Hvor tolerant er du overfor andres tro?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg har opplevd det flere ganger. Både i oppveksten og i voksen alder. Stort sett fra mer eller mindre perifer familie. Jeg har flere ganger fått direkte spørsmål om hvorfor jeg IKKE tror, og må dermed forklare meg. Jeg blir såpass paff hver gang at jeg ikke kommer på å heller stille motspørsmålet - "Hvorfor tror du?" Svigermor fortalte barna at oldemor nå var i himmelen (etter at hun døde). Jeg syns det blir å prakke på noen ens egen tro, for jeg tror ikke at det finnes noen himmel. Jeg påpekte for henne at jeg helst så at hun ikke formidlet slike eventyr til barna mine, og hun skjønte faktisk ikke at det gikk an å ikke tro på himmelen, for "det er jo sånn det er". Vi diskuterte det nemlig etterpå. Dette er langt fra den eneste opplevelsen jeg har om sånt.

Dette misliker jeg også sterkt. Og møter det oftere enn jeg liker.

Jeg skjønner godt at du reagerer på at du skal stå til rette for at du ikke tror. Like mye som man må stå til rette for at man tror.

Ang. å tro på en himmel eller ikke så viser forskning at barn som tror på noe kommer lettere gjennom kriser og sorg. For barn er himmel veldig konkret og forståelig. For dem er det vanskeligere og mer skummelt å tenke at det ikke finns noe mer...