Fra tynn/slank til overvektig

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

Noen legger ikke på seg igjen. Men noen gjør faktisk det. Og det bør tas på alvor. Operasjon er et verktøy, men det er ikke hele løsningen.

Jeg er ikke operert eller noe sånt, men jeg overspiser ikke mer og har ikke gjort det på mange år. Jeg veier mange titalls kilo mindre enn jeg gjorde. Jeg er ikke nett eller tynn, men jeg er pen sies det. Fra både menn og kvinner. Dessuten er jeg i rimelig god form. Dermed føler jeg at jeg kjenner flere sider av overvektsproblematikken. Jeg fant ut av den psykiske greia og hadde ikke lenger behov for å overspise. Jeg unner absolutt alle og enhver å finne den nøkkelen til at det er greit å ta seg selv på alvor og være glad i seg selv og stelle fint med helsa si uten å ha kun skam som følelse for seg selv. Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ikke mange som veier 150 kilo ene og alene fordi de syns kosten er verdt det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Ja, det er den verste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg hatet kroppen min så intenst at jeg begynte å skjære i huden for å døyve smerten, i tillegg til å bare spise mer og mer for å prøve å døyve det den veien også, noe som selvsagt bare gjorde det verre. Oppegående som jeg er så skjønte jeg jo det, men jeg TRENGTE den trøsten i øyeblikket, jeg måtte ha den. Og den hjalp - i øyeblikket.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

Link til undersøkelsen du viser til..?

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Link til undersøkelsen du viser til..?

Jeg viser ikke til noen undersøkelse.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

Selvsagt. For meg var operasjonen et grep for å få bukt med selve overvekten. Jeg håper at dersom jeg klarer å gå ned en del, så slapper jeg litt mere av slik at jeg har overskudd til å ha fokus på det som trigger overspisingen min. Jeg er i alle fall ikke sterk nok til å kjempe på begge fronter samtidig.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Selvsagt. For meg var operasjonen et grep for å få bukt med selve overvekten. Jeg håper at dersom jeg klarer å gå ned en del, så slapper jeg litt mere av slik at jeg har overskudd til å ha fokus på det som trigger overspisingen min. Jeg er i alle fall ikke sterk nok til å kjempe på begge fronter samtidig.

Sånn var det for meg også. Vekten måtte bort asap, sånn var det bare, så jeg i stedet kunne konsentrere meg om psyken og ikke kjempe mot begge deler samtidig. Det er det mange ikke skjønner, det å kjempe både mot psyken OG vekten, spesielt når overvekten ofte er det sterkeste middelet mot en balansert psyke, er ofte en håpløs kamp. Og det har hjulpet mye for meg, heldigvis.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

(min utheving) Jeg har også en forestilling om at det er slik, men hvis ingen her har lest forskning på det kan det være at det kun er en forestilling. Det kan være mulig å ha godt forhold til både seg selv og kroppen til tross for stor størrelse (eller veldig liten størrelse) og kanskje det er slik at flere har det selv om media vil ha det til at en skal være misfornøyd og halvdeprimert med det samme en kan fylle en hånd med fett.

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

(min utheving) Jeg har også en forestilling om at det er slik, men hvis ingen her har lest forskning på det kan det være at det kun er en forestilling. Det kan være mulig å ha godt forhold til både seg selv og kroppen til tross for stor størrelse (eller veldig liten størrelse) og kanskje det er slik at flere har det selv om media vil ha det til at en skal være misfornøyd og halvdeprimert med det samme en kan fylle en hånd med fett.

Det er forskjell på å kunne fylle en hånd med fett og på å være mer enn femti kilo overvektig. Jeg syns ikke det er en urimelig antagelse at når overvekten er så alvorlig at den er livstruende samt at den er med på å forme livet hver eneste dag gjennom å legge begrensninger på hva man orker, å få klær som passer, å få plass selv osv så vil det være svært vanlig med vonde følelser.

Men det gjelder slettes ikke alle. Jeg kjenner jo folk det ikke gjelder personlig.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er forskjell på å kunne fylle en hånd med fett og på å være mer enn femti kilo overvektig. Jeg syns ikke det er en urimelig antagelse at når overvekten er så alvorlig at den er livstruende samt at den er med på å forme livet hver eneste dag gjennom å legge begrensninger på hva man orker, å få klær som passer, å få plass selv osv så vil det være svært vanlig med vonde følelser.

Men det gjelder slettes ikke alle. Jeg kjenner jo folk det ikke gjelder personlig.

Enig. Jeg klarer bare ikke å tro at noen (det gjelder nok i så fall ytterst få) med svært alvorlig fedme ikke blir påvirket negativt av det og helst ville hatt bort en god del av overvekten. Ikke for å bli "tynn og lekker" men fordi en så stor overvekt hemmer livet på ganske mange måter.

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Enig. Jeg klarer bare ikke å tro at noen (det gjelder nok i så fall ytterst få) med svært alvorlig fedme ikke blir påvirket negativt av det og helst ville hatt bort en god del av overvekten. Ikke for å bli "tynn og lekker" men fordi en så stor overvekt hemmer livet på ganske mange måter.

Jepp. Det er der den vesentlige forskjellen ligger - når det går fra å være en rent estetisk sak som man kan ha smakspreferanser for eller mot, og selvfølelse deretter - til å bli et helseproblem som hemmer en alvorlig. Ikke som i at man blir tungpustet av å spille fotball med ungene, men som i at man ikke er i stand til å gjøre noe med ungene i det hele tatt.

Nå er det mange som av andre grunner er begrenset i hva de kan delta med barna i - men forskjellen her er at det er skambelagt og ansett som ens egen skyld om man da altså er overvektig, også i den skalaen. Min kjepphest er at helseskadelig og alvorlig overvekt er en sykdom og burde behandles som en sykdom. Man skjems ikke for å få halsbetennelse. Man bare får hjelp for det og blir frisk. Det burde gjelde overvekt også - det burde vært en helt naturlig ting å få behandling for.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ubeskrivelig. Og destruktivt.
Jeg har vært på kanten til å gjøre langt mer enn å bare skade meg selv med mat underveis. Jeg er sjeleglad for at jeg for noen år siden traff på et menneske som klarte å nå inn til den skjøreste nerva i kroppen min, og som viser seg å være ankeret mitt når det stormer inni hodet.
Om jeg noen gang klarer å legge meg om kvelden og se tilbake på en dag uten destruktive tanker og handlinger vet jeg ikke. Men jeg klamrer meg fast til stemmen i hodet som forteller meg at det blir bedre. En vakker dag kan det jo hende jeg oppdager meningen med livet, og at den ikke har noe med det tallet som står på vekta å gjøre.