"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Line, beklager, men dette er ren romantisering. Har du lest Lillebror og Knerten? Eller tenkt over all tilflytting til drabantbyer i etterkrigstiden? Ikke mye familiebånd og storfamilie der, altså.

Vel, om min virkelighet som barn er ren romantisering (født i -66) er jeg glad for at jeg har fått oppleve den romantiske siden av livet.
Jeg er altså oppvokst slik, og ser det slik pga det.
Mulig jeg har levd på solsiden jeg, da. Men slik var det altså der jeg vokste opp, og de jeg husker jeg hadde rundt meg, levde også slik.
Og slik ser jeg at det ikke er i dag.
Og ja, jeg har også fått med meg hele -70 tallet. Da kvinnekamp og likestilling var tingene som opptok mødre. Også det på bekostning av barna.
Jeg er selvsagt glad for å kunne nyte godene den kampen førte med seg, men like fullt ble barna neglisjert i høy grad pga det.
På samme måte jeg mener mange barn blir det i dag, uavhengig av kjønn, når foreldre setter karriere foran.

[Filifjonka]

Jeg er født i 65, og jeg syns overhodet ikke det virket som barn den gangen hadde det bedre enn barn idag. Jeg husker mye som ikke var ren idyll, både på egne vegne og i familier rundt meg. Det at ingen gikk i barnehage var liksom ikke nok til å gjøre tilværelsen fantastisk for alle.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg er født i 65, og jeg syns overhodet ikke det virket som barn den gangen hadde det bedre enn barn idag. Jeg husker mye som ikke var ren idyll, både på egne vegne og i familier rundt meg. Det at ingen gikk i barnehage var liksom ikke nok til å gjøre tilværelsen fantastisk for alle.

Jeg gikk i barnehage, eller som de kalte det den gangen: Daghjem.
I -70 åra, da moren min ville jobbe.
Men jeg husker alikevel familiesamholdet, jeg hadde besteforeldre jeg kunne være hos akkurat når jeg ville, onkler og tanter var mamma og de sine omgangsvenner, oldeforeldrene mine bodde hos mine besteforeldre til de døde, alle hjalp til hjemme hos bestemor og bestefar, og vi laget middag, bakte, høstet bær, epler, pærer og klippet plenen på omgang eller i sammen f.eks.

Vi var en stor flokk som hadde det fint sammen, der alle var der for hverandre.
Og da noen bygde seg hus, var vi alle med og hjalp til med det meste.
Jeg kan ikke huske at jeg aldri hadde familie som ikke var der, og mener at jeg hadde et mye større nettverk enn veldig mange barn i dag har, eller som foreldrene ikke rekker å opprettholde pga den berømte tidsklemma og mangel på kontakt familier i mellom.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Men jeg husker alikevel familiesamholdet, jeg hadde besteforeldre jeg kunne være hos akkurat når jeg ville, onkler og tanter var mamma og de sine omgangsvenner, oldeforeldrene mine bodde hos mine besteforeldre til de døde, alle hjalp til hjemme hos bestemor og bestefar, og vi laget middag, bakte, høstet bær, epler, pærer og klippet plenen på omgang eller i sammen f.eks.

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

Ja.

Men siden noen kaller dette ren romantisering...Betyr det at de synes det er idèelt, da?
Betyr det at verdien av å ha noen hjemme likevel er der?
Jeg tolker det sånn.
Så hvordan kan det være feil å si at karriere, når det går foran alt, ikke er bra for barna?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Betyr det at verdien av å ha noen hjemme likevel er der?

Verdien av å ha noen hjemme kan være veldig avhengig av personen som er hjemme. Og man kan kalle din beskrivelse idyllisering hvis man går ut fra at så lenge mor er hjemme, så har barna det slik.

Gudskjelov fikk min mor seg jobb etter hvert. For hun trives ikke med ikke å ha et eget liv, og ikke tjene egne penger, og det merket vi barna godt.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Gudskjelov fikk min mor seg jobb etter hvert. For hun trives ikke med ikke å ha et eget liv, og ikke tjene egne penger, og det merket vi barna godt.

Ja, det tror jeg så gjerne at barna merket godt.

