"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Heiko]

Som et lite sidespor til denne diskusjonen har jeg bare lyst til å dele noe av det som opptar meg om dagen. Dette med selvrealisering og det å ta vare på seg selv som voksenperson er noe av det.

Jeg kjenner jeg blir både oppgitt og lei meg når jeg snakker med foreldre (dette gjelder spesielt mødre) som gjennom det de sier viser at de nedprioriterer seg selv og sine behov. Jeg har både gjennom jobben og et prosjekt/kurs jeg deltar i snakket med en del mødre om deres hverdag og prioriteringer.

Det å ikke ta seg tid til å spise sunt og regelmessig, det å ikke ta seg tid til å ha omgang med venner og det å ikke ta seg tid til å trene er ofte gjennomgående temaer.

Gjennom disse samtalene har jeg oppdaget at jeg selv ikke er stort bedre og at jeg også gjemmer meg bak ”jeg har ikke tid til……”. Med andre ord jeg nedprioriterer meg selv og det er ingen god ting å gjøre.

La meg ta et eksempel som gjelder meg. Jeg er overvektig og har i lang tid ønsket å trene, men har ikke hatt tid og jeg har vært sliten. Jeg ville være hjemme sammen med ungene, og jeg ville ikke overlate alt ”styret” det er med legging og lignede til mannen i huset flere kvelder i uken, han er jo tross alt sliten han også.

Mange gode unnskyldninger. Noen som kjenner seg igjen?

På den ene siden er dette selvsagt unnskyldninger for ikke å trene, men det er også et tegn på at jeg ikke prioriterer meg selv og min helse. Jeg har tenkt mye på dette og kommet frem til at det er direkte hårreisende at jeg både for min egen del, men også for ungenes, lar meg selv og min helse forfalle på denne måten. Jeg mener det ligger mye omsorg i det å ta vare på sin helse, det både overfor seg selv og sine barn. Ved å trene kommer jeg meg i bedre form, blir mindre sliten og vil antagelig få et merkbar helsegevinst av dette. Dette kommer mine barn til gode, også ved at formen min blir bedre og at jeg har enda mer overskudd til dem. Mulig jeg lever lengre også. Mine barn har, slik jeg ser det, på sikt mye bedre av at jeg som mor er borte fra klokken 19 og utover 1-2 kvelder i uka.

Så tilbake til det med å ikke ta seg tid til å spise sunt og regelmessig, til omgang med venner og det å trene. Det er da sørgelig at vi kvinner ikke er glade nok i oss selv til å prioritere egen person. Jeg tror ikke det å hele veien ”ofre seg”/prioritere barn og familie fremfor seg selv er smart. Jeg har tro på at det å evne og yte omsorg for seg selv henger sammen med det å evne og gi omsorg til andre.



Så dette blir dagens oppfordring fra meg, i en tråd som startet med å diskutere en ”tårnfrid” og hennes prioriteringer og manglende evne til å yte omsorg overfor sønnen sin; Husk å gi dere selv omsorg og tid damer!



Ps! Jeg har faktisk begynt å trene