Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg mener at for mange barn henvises med mistanke om adhd, og at for mange av dem som henvises ender opp med å få diagnosen. Når alt kommer til alt finnes det ingen lakmustest som avgjør om et barn har eller ikke har adhd - det er og blir et skjønnsspørsmål. Jeg tviler ikke på kompetansen til de som diagnostiserer, men de utsettes for en del press fra både hjem og skole (og legemiddelindustri?), de er høflige og velmenende mennesker, og de gruer seg for å trå barnas foreldre for nære med direkte spørsmål om f.eks. vold og konflikter, psykisk helse, rusbruk og oppdragelsesstil. Det er mye, mye lettere å snakke om barnets fungering, hvordan han/hun var som spedbarn, osv.. Men det er her jeg mener at for mange barn blir definert som "problemet", mens de heller burde betraktes som familiens (eller skolens) "symptombærer" - tegnet på at noe ikke stemmer et eller annet sted.

Dessverre er det også slik at barnehage/skole/helsestasjon/ppt gjerne henviser til spesialisthelsetjenestn med spørsmål om adhd, også håper de at noen andre "lengre oppe i systemet" skal se og våge å ta tak i mistanken om omsorgssvikt. Dette er heller ikke så rart, all den tid man må ha foreldrenes samtykke for å få sendt avgårde en henvisning. Ergo blir det lettere å pakke inn problemet med ord som "atferdsvansker" og "konsentrasjonsproblemer" fremfor å sette ord på mistanken om vanskelige oppvekstvilkår for barnet. Slik er det dessverre, og det er barna om lider under dette systemet.

Det kan godt hende at det er sånn i noen tilfeller. Jeg håper og tror at det gjelder et mindretall. For det er faktiskt motsatt av det opplevelsen jeg har. Nå er ikke jeg fagutdannet innen dette området. Derimot har jeg mye erfaring med ADHD, som storesøster til en med ADHD, som mamma til en med ADHD og en som har diagnosen selv. Jeg har også et barn med Asperger. Det gjør at jeg har mye kompetanse. Jeg kjenner også mange som har barn med ADHD og voksne som har ADHD selv. Mange av disse svært ressurssterke, faktisk de fleste. Det er mennesker med jobb og god utdannelse. Det gjør ikke at jeg sitter på "det riktige svaret" eller noe. Derimot føler jeg at dere som vil koble inn barnevernet med en gang på grunn av omsorgsvikt stigmatiserer en stor gruppe som absolutt ikke fortjener det.

Som mange andre har jeg kjempet en lang kamp for å få hjelp til mine barn. For å kunne hjelpe mine barn best mulig valgte jeg selv og ta en utredning og fikk min diagnose. En som jeg burde ha hatt som barn. Jeg var til utredning som barn men i begynnelsen på 80-tallet hadde ikke små søte jenter ADHD. Mitt liv kunne vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått vite hvorfor jeg følte og var så anneledes som barn. Vi har vært BUP-systemet i mange år nå. Jeg tryglet og bad om å få henvisning videre for barnet mitt uten å vinne frem først. Når jeg endelig fikk henvisningen og kom inn til BUP så ser de et barn med store vansker. Vi ble filmet, vi svarte på en million spørsmål, vi hadde hjemmebesøk. Resultatet av det var at barnet vårt fikk en Asperger diagnose og vi foreldre fikk veldig masse skryt for at vi har tilrettelagt så godt som vi har gjort. For med noen mindre ressurssterke foreldre så hadde aldri barnet vårt vært der hvor han er idag. Han ville ikke fungert så bra som han tross alt gjør. Så når jeg sa at jeg ville ha det minste barnet utredet, så ble det det. Jeg har hele tiden sett hva hennes svake sider er, som mangel på konsentrasjon, impulsiviteten osv. og vi tilrettelag hjemme for henne og hun fungerte helt fint. Hun hadde fungert fint i barnehagen, selv om de også så at hun var godt over snittet aktivt men det er ikke et problem i naturbarnehage. Så begynte skolen og krevet om å sitte stille og følge med på det skjedde på tavlen. Da kom virkelig hennes konsentrasjonsproblem tilsyne. Det gjaldt både i timene og når hun gjorde lekser. Hun jobbet så hardt med å prøve å få til det. Det ble nederlag etter nederlag. Selvfølelsen som var på topp når hun startet i 1 klasse. Den stupte i løpet året. Vanskene hennes kom til syne både hjemme, i bhg og på skole. Det ble ikke problem før hun startet på skolen. Kanskje det er som du skriver som jeg uthevet at det er et symptom på noe som ikke fungerer. I vårt tilfelle er det i så fall skolen og måten den er organisert på. For to av mine barn burde vært i små grupper på 3-5 elever for å lære mest mulig, ikke i en stor klasse med 20+ elever.

Det kan godt hende at det er viss overdiagnostisering, at noen foreldre presser for hardt på for å få en diagnose og at grunnen til barnets problem ikke kommer av sykdom hos barnet men en dysfunktionell familie. Det vil jo da være til barnets beste at de foreldrene kontakter PPT/BUP og får hjelp. Ved å insinuere at alle som ber om en ADHD utredning for barnet sitt egentlige utøver omsorgsvikt ovenfor barnet, er det eneste man vil oppnå å skremme bort de som kjemper for sitt barns beste. De som ønsker og kjemper for å gi sitt barn det beste utgangspunktet det kan få selv om det har en funksjonshemming. Hvorfor stemple alle de som barnemishandlere? Hva oppnår dere med det?

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Hvis noen ønsker å lese om utredning og behandling av adhd kan jeg henvise til Helsedirektorates veileder. Denne tar vel ikke for seg de store kontroversene eller kritikken mot dagens praksis, men den beskriver i alle fall hva som regnes som adekvat praksis i dag.

Den henviste jeg til her:

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Tidligere var det sånn. Det er mange år siden det effekten av medisiner ble brukt som et diagnostisk kriterie.
Her finner dere litt info om utredning og hva som kreves for at det skal stilles en ADHD-diagnose: http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/14836.cms : Veileder i diagnostiskk og behandling av ADHD: http://www.shdir.no/vp/multimedia/ar...NY1_19017a.pdf
Også en god lenke om diagnostisering av ADHD: http://www.legeforeningen.no/id/110405.0