En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

Du skjønner ikke at ikke alle liker å være hjemmeværende med barn, jeg skjønner ikke at ikke alle elsker matematikk og ser logikken i algebra. Folk er forskjellige. Noe er medfødt, noe er miljø, men alle kan ikke trives med det samme arbeidet. Jeg syns det er fryktelig kjedelig å aktivisere småbarn, men kan gjerne undervise 15-åringer i matematikk. For deg er det kanskje omvendt. Hvorfor skal du presse meg inn i din rolle?

Jeg klarer fint å ta meg av barnet mitt, men jeg trives ikke med den jobben. Derfor har jeg ansatt kompetente fagfolk til å gjøre det for meg. Du syns kanskje det høres kaldt og kynisk ut, men for meg og mitt barn er det den beste løsningen. Hvis det neste barnet ikke er en person som trives i barnehagen, gjør vi det anderledes. Da kan f.eks. min mann være hjemme med ham/henne i en periode. Jeg syns det viktigste er å legge til rette for mine barn og min familie, ikke å følge opp firkantete prinsipper.

Barna mine MÅ ikke i barnehagen, men for den ettårige personen jeg bor sammen med er det et strålende sted å være.
Jenta mi var forresten førstemann i barnehagen i dag. Hun våknet kl 0510, og godtok å kose en liten stund. Hun har ikke noe språk ennå, så hun vinker når hun vil dra i barnehagen. Kl 0630 begynte hun å vinke. Kl 07 vinket hun mens hun sto ved døra og hylte. Kl 0715 hoppet hun opp og ned på hodet til mannen i senga mens hun vinket med begge hendene. Kl 0730 (da barnehagen åpnet) stormet hun inn døra uten å se seg tilbake.
Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.