En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

Nei, det handler ikke om hva jeg klarer eller har mistet troen på, det handler om hva jeg VIL, hva jeg TRIVES med. Jeg synes ungene mine er verdens nydeligste, jeg elsker å være sammen med dem. Men det gir meg rett og slett ikke nok til at jeg vil gjøre det på fulltid. Og jeg blir ikke lei meg av å tenke på at ungene mine nok får mer utbytte av å være i barnehagen enn å gå hjemme på fulltid med meg.

Mulig det hadde vært annerledes i et samfunn hvor alle gikk hjemme med ungene sine, men slik er det ikke nå! I gode, gamledager da folk var hjemmeværende var de ikke bare hjemmeværende, men hjemmejobbende. Det var ikke bare ungene de tok seg av, det var hus og hjem. DET ER IKKE SÅNN LENGRE!! Nå har vi oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, støvsuger, våtmopp, tørrmopp, halvfabrikater, biler i fleng.... Å gå hjemme nå er ikke det samme som før (bare spør moren min ).

Så nei, det er ikke NOK for meg å gå hjemme. Jeg kan ikke leve et liv som er godt opp mot 100% på barnas premisser. Barnehagen er mye bedre der.

Synes jeg.

Og jeg synes det er trist at noen opphøyer "mor" og "far" som det eneste saliggjørende for barn. Jeg føler ikke ungene mine mister noe når de er i barnehagen. Tvert i mot, jeg føler de får noe jeg ikke føler meg i stand til å gi dem. Og jeg føler jeg får mer å gi dem når jeg ikke har dem rundt meg 24/24.

Kanskje er det samfunnets feil at jeg føler det slik. Men det er realiteten okke som. Jeg forsøkte å lulle meg selv inn i å tro at jeg mente det motsatte, at ungene trengte meg og at jeg ønsket å gå mest mulig hjemme. Det gjorde meg svært deprimert og kostet meg nesten ekteskapet....

Nå har ungene to lykkelige foreldre som jobber, og har overskudd til dem. Man er ikke nødvendigvis en god og tilstedeværende mor fordi om man er hjemme....