Fra tynn/slank til overvektig

Du fikk den røde ene og alene fordi du ba om den, ja.
Det jeg svarte på var det jeg siterte over her. Altså det med at ALLE har kilo for mye i størrelse 42 og burde ta grep der. Ikke til de som mener at DE SELV eller NOEN ikke bør passere størrelse 42.

Enten har samtlige som har kommentert meg løyet til meg eller så lyver de her. For jeg har fått komplimenter fra flere her - og jeg er langt større enn en størrelse 42. Alle veier.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Ooh, min første røde prikk, og en hevnprikk til og med!

Jeg hevnprikker bare i grønt, jeg. Smilefjes fikk nettopp en kjempefin en av meg.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Som regel ja, men man kan vel ikke skjære alle over en kam? Kan man? Det må vel finnest noen av dem også som klarer å endre på feks spisemønsteret sitt?

Men da blir man kanskje ikke 80 kg overvektig på 2 år, eller?

[ullmor]

Jeg fniser av at det går an å forstå ting så generelt. Tviler på at noen i fullt alvor mener at alle er overvektige i størrelse 42.

[Milfrid]

Jeg forstår at den måtte komme, Smilefjes, for prikketigging er jo ikke lov her inne.

Ellers Veravera - du har åpenbart ikke noe ønske om å forstå vektproblematikk. Det kommer tydelig frem i denne tråden at du ønsker å fortelle om din holdning til overvektige - ikke forstå problematikken. Det er litt stusselig, men det er jo litt mindre kleint om du som Zoë foreslo bare spytter ut det du har på hjertet da.

Og for å ta fakta: Jada. Man må spise mindre og trene mer. Det er overraskende mange overvektige som er klar over dette. Men det handler ikke om å ta seg sammen. Jeg kunne sikkert ledd meg skakk av deg fordi jeg knuser deg totalt på et par områder og sagt at du kunne tatt deg sammen. Men kanskje kunne du ikke det? Kanskje var det noen problemstillinger som hindret deg? Kanskje du skal ha respekt for at det finnes problemstillinger som du ikke har - men som likefullt er helt reelle for andre?

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg forstår at den måtte komme, Smilefjes, for prikketigging er jo ikke lov her inne.

Pøsj - du får en grønn en en annen gang. Du pleier å være kul nok til det.

[Salt]

[tink]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Siden denne tråden handlet om ekstrem overvekt, så er kanskje denne bedre egnet:
http://www.foreldreportalen.no/forum...98#post2434498

Men 5-10 kg for mye ligger jo et sted på veien. Handler det ikke litt om at mange av oss bør kunne stoppe der? Og hvorfor det ikke gjør det?

Dette er forferdelig vanskelig å snakke/skrive om fordi det er så mange såre tær med dårlige erfaringer. Jeg har lært ufattelig mye av det som har blitt skrevet av folk med erfaring her inne, men utlært blir man jo aldri.

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Rett før jeg skrev det første innlegget skrev veravera akkurat det. Og lurte på hvorfor man ikke skjerpet seg når man passerte str 42.

Nei det gjorde jeg ikke.

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ellers Veravera - du har åpenbart ikke noe ønske om å forstå vektproblematikk. Det kommer tydelig frem i denne tråden at du ønsker å fortelle om din holdning til overvektige - ikke forstå problematikken. Det er litt stusselig, men det er jo litt mindre kleint om du som Zoë foreslo bare spytter ut det du har på hjertet da.

Og for å ta fakta: Jada. Man må spise mindre og trene mer. Det er overraskende mange overvektige som er klar over dette. Men det handler ikke om å ta seg sammen. Jeg kunne sikkert ledd meg skakk av deg fordi jeg knuser deg totalt på et par områder og sagt at du kunne tatt deg sammen. Men kanskje kunne du ikke det? Kanskje var det noen problemstillinger som hindret deg? Kanskje du skal ha respekt for at det finnes problemstillinger som du ikke har - men som likefullt er helt reelle for andre?

Så flott at noen av dere lynsjer meg fordi at jeg undrer.. Takker for det. Fint. En erfaring rikere.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"?

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For min egen del kan jeg ikke helt se når det "glapp". Jeg husker bare at jeg ikke reflekterte noe særlig over vekta, for "plutselig" å innse at jeg hadde ganske mange kilo å gå ned.

Det er jo ikke slik at man er normalvektig den ene dagen og ekstremt overvektig den neste, ei heller er det gjort over natta å gå andre veien. Det er nok en ganske lang og personlig historie bak de flestes vektkamp. Og jeg har ennå tilgode å møte noen overvektige som ikke har brukt ganske mye tid til å sloss med vekta.

Jeg tenker at mange av oss har en eller annen ting som vi vet vi burde forandre på, men ikke greier å ta tak i. Har du en slik "uvane" som du er fullt bevisst, har forsøkt å endre på hundrevis av ganger, men plutselig sitter du der igjen uten at du skjønte når det skjedd - så vet du hva de med vektproblemer sliter med. Det kan være røyking eller andre åpenbare missbruk. Men det kan også være at man alltid ender opp med skippertak hjemme eller på jobb, at man aldri greier å komme tidsnok til en avtale, at man ikke greier å styre tempramentet sitt eller lignende. Jeg vil påstå at det er de samme greiene.

