"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Line, beklager, men dette er ren romantisering. Har du lest Lillebror og Knerten? Eller tenkt over all tilflytting til drabantbyer i etterkrigstiden? Ikke mye familiebånd og storfamilie der, altså.

Vel, om min virkelighet som barn er ren romantisering (født i -66) er jeg glad for at jeg har fått oppleve den romantiske siden av livet.
Jeg er altså oppvokst slik, og ser det slik pga det.
Mulig jeg har levd på solsiden jeg, da. Men slik var det altså der jeg vokste opp, og de jeg husker jeg hadde rundt meg, levde også slik.
Og slik ser jeg at det ikke er i dag.
Og ja, jeg har også fått med meg hele -70 tallet. Da kvinnekamp og likestilling var tingene som opptok mødre. Også det på bekostning av barna.
Jeg er selvsagt glad for å kunne nyte godene den kampen førte med seg, men like fullt ble barna neglisjert i høy grad pga det.
På samme måte jeg mener mange barn blir det i dag, uavhengig av kjønn, når foreldre setter karriere foran.

[Filifjonka]

Jeg er født i 65, og jeg syns overhodet ikke det virket som barn den gangen hadde det bedre enn barn idag. Jeg husker mye som ikke var ren idyll, både på egne vegne og i familier rundt meg. Det at ingen gikk i barnehage var liksom ikke nok til å gjøre tilværelsen fantastisk for alle.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg er født i 65, og jeg syns overhodet ikke det virket som barn den gangen hadde det bedre enn barn idag. Jeg husker mye som ikke var ren idyll, både på egne vegne og i familier rundt meg. Det at ingen gikk i barnehage var liksom ikke nok til å gjøre tilværelsen fantastisk for alle.

Jeg gikk i barnehage, eller som de kalte det den gangen: Daghjem.
I -70 åra, da moren min ville jobbe.
Men jeg husker alikevel familiesamholdet, jeg hadde besteforeldre jeg kunne være hos akkurat når jeg ville, onkler og tanter var mamma og de sine omgangsvenner, oldeforeldrene mine bodde hos mine besteforeldre til de døde, alle hjalp til hjemme hos bestemor og bestefar, og vi laget middag, bakte, høstet bær, epler, pærer og klippet plenen på omgang eller i sammen f.eks.

Vi var en stor flokk som hadde det fint sammen, der alle var der for hverandre.
Og da noen bygde seg hus, var vi alle med og hjalp til med det meste.
Jeg kan ikke huske at jeg aldri hadde familie som ikke var der, og mener at jeg hadde et mye større nettverk enn veldig mange barn i dag har, eller som foreldrene ikke rekker å opprettholde pga den berømte tidsklemma og mangel på kontakt familier i mellom.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Men jeg husker alikevel familiesamholdet, jeg hadde besteforeldre jeg kunne være hos akkurat når jeg ville, onkler og tanter var mamma og de sine omgangsvenner, oldeforeldrene mine bodde hos mine besteforeldre til de døde, alle hjalp til hjemme hos bestemor og bestefar, og vi laget middag, bakte, høstet bær, epler, pærer og klippet plenen på omgang eller i sammen f.eks.

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

Ja.

Men siden noen kaller dette ren romantisering...Betyr det at de synes det er idèelt, da?
Betyr det at verdien av å ha noen hjemme likevel er der?
Jeg tolker det sånn.
Så hvordan kan det være feil å si at karriere, når det går foran alt, ikke er bra for barna?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Betyr det at verdien av å ha noen hjemme likevel er der?

Verdien av å ha noen hjemme kan være veldig avhengig av personen som er hjemme. Og man kan kalle din beskrivelse idyllisering hvis man går ut fra at så lenge mor er hjemme, så har barna det slik.

Gudskjelov fikk min mor seg jobb etter hvert. For hun trives ikke med ikke å ha et eget liv, og ikke tjene egne penger, og det merket vi barna godt.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Gudskjelov fikk min mor seg jobb etter hvert. For hun trives ikke med ikke å ha et eget liv, og ikke tjene egne penger, og det merket vi barna godt.

Ja, det tror jeg så gjerne at barna merket godt.

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

Må man være som deg for å være verdig til å få barn?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

Mener du at siden ikke DU skjønner det, så kan det ikke være sånn virkeligheten er for mange?

Selv er jeg til en viss grad på linje med deg. Småbarnstiden er hellig, og vi har prioritert deretter, fordi vi har hatt muligheten til det. Allikevel har jeg full forståelse for at andre velger annerledes, og har andre behov. Å være så bastant på at det en selv velger ut i fra egen situasjon er det beste for alle andre også, er en smule sneversynt.

[Line*]

Jeg mener ikke å være bastant på egne vegne. Å si at andre ikke har det bra om ikke...etc, det blir platt for meg.
MEN: JEG vil påpeke at det er en idèel tilværelse for et barn.
At mamma/pappa jobber mer enn barn trenger, i forhold til omsorg/økonomi er greia her.
Selvrealisering? Hva er det?
Burde man få barn om de kommer i 2. rekke? Jeg vet ikke, jeg....Gjør dere?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Mener du at siden ikke DU skjønner det, så kan det ikke være sånn virkeligheten er for mange?

Selv er jeg til en viss grad på linje med deg. Småbarnstiden er hellig, og vi har prioritert deretter, fordi vi har hatt muligheten til det. Allikevel har jeg full forståelse for at andre velger annerledes, og har andre behov. Å være så bastant på at det en selv velger ut i fra egen situasjon er det beste for alle andre også, er en smule sneversynt.

HVEM velger? Økonomien? Samfunnet? Barna? Eller en selv som foreldre?

