Fra tynn/slank til overvektig

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

[Jessica]

Det er mange grunner til at mennesker blir overvektige. Dette er det forsket masse på. Det er ikke bare snakk om å spise riktig mat og trene. Det er vaner og handlinger som også skal endres. Kanskje er det en hel familie som må endre livet de lever. En må endre seg psykisk og tankemønstre må brytes. Dette krever mye av den det gjelder, og det er også viktig å få støtte av de nærmeste også. I en stresset og krevende hverdag er det lett å skyve det foran seg mens kiloene øker på. Etter et svangerskap føles det vanskelig å ta tak i det osv.

Vi bør alle være ydmyke og ikke dømme de som sliter med sykelig overvekt eller for den del mindre overvekt også. Jeg kjenner ei dame som er svært overvektig. Hun har vært kjempeflink med kost og trent i tillegg. Med en tung kropp er det tungt å trene og utholdenheten er ikke så god. I tillegg har hun, det mange overvektige har, insulinresistens. På grunn av insulinresistrensen har hun slitt veldig med å gå ned i kilo. Etter mange år hvor hun bare gikk ned noen få kilo har hun gitt opp. Hun holder vekte, men orker ikke mer slanking. Hun er også godt voksen. Helt siden hun var i 30- årsalderen har hun gjentatte ganger slanket seg. Igjen og igjen og kiloene har gått ned for så å gå opp.......

Det er en slitsom kamp og det skal en ikke undervurdere.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

42/44 er LARGE i størrelse. Det er en stor størrelse, det kan en faktisk ikkje diskutere seg ut av.

Men samtidig trenger man ikke være særlig stor heller.
Mamma er også en 42/LARGE i de aller fleste klær, og jeg tror ikke folk ville funnet på å kalle henne særlig stor. Hun er lang og slank, men har bred kroppsbygning som gjør at hun må opp i str.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men samtidig trenger man ikke være særlig stor heller.
Mamma er også en 42/LARGE i de aller fleste klær, og jeg tror ikke folk ville funnet på å kalle henne særlig stor. Hun er lang og slank, men har bred kroppsbygning som gjør at hun må opp i str.

Nei, absolutt ikkje. Men å seie at en ikkje er overvektig når en bruke 42 blir like feil som å seie at en er det.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ubeskrivelig. Og destruktivt.
Jeg har vært på kanten til å gjøre langt mer enn å bare skade meg selv med mat underveis. Jeg er sjeleglad for at jeg for noen år siden traff på et menneske som klarte å nå inn til den skjøreste nerva i kroppen min, og som viser seg å være ankeret mitt når det stormer inni hodet.
Om jeg noen gang klarer å legge meg om kvelden og se tilbake på en dag uten destruktive tanker og handlinger vet jeg ikke. Men jeg klamrer meg fast til stemmen i hodet som forteller meg at det blir bedre. En vakker dag kan det jo hende jeg oppdager meningen med livet, og at den ikke har noe med det tallet som står på vekta å gjøre.

[Tussa]

No såg eg at der laga ny tråd om dette.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Klesstørrelsen i seg selv sier veldig lite, ja. F.eks. mener jeg å ha sett Allium skrive at hun bruker 42-44 i overdeler, mens jeg som regel bruker 34. Jeg vil anslå at vi er omtrent like slanke.

Du må seriøst ta en titt i speilet.

[Kirsebær]

*svarer på HI*

Når du spør hvordan man kan la det gå så langt, hvordan man kan gå fra slank til fet, uten å ta noen grep, så tar du det som en selvfølge at alle er misfornøyde med å gå opp i vekt/bli tykke. Og at alle vil slanke seg.
Noen lever et liv de liker og tar det ikke så tungt ( <---- ) om de er slanke eller store.

[ullmor]

Det er ultrateit å bruke størrelser som normal for hva som er overvekt og ikke. Størrelser handler om komfort, noen trives best med klær som skjuler alt mens andre foretrekker klær som viser alt. Derav ulike størrelser selv om personene er like store av utseendet. Dessuten: Kroppsbygningen kan tilsi en størrelse opp fordi skuldrene er bredere enn "normalt" eller hoftebeina stikker ut. Dessverre er det ikke mulig å slipe bort utstikkende bein.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Du må seriøst ta en titt i speilet.

Du også. Det er en meget smal midje du besitter, unge dame.

[Silver]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Sitter og undrer litt...
Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...) Eller lar man det bare "skure å gå" rett og slett fordi problemet med vekten blir så stort at det er uoverkommelig..?

Mener ikke å kritisere noen eller no`sånt, jeg bare undrer....

Dette har jeg også undret over.. Har skummet endel av tråden, men har endel igjen...ikke bare endel men mange sider! Tror her er mange gode svar iallefall.

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

[Salt]

Metallica: Siden du ikke synes Veravera er på villspor når hun sier at man bare kan skjerpe seg, og er enig i at snakk om problemer som årsaken til ekstrem fedme bare er vas, lurer jeg på; har du hatt ekstrem fedme noen gang?

[Silver]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Metallica: Siden du ikke synes Veravera er på villspor når hun sier at man bare kan skjerpe seg, og er enig i at snakk om problemer som årsaken til ekstrem fedme bare er vas, lurer jeg på; har du hatt ekstrem fedme noen gang?

Jeg synes at du setter det veldig på spissen når du formulerer utsagnene hennes på den måten. Jeg har skumme hele tråden...
Nei jeg har ikke det, heldigvis må jeg kanskje tilføye, uten å mene å såre noen andre. Og nå forlater jeg denne diskusjonen

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

En vakker dag kan det jo hende jeg oppdager meningen med livet, og at den ikke har noe med det tallet som står på vekta å gjøre.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

Link til undersøkelsen du viser til..?

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Link til undersøkelsen du viser til..?

Jeg viser ikke til noen undersøkelse.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

Selvsagt. For meg var operasjonen et grep for å få bukt med selve overvekten. Jeg håper at dersom jeg klarer å gå ned en del, så slapper jeg litt mere av slik at jeg har overskudd til å ha fokus på det som trigger overspisingen min. Jeg er i alle fall ikke sterk nok til å kjempe på begge fronter samtidig.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Selvsagt. For meg var operasjonen et grep for å få bukt med selve overvekten. Jeg håper at dersom jeg klarer å gå ned en del, så slapper jeg litt mere av slik at jeg har overskudd til å ha fokus på det som trigger overspisingen min. Jeg er i alle fall ikke sterk nok til å kjempe på begge fronter samtidig.

Sånn var det for meg også. Vekten måtte bort asap, sånn var det bare, så jeg i stedet kunne konsentrere meg om psyken og ikke kjempe mot begge deler samtidig. Det er det mange ikke skjønner, det å kjempe både mot psyken OG vekten, spesielt når overvekten ofte er det sterkeste middelet mot en balansert psyke, er ofte en håpløs kamp. Og det har hjulpet mye for meg, heldigvis.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

(min utheving) Jeg har også en forestilling om at det er slik, men hvis ingen her har lest forskning på det kan det være at det kun er en forestilling. Det kan være mulig å ha godt forhold til både seg selv og kroppen til tross for stor størrelse (eller veldig liten størrelse) og kanskje det er slik at flere har det selv om media vil ha det til at en skal være misfornøyd og halvdeprimert med det samme en kan fylle en hånd med fett.