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg skal ikke spørre hvorfor du spiser. Men jeg synes det du skriver nå er selve essensen i det at det er snakk om snørr og bart her. Nemlig det at sykelig overvekt skyldes misbruk av mat, og at det å bli slank i seg selv ikke nødvendigvis løser problemene som gjorde at man la på seg i utgangspunktet? Altså, slankeoperasjonen løser vektproblemet - man går ned i vekt - men selve "avhengigheten" til mat vil vel nødvendigvis fremdeles være der, om en ikke får behandling for den biten også? Jeg vet ikke helt om du forstår hva jeg spør om her?

Mestringsstrategiene er jo de samme, selv om vekta ikke lenger er som den var. Jeg har vært en selvskader i mange år, med mat som våpen, og nå har våpenet fått en ny dimensjon. Nå vet jeg at jeg blir dårlig hvis jeg spiser feil mat, og da kan jeg finne på å spise feil med det mål for øyet. Da vet jeg at jeg kommer til å ligge på sofaen og vri meg i smerte, og da føler jeg at jeg fortjener det. Forstå meg riktig, før kunne jeg gjøre sånn hver eneste dag, nå er det bare en gang i blant. Men likevel spiser jeg såpass mye at jeg faktisk går opp i vekt. Og det er helt forferdelig.

Men en god ting er at jeg kan lese denne tråden uten å føle meg støtt eller tråkka på. Det sier litt.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

På endel hjelper det, på andre ikke. Jeg har fått et så ekstremt mye bedre selvbilde og et bedre liv etter at jeg gikk ned i vekt at jeg ikke følelses-overspiser så ofte lenger, nesten aldri. Nå spiser jeg mye fordi jeg elsker mat og liker å kose meg, men den enorme selvskading-spisingen jeg holdt på med pga. mitt lave selvbilde forekommer ikke lenger siden jeg ikke lenger HAR det dårlig med meg selv på den måten. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

På endel hjelper det, på andre ikke. Jeg har fått et så ekstremt mye bedre selvbilde og et bedre liv etter at jeg gikk ned i vekt at jeg ikke følelses-overspiser så ofte lenger, nesten aldri. Nå spiser jeg mye fordi jeg elsker mat og liker å kose meg, men den enorme selvskading-spisingen jeg holdt på med pga. mitt lave selvbilde forekommer ikke lenger siden jeg ikke lenger HAR det dårlig med meg selv på den måten. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

Da tenker jeg at du er kjempeheldig. Jeg kom aldri ned dit jeg ville, og jeg jobba vettet av meg for å oppnå resultater. Selvbildet ble bedre forsåvidt, da jeg kunne se meg selv i speilet på vei ut døra for å trene. Jeg gikk ned masse, men hadde ikke i nærheten av samme utbytte som mange andre av denne operasjonen. Men det ligger vel i bunnen her også, mine årsaker til overvekten er kanskje anderledes enn andres. Det finner jeg jo aldri ut av, men når man har kjempet i flere år for å komme ned i en litt mer normal fasong, blir man utrolig demotivert når kroppen motarbeider alle tiltak.

[Dixie Diner]

Jeg skjønner det. Og ja, jeg har vært en av de mest heldige etter denne operasjonen, det skjønner jeg også. Har gått ned mye mer enn jeg skulle av en eller annen grunn og er ifølge BMI på grensen til undervektig nå (selv om jeg ikke ser sykelig tynn ut altså). Og jeg spiser for harde livet, så jeg skjønner det ikke, men skal ikke klage. Et par venner har samme resultat, så jeg er ikke alene om det, men jeg vet at ikke en slik operasjon er ideelt for alle. For meg var det valget mellom operasjon eller dødsfall i ung alder, så valget var uhyre enkelt for meg, men folk må selvsagt vurdere for og imot før de tar et slikt valg. Det tok meg noen år før jeg turte å ta det skrittet.

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

Noen legger ikke på seg igjen. Men noen gjør faktisk det. Og det bør tas på alvor. Operasjon er et verktøy, men det er ikke hele løsningen.

Jeg er ikke operert eller noe sånt, men jeg overspiser ikke mer og har ikke gjort det på mange år. Jeg veier mange titalls kilo mindre enn jeg gjorde. Jeg er ikke nett eller tynn, men jeg er pen sies det. Fra både menn og kvinner. Dessuten er jeg i rimelig god form. Dermed føler jeg at jeg kjenner flere sider av overvektsproblematikken. Jeg fant ut av den psykiske greia og hadde ikke lenger behov for å overspise. Jeg unner absolutt alle og enhver å finne den nøkkelen til at det er greit å ta seg selv på alvor og være glad i seg selv og stelle fint med helsa si uten å ha kun skam som følelse for seg selv. Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ikke mange som veier 150 kilo ene og alene fordi de syns kosten er verdt det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Ja, det er den verste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg hatet kroppen min så intenst at jeg begynte å skjære i huden for å døyve smerten, i tillegg til å bare spise mer og mer for å prøve å døyve det den veien også, noe som selvsagt bare gjorde det verre. Oppegående som jeg er så skjønte jeg jo det, men jeg TRENGTE den trøsten i øyeblikket, jeg måtte ha den. Og den hjalp - i øyeblikket.