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

Hva som er lykken for ett menneske er jo ikke nødvendigvis lykken for et annet. For meg er det en helt naturlig tanke, og ikke vanskelig å forstå. Jeg tror de aller fleste foreldre er fornøyde med å være mamma eller pappa, men livet stopper jo ikke helt opp selv om man får barn. Livet blir anderledes, men i det øyeblikk man blir foreldre mister enn jo ikke automatisk samtlige andre behov.

Å forlange/forvente at fordi man er foreldre skal man være kreative og fantasifull og dermed skulle klare å fylle hverdagen til seg selv og barna på en fin måte blir for meg drøyt. Selvsagt skal man som foreldre være med på å fylle hverdagen til barna på en fin måte, men at man uansett personlighet skal være kreativ og fantasifull er ikke noe man kan forvente.

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg mener ikke å være bastant på egne vegne. Å si at andre ikke har det bra om ikke...etc, det blir platt for meg.
MEN: JEG vil påpeke at det er en idèel tilværelse for et barn.
At mamma/pappa jobber mer enn barn trenger, i forhold til omsorg/økonomi er greia her.
Selvrealisering? Hva er det?
Burde man få barn om de kommer i 2. rekke? Jeg vet ikke, jeg....Gjør dere?

Selvrealisering er for meg å få brukt de evnene og interessene jeg har på flere områder.

Jeg ser ikke at det nødvendigvis er noen motsettning mellom det å sette barna først og det å bedrive selvrealisering. Hvis du tenker selvrealiseering som å ha enn spennende jobb som man liker og som man gjør visse karriæremessige sprang innenfor så kan det gjøres innenfor normal arbeidstid. Jeg jobber 7,5 timer per dag og barna er vanligvis i barnehagen mer enn 6,5 timer.
Er det slik at man er aleneforeldre og jobber 12 timer daglig 6 dager i uken er det ekstremvarianten og vil vel over tid, slik saken nevnt i hovedinnlegget, defineres som omsorgssvikt.

Jeg ikke så sikker på at barna alltid skal komme først. Det er ikke sunt hverken for barna eller foreldrene, så ja, jeg mener at man burde få barn selv om de noen ganger kommer i 2.rekke.

[Line*]

Jeg forstår fortsatt ikke at man ikke kan bedrive selvrealisering uten å sette barnas behov til side.
Om man kan. Og da tenker jeg økonomisk.

Men vi blir nok aldri enige.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg forstår fortsatt ikke at man ikke kan bedrive selvrealisering uten å sette barnas behov til side.

Mener du at det er det alle som er uenige med deg her sier?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Mener du at det er det alle som er uenige med deg her sier?

Nei, det sier jeg ikke.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Nei, det sier jeg ikke.

Da skjønner jeg ikke helt hvorfor du sier det. Jeg har ikke sett at noen her har forsvart å forsømme barna sine for sin egen selvrealisering, så det er i beste fall et stråargument.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Jeg ikke så sikker på at barna alltid skal komme først. Det er ikke sunt hverken for barna eller foreldrene, så ja, jeg mener at man burde få barn selv om de noen ganger kommer i 2.rekke.

Takk, Heiko.

[emm]

Heiko: er så enige.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men fikk lyst til å skrive noen ord om min egen oppvekst. Den var vel motpolen til det Line* beskriver, men jeg har likevel alltid følt at jeg bodde på solsiden

Vi vokste opp mange mil fra hjemplassen til mine foreldre, så det helt store familenettverket var det ikke. Min mor har alltid jobbet, hver dag, hele dagen. Hun har til og med gått på høyskole, og lest seg til en grad til og fra jobb på T-banen. Med to små barn. Pappa har gjort det samme. Slik har de fått jobber de har vært veldig engasjerte i, og har trives svært godt i.

Vi bodde i blokk i en av Oslos første drabantbyer. Jeg var hos dagmamma fra jeg var 6 mnd. SFO fantes ikke, så etter skoletid gikk jeg hjem med nøkkel rundt halsen. Mange andre i blokka vi bodde hadde det også slik, så vi gikk som regel sammen. Bestemor på landet bekymret seg ihjel over at vi hadde det slik, men jeg kan faktisk ikke huske en eneste gang jeg følte det uttrygt eller som en situasjon der jeg var forsømt.

Jeg husker at mamma og pappa var samfunnsengasjerte, at vi diskuterte livlig og at vi hadde venner og naboer som kom og gikk hele tiden. Jeg husker middager hos naboen, og at matlaging ofte gikk på rundgang. Oppgangens eneste alenemor var flyttet fra en voldelig mann. Gutten hennes spiste nesten middag hver dag hos oss, slik at hun skulle få gå på universitetet å ta seg den utdannelsen hun drømte om. Han er fortsatt en av mine beste venner, og svært stolt av sin hardt arbeidene, snille og omtenksomme mor.

Vi barna i borettslaget var aldri fremmed for å spørre nærmeste voksen om hjelp, og da mamma og pappa kjøpte hus når vi var i tenårene protesterte vi høylytt. Jeg tenker fortsatt på alle disse menneskene, forskjellige som vi var, og hvordan vi tok vare på hverandre.

Omsorg kan komme i mange former, også ved å leve et rikt variert liv. Realisere og bruke sine evner. Mamma har jobbet kreativt i reklamebransjen, og jeg er så stolt av alt hun har fått til. Noen mødre har kanskje sine evner på hjemmebane mens barna er små, noen drømmer om å vinne stort for å gå hjemme. Men jeg har levd og vet at dette ikke er tilfellet for alle. Å måtte jobbe med litt motstand bygger også karakter.

[Sitron]

Jeg har omtrent samme erfaring som emm.