"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Mennesker er et flokkdyr, og jeg tror tilknytning og tilhørighet er stikkord. En del barn av i dag mangler tilknytning og tilhørighet til sine foresatte. Det kan sikkert skyldest flere ting. Manglende behovsdekking i oppveksten, manglende respekt, for lite tid med foreldrene, osv. En del av disse barna vil ty til gjenger når de blir eldre, det blir "flokken" deres fordi "flokken" deres på hjemmebane ikke dekker deres behov for tilhørighet.

Vi lever ellers i et samfunn hvor selvtilliten blomstrer, men hvordan er det med selvfølelsen? Den tror jeg ikke det står like godt til med. Hva er i så fall årsaken til det?

Vi er grunnleggende enige!

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i at vi diskuterer vikarierende motiver. Jeg oppfatter at vi diskuterer det folk selv forteller.

For å prøve å unngå å bli personlig, så kan vi jo ta en teoretisk "Tårnfrid". Hun sier at hun prioriterer karriere, trening og samvær med venner, og mener at barnet ikke lider noen overlast.

Og det jeg sier er at "de fleste" vil akseptere at foreldre tilbringer lite tid med barna sine, når det er "god grunn". ikke alle vil være enig i at karriere, trening og venner er "god grunn".

Parallelt til det med amme - det er greit når mor ikke kan amme, men merkelig når man gjør det fordi man er adelig.

I denne tråden har det vært noen som har fortalt at de prioriterer karriere, argumentert for det, og konkludert med at barna likevel ikke lider overlast.

Det er ikke vikariende motiv. Og jeg tror det er nettopp det punktet mange av oss (meg selv inkludert) reagerer negativt på. Det at man fremhever sin egen utdanning, jobb og karriere som så viktig at man velger å prioritere å jobbe 12 timer om dag - det oppfatter jeg som "ikke god grunn" for å være borte fra barnet så mye hver dag.

Derimot så vil jeg for eksempel synes det er helt forståelig om en alenemor med 3 barn må jobbe 12 timer om dag for å få endene til å møtes. For hun må. Men "gjøre karriere" er det ingen som MÅ.

Igjen veldig godt skrevet.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette handler om kjønn i den grad feks Line* mener likestillingen har kommet for langt, ettersom damer nå kan utdanne seg og jobbe og kanskje tjene minst 80% av det menn gjør (snittet i Norge) og hun mener det i kjølvannet ligger ødelagte barndommer og lidende barn.

Når og hvor mente jeg det?
Du tillegger meg meninger jeg ikke har. Det er en smule irriterende.
Jeg har gang på gang påpekt at dette ikke handler om kjønn.

Til slutt: Jeg tror at den barnet er mest sammen med er den som tilfører verdier. DENS verdier.
Foreldre har et livssyn, barnevakten kanskje et annet. Hvem er barnet mest sammen med?
Om man tenker slik, får man kanskje et perspektiv på ting.
Hvem påvirker barnet mest med slike ting? Jo, selvsagt den barnet er under mest påvirkning av.
Ønsker man at barnepiken/barnehagen/SFO skal være hovedservitøren av livssyn og verdier, ja så lar man barna tilbringe masser av tid der.
Ønsker man at eget livssyn og verdier er de barna bør få med seg i mest mulig grad, ja så er man i mest mulig grad sammen med dem.
Enkelt, egentlig.