Fra tynn/slank til overvektig

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Da er vi vel litt enige likevel da Iset..

Nja. Jeg synes vi har to vidt forskjellige syn på overvektige og at du bør lese denne tråden et par ganger til og virkelig lese det som står her og tenke litt. Jeg synes det er temmelig frekt at du sitter og kaller det vasing når vi skriver om våre opplevelser og prøver å forklare deg det du spør om.

[ItsOnlyMe]

Ok. sorry, jeg mente ikke vase, tror jeg skal svare når jeg ikke har barna hengende rundt buksebenet! Beklager, trekker det, og beklager om jeg har såret noen.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kanskje? Selv om jeg må innrømme at jeg lurer på hva som bør være gjennomsnittsstørrelsen og hvorfor. Altså, jeg skjønner at 52 og 32 kanskje ikke er helt sunt for de fleste voksne damer, men tenker at folk faktisk kan være friske og fine i alt fra 34 til 48. Eller er jeg helt på jordet nå?

Joda, de kan absolutt det. Men mange er jo absolutt ikke det. Høyde spiller jo en stor rolle i dette. Jeg er 166cm høy, og veide absolutt for mye når jeg begynte å komme inn i størrelse 42. Jeg hadde for høy BMI, for høy fettprosent, eplefasong og altfor mye fett rundt magen.

Jeg har nå gått ned 12 kilo til størrelse 38 igjen, men det var ganske irriterende å nærmest føle at det ikke var lov å føle seg for tykk fordi jeg fortsatt kunne handle i vanlige butikker. Det er alltid noe som er større, det er alltid noe som har det verre, men jeg var faktisk for tykk også.

[Salt]

Vaser i vei!? Der kom det som bare gjorde at jeg også måtte skrive noe. For det er for pokker ikke vasing at man ikke klarer "å bare skjerpe seg litt" når man har 60 kg for mye. ingling skrev det bra på forrige side om at du, Veravera, selv spør om hva som skjer når man går til ekstrem fedme. Da kan du rett og slett ikke etterpå snu på hælen og si at man kan skjerpe seg.

Det beviser bare at du ikke har forstått essensen i det du selv har spurt om.

Jeg føler at jeg sitter på ganske unik kunnskap jeg, for jeg har opplevd begge. Jeg har vært i kategorien sykelig overvektig, hatt problemer med å komme meg ned i flyseter og opplevd at str. 56 er for smått. Men så ble jeg operert, og jeg fikk oppleve det magiske ved å være i str. 42 og kunne kjøpe omtrent det jeg ville av klær. Kan du forestille deg angsten jeg føler nå? Nå når jeg merker at str. 42 er i ferd med å bli 44, at vekta sniker seg sakte, men sikkert oppover? Kan du forestille deg livet med vissheten om at det som gjorde at jeg la på meg 60 kg på noen få år fortsatt ligger i hodet mitt? At jeg fortsatt bruker de samme mekanismene jeg gjorde før, bare i litt mindre grad?

Jeg er kommet i kategorien "du må ta deg sammen", men jeg har prøvd å ta meg sammen i så mange år at jeg ikke helt vet hvordan det er lenger. Og det skremmer meg. Jeg er fortsatt sykelig overvektig inni hodet mitt, og det kommer nok ikke til å gå over.

[rine]

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

[mamaria]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Som så mange andre så begynte min overvekt med at jeg som litt småtjukk (men ikke mer) trettenåring begynte å slanke meg. Høylydt applaudert av foreldre og slekt. Da slankekuren (med anorektiske trekk) sprakk, var bulimi den "logiske" neste stasjonen. Og da jeg prøvde å komme meg ut av det ("ta meg sammen" og holde opp) og sluttet å spy, ja, da ble det overspising. Jeg lurer noen ganger på hva jeg hadde veid som trettiåring hvis ingen hadde stått rundt meg og mast og jublet da jeg var tretten og satt der med en halv grapefrukt og to ryvita til frokost.

