Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Nooria]

Denne tråden har blitt lang, og har utviklet seg til å handle om hvorvidt man bør kaste ut mannen om han gjør for lite husarbeid (eller evt slutte å sutre over at man er sliten om man har vært så dum å ikke skaffe seg en mann som er en huslig og energisk pappa). Dette temaet har ikke jeg behov for å forfølge, men jeg har tenkt litt på hvordan jeg har det og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være.

Jeg har
-tre ganske små barn
- en likestilt partner som er far til mine barn
- en morsom jobb hvor jeg bruker meg mye og nok utsettes for en del stress
- lang reisevei til jobb
- enebolig og hage
- noe hjelp hjemme
- mange gode venner som jeg setter pris på ikke minst fordi vi har
- svært liten familie

For meg er det viktig at
- barna har et godt liv
- vi som familie har det bra sammen
- jeg jobbmessig får holde på med noe som engasjerer meg
- huset og hagen har den stemningen jeg liker (dog har jeg på ingen måte støv på hjernen)
- vi tjener nok til å underholde familien på fem

Jeg ønsker meg
- kortere reisevei til jobb (dog ville det måtte vært hjemmekontor ettersom det ikke er særlig aktuelt å finne relevant jobb i nærmiljøet).
- å i mindre grad ha følelsen av at livet mitt er for fullstappet.

Spørsmålet for meg blir vel da hvordan må jeg prioritere for å få et litt mindre stressende liv, samtidig som familiens grunnleggende behov er dekket. Det vil ikke hjelpe å kaste ut mannen. Jeg kan heller ikke kaste ut et av mine barn. Om jeg eller mannen plutselig viste seg å være arving etter en rik tante i Amerika, kunne vi jobbet betydelig mindre men det er ikke sannsynlig.

Hvordan tenker dere andre som også er slitne at dere kan gjøre justeringer som reduserer presset og stresset?