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Vel, om min virkelighet som barn er ren romantisering (født i -66) er jeg glad for at jeg har fått oppleve den romantiske siden av livet.
Jeg er altså oppvokst slik, og ser det slik pga det.
Mulig jeg har levd på solsiden jeg, da. Men slik var det altså der jeg vokste opp, og de jeg husker jeg hadde rundt meg, levde også slik.
Og slik ser jeg at det ikke er i dag.
Og ja, jeg har også fått med meg hele -70 tallet. Da kvinnekamp og likestilling var tingene som opptok mødre. Også det på bekostning av barna.
Jeg er selvsagt glad for å kunne nyte godene den kampen førte med seg, men like fullt ble barna neglisjert i høy grad pga det.
På samme måte jeg mener mange barn blir det i dag, uavhengig av kjønn, når foreldre setter karriere foran.

Hvordan kan du si at det å kunne leve sitt liv slik man vil uavhengig av kjønn kan gå utover barn? Er det en ren kvinneoppgave å ta seg av barn? Og er det umulig å ta vare på unger samtidig som man jobber? Kan ikke menn ha omsorgsoppgaver?

Jeg kjenner mange 70-tallsfeminister og mange av deres barn, og sant og si kan jeg ikke si at de har lidd noen nød. Unger lider ingen nød av å ha oppegående engasjerte foreldre som viser ungene at det finnes en verden utenfor kjøkkenbenken. det er fremdeles mulig å kombinere med å plukke plommer.

Det var ingen feministbarn som søkte om billighetserstatning for tapt barndom da jeg jobbet barnevernet, for å si det slik. Jeg har etter å ha behandlet tusenvis av søknader om ersttatning etter manglende inngripen, ikke en eneste gang mottatt søknader fra noen som har klaget over at de hadde en engasjert mor i arbeid, at far måtte gjøre mer hjemme eller at moren var feminist. Snarere fra barn av hjemmeværende mødre. Stort sett bar det, faktisk. Som kanskje burde vært i barnehage. Hvor mor burde vært i jobb så de hadde hatt litt bedre råd, så hun fikk seg et nettverk og kunne gå fra den voldelige mannen, eller bare fikk seg et nettverk som sådan og ble gladere, eller at det ble avslørt at hun var alkoholisert, hadde psykiske problemer el.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hvordan kan du si at det å kunne leve sitt liv slik man vil uavhengig av kjønn kan gå utover barn? Er det en ren kvinneoppgave å ta seg av barn? Og er det umulig å ta vare på unger samtidig som man jobber? Kan ikke menn ha omsorgsoppgaver?

Jeg kjenner mange 70-tallsfeminister og mange av deres barn, og sant og si kan jeg ikke si at de har lidd noen nød. Unger lider ingen nød av å ha oppegående engasjerte foreldre som viser ungene at det finnes en verden utenfor kjøkkenbenken. det er fremdeles mulig å kombinere med å plukke plommer.

Jeg forstår deg ikke Mim. Vi diskuterer jo ikke kjønn lengre i denne tråden. Så vidt jeg har forstått er vi alle enige i at dette ikke handler om kjønn. Det handler om å bruke tid på barna. Kan du fortelle meg hva du mener om at dette har med kjønn å gjøre? En forelder med god tid til barna er bra. To foreldre med tid til barna er bedre. Ingen har hevdet at menn ikke kan ha omsorgsoppgaver. Hvorfor sporer du av diskusjonen slik?

En forelder som bruker mye tid på barna er sannsynligvis (men ikke nødvendigvis) en god omsorgsperson. En forelder som bruker liten tid på barna er ikke en like god omsorgsperson, og dersom tiden brukt på barna blir liten nok kan man vel knappest kalle denne personen for en omsorgsperson. Skal man yte omsorg, må man faktisk være tilstede. Tilstedeværelse, både fysisk og psykisk, er det som betyr noe for barnet.

Dette handler ikke nødvendigvis om at barna ikke skal lide nød, det handler om at barna skal ha det godt og få utvikle seg til trygge og selvstendige voksne. Det er et stort sprang fra å lide nød til å ha det optimalt. Må du se på dette så svart-hvit som du gjør?