Nesten samme historie som meg. Har ikke hatt normalt forhold til mat på det jeg kan huske...
Fordi jeg var aktiv som ung, var det først etter å ha født barn nr 1 at jeg la skikkelig på meg. Rolig barn, loff med nugatti og billig appelsinbrus. Jeg var nede i før-fødsel-vekt kjapt, men derfra gikk det sakte oppover. Jeg merket det ikke. Først da en søster så hyggelig bemerket noe sånt som at "nå må du skjerpe deg før du blir ei skikkelig dundre" noen mnd etter, SÅ jeg det. Da hadde jeg lagt på meg ca 15 kilo på 4 mnd.

Siden den gang har det gått litt opp og ned. Jeg er god på å slanke meg i noen uker, men så blir jeg drittlei, og det er som om jeg må protestere mot min egen avgjørelse om å gå ned i vekt. Tror det er gamle spøkelser fra den tida min mor foreslo at vi skulle slanke oss sammen fra mandagen av.
Da går jeg opp igjen, av og til fort, av og til sakte. Like forbanna på meg selv hver gang. I år har jeg rukket å gå ned 12 kilo på pulver, og deretter gått opp minst 15. Har ikke veid meg på en stund.
Denne gangen har jeg hatt skylapper på, og tenkt at -senere. IKKE nå.
Dagene er for rolige og ustrukturerte fordi jeg er delvis sykemeldt. Jeg måtte kjøpe meg et par topper og bukser i helga, str 44 og 46.
Og når jeg ser bilder fra sydenturen nylig blir jeg enkelt og greit kvalm, og sletter dem. Jeg føler meg ikke så svær som jeg ser ut.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Jeg kan spise ganske mye mat nå ja, og tåler mer og mer av sukker uten å få problemer. Og derfor spiser jeg også. Ikke spør hvorfor jeg spiser.

[Salt]

Ooh, min første røde prikk, og en hevnprikk til og med!

[Pebbles]

Veravera, når jeg leser innleggene dine i denne tråden så klarer jeg ikke å fri meg helt fra at du egentlig ikke er sånn superinteresert i å forstå, men kanskje heller har veldig lyst til å fortelle folk at det er skikkelig rart at de ikke fungerer som deg og tar grep med en gang vekten begynner å gå opp?

Correct me if I'm wrong.

Jeg er forresten på mitt aller fineste i str. 42! (har brukt alt fra 36 til 52, så jeg har noe å sammenligne med )

Gud, som jeg begynner å savne den størrelsen når jeg leser denne tråden!

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

Jeg føler i hele tråden at du har et skjult poeng du prøver å komme fram til. Kan du ikke bare si innledningsvis hva du mener da, så slipper man en hel tråd med forklaringer som ikke godtas?

Er det latskap? Manglende kontroll på seg selv? At man ikke bryr seg om seg selv? At man burde gjort samfunnet den tjeneste å ta bedre vare på seg selv, slik at folk slapp å møte folk som var overvektige?

For meg var heller aldri kroppen min som sådan et problem. Det var forholdet til maten som skurret.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Man kan ikke utvide magen noe særlig, den forblir veldig liten. Men man kan presse ut tarmen oppfor slik at den kan holde på endel mat slik som magesekken gjorde før. Jeg tror de fleste får en slik utvidelse, egentlig. Men det er ikke snakk om å spise slike mengder som før altså, det er snart 4 år siden min operasjon og jeg kan fremdeles ikke spise store porsjoner, spiser vel omtrent som et vanlig småspist menneske. Kan godt klare 3 pizzastykker men da er jeg totalt stappa altså, som regel stopper jeg på 2. Før spiste jeg glatt over en halv stor Dollypizza alene, og vel så det.
Men man kan småspise hele dagen, man kan drikke mengder av cola som jo ikke tar noe plass i magen, og man kan spise snop hele dagene. Om man tåler det (jeg tåler det, til en viss grad). Og da kan man legge på seg igjen ja. Sjansen for å bli like stor som før etter en GBP er ikke så stor, egentlig, men den er tilstede og noen blir store igjen.
Tror tallene er motsatt av slanking på tradisjonell måte for sykelig overvektige (95 % går opp igjen, mot 5 % av GBP-opererte, eller noe sånt).

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige. Skal jeg inn i 42 må jeg ha en såpass lav fettprosent at det begynner å bli et problem. For ikke å snakke om at bena mine nok vil se rare ut der nede - tyve centimeter under buksekanten.

Også er jeg lei av at man skal måtte føle seg som et problem etter å ha tatt av seg femti kilo. Fordi jeg fremdeles ikke passer i 42. Eller 38. Jeg er faktisk drittlei av det.

Så drittlei at jeg rødprikket Milfrid bare for å veie opp den grønne hun fikk på forhånd i tilfelle jeg skulle rødprikke henne. Siden vi nå er enige om at den bittelille prikken der er nærmest som et drapsforsøk å regne.

Men altså - tråden handlet om hvorfor man ikke stopper når man passerer størrelse 44 på vei opp og ender i ekstrem overvekt. Det var altså en tråd om ekstrem overvekt - ikke en om fem kilo for mye. Og ekstrem overvekt er det ikke mange som har i størrelse 42 - da skal man jaggu være kortvokst.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige.

Er det noen som har skrevet det altså?
(Har ikke finlest).

Jeg har ei venninne som er ganske så petit. Hun er lita og sped, og jeg er ganske sikker på at hun ville vært ganske så overvektig om hun var 42-44. Mens jeg omtales som slank i samme str.

Rett før jeg skrev det første innlegget skrev veravera akkurat det. Og lurte på hvorfor man ikke skjerpet seg når man passerte str 42.

[ullmor]

Jeg har ingen problem med å skjønne at varsellampene begynner å blinke for noen når de nærmer seg str 44. For noen er det nemlig slik at etter en viss størrelse, form for kroppen, antall kilo (eller noe annet individuelt) kommer en til det punktet der en mister kontrollen. En vet med seg selv at da er det ren utforbakke. Det er omtrent samme fenomen som når en anorektiker når en viss kilogrense og mister helt kontakt med det sunne og normale og ikke ser sin egen kropp realistisk. Det er ikke uten grunn at noen føler seg tjukkere ved 50 kilo enn ved 80.

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Takk for svar! Jeg spurde av nyskjerrighet ja, kan ikke la vere å undre... Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising.. ( jeg synes forøvrig ikke at str 42/44 klassifiserer til overvekt...Da er det liksom heller mer snakk om at man har noen få kg for mye bare..) Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?

Samtidig skjønner jeg godt at bla store endringer i livet kan bli mer enn man kan klare, og at det kan vere lett å ty til mat som trøst, at man bare gir blanke f... i hvordan kroppen ser ut etterhvert der og da, det er ikke det viktige. At ingenting er viktig ang mat/helse/kropp, det man er sentrert rund er problemet/ne man har tårnende over seg. DET kan jeg forstå på et vis, på samme måte som at folk kan finne på å trøstedrikke eller trøsterøyke eller trøsteshoppe for densaksskyld! Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....??? *Med fare for å bli peppret skikkelig* Hva gjør at man ikke klarer å ta tak i seg selv før det er "forsent"? Er det snakk om dårlig impulskontroll og selvinnsikt? Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?

(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. )

Ok - jeg skal moderere. Hun skrev at man bare har noen kilo for mye i 42.

Jeg er en del større en 42. Jeg er helt fin.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg kjenner at jeg nærmest ikke orker delta i tråden nettopp fordi jeg ikke har et sykelig forhold til mat, og mener at 42-44 ikke bør være gjennomsnittsstørrelse i Norge.

Jeg henger meg på denne.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg føler at jeg sitter på ganske unik kunnskap jeg, for jeg har opplevd begge. Jeg har vært i kategorien sykelig overvektig, hatt problemer med å komme meg ned i flyseter og opplevd at str. 56 er for smått. Men så ble jeg operert, og jeg fikk oppleve det magiske ved å være i str. 42 og kunne kjøpe omtrent det jeg ville av klær. Kan du forestille deg angsten jeg føler nå? Nå når jeg merker at str. 42 er i ferd med å bli 44, at vekta sniker seg sakte, men sikkert oppover? Kan du forestille deg livet med vissheten om at det som gjorde at jeg la på meg 60 kg på noen få år fortsatt ligger i hodet mitt? At jeg fortsatt bruker de samme mekanismene jeg gjorde før, bare i litt mindre grad?

Jeg er kommet i kategorien "du må ta deg sammen", men jeg har prøvd å ta meg sammen i så mange år at jeg ikke helt vet hvordan det er lenger. Og det skremmer meg. Jeg er fortsatt sykelig overvektig inni hodet mitt, og det kommer nok ikke til å gå over.

Nå spør jeg fordi jeg lurer - men kommer man noen gang i kategorien "ta seg sammen" når man har hatt sykelig overvekt? Altså hjelper slankeoperasjon på den bakenforliggende årsaken til at man blir sykelig overvektig? Det blir jo litt som å tenke at alkoholikere etter noen år skal kunne begynne å drikke "bare litt" igjen?

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg kan spise ganske mye mat nå ja, og tåler mer og mer av sukker uten å få problemer. Og derfor spiser jeg også. Ikke spør hvorfor jeg spiser.

Jeg skal ikke spørre hvorfor du spiser. Men jeg synes det du skriver nå er selve essensen i det at det er snakk om snørr og bart her. Nemlig det at sykelig overvekt skyldes misbruk av mat, og at det å bli slank i seg selv ikke nødvendigvis løser problemene som gjorde at man la på seg i utgangspunktet? Altså, slankeoperasjonen løser vektproblemet - man går ned i vekt - men selve "avhengigheten" til mat vil vel nødvendigvis fremdeles være der, om en ikke får behandling for den biten også? Jeg vet ikke helt om du forstår hva jeg spør om her?

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige. Skal jeg inn i 42 må jeg ha en såpass lav fettprosent at det begynner å bli et problem. For ikke å snakke om at bena mine nok vil se rare ut der nede - tyve centimeter under buksekanten.

Også er jeg lei av at man skal måtte føle seg som et problem etter å ha tatt av seg femti kilo. Fordi jeg fremdeles ikke passer i 42. Eller 38. Jeg er faktisk drittlei av det.

Så drittlei at jeg rødprikket Milfrid bare for å veie opp den grønne hun fikk på forhånd i tilfelle jeg skulle rødprikke henne. Siden vi nå er enige om at den bittelille prikken der er nærmest som et drapsforsøk å regne.

Men altså - tråden handlet om hvorfor man ikke stopper når man passerer størrelse 44 på vei opp og ender i ekstrem overvekt. Det var altså en tråd om ekstrem overvekt - ikke en om fem kilo for mye. Og ekstrem overvekt er det ikke mange som har i størrelse 42 - da skal man jaggu være kortvokst.

Den måtte komme! Men jeg er dypt uenig i kommentaren i den rødprikken, for jeg understreket jo til og med i innlegget mitt at jeg ikke mente at alle skulle opp i en størrelse 42 - at det ble feil iom at verken klesstørrelser eller BMI sier noe om folks fettprosent - som er det jeg synes er problematisk at øker. Så jeg føler liksom at jeg fikk en rødprikk som det er andre her som sikkert fortjente mer.

Men ok, jeg ba jo om den. Jeg er enig i at tråden egentlig handlet om slanke mennesker som blir ekstremt overvektige. Men samtidig er det jo viktig å si at det ikke er alle som blir det. Nettopp fordi det ikke er snakk om "å ta seg sammen, trene mer og spise mindre" for dem som ikke stopper når de passerer 15ish kg for mye.

:springer inn for å se om det stemmer at jeg har fått noen oppveiende grønne av Smilet i det siste:

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg henger meg på denne.

Siden denne tråden handlet om ekstrem overvekt, så er kanskje denne bedre egnet:
http://www.foreldreportalen.no/forum...98#post2434498