Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.
Hvordan jeg klan få barn uten å ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. Jeg tror rett og slett ikke det er verken til barnas beste eller mitt beste å være rundt meg 24 timer i døgnet. Jeg tror de har godt av å gå i barnehage. Jeg tror jeg blir en bedre mor av å ikke tilbringe all min tid sammen med dem. Jeg tror rett og slett ikke at MOR nødvendigvis er alt det barna trenger.
Du lurer på om jeg på slutten av helgen gleder meg til mandagen? Det er ikke sånn at jeg ikke orker å være sammen med ungene mine 24 t i strekk, det er bare slik at jeg ikke har lyst til å være sammen med den 24/24 syv dager i uka, 12 mnd i året. Jeg storkoser meg i helgen, men synes det er kjekt å gå på jobb på mandagen. Like kjekt som jeg synes det er å ta helg på fredagen.
Og ja, man blir foreldre på fulltid når man får barn, men man trenger ikke nødvendigvis å være rundt barna hele døgnet av den grunn.....
Jeg tar meg godt av mine barn, og jeg gir dem det jeg tror de trenger. Og det er etter MIN oppfatning ikke at mor er tilstede 24 t i døgnet. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi jeg jobber og har barn i barnehage, rett og slett fordi ungene har elsket å være der. Den dårlige samvittigheten jeg har hatt har vært knyttet til det du sier om at jeg har fått barn (nei, jeg har ikke satt dem til verden), og at jeg burde være mest mulig sammen med dem. Men så innser jeg at de ikke har samme behov!
Når eldstemann kommer hjem fra skolen vil hun heller springe ut og leke med venninnene enn å være hjemme med meg 
. Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".
Jeg tror en del foreldre gjør seg viktigere enn de egentlig er.
Unger trenger kjærlighet, omsorg, forutsigbarhet, fravære av stress. Man trenger ikke å være innen en armlengdes avstand fra dem døgnet rundt for å gi dem dette!
Jeg trenger variasjon for å trives. Jeg liker å reise bort uten unger, jeg liker å reise bort sammen med unger. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å reise bort mens ungene er hos besteforeldrene, jeg vet at de har det kjempefint der! Men det er også kjekt å ta med ungene og dele opplevelsene med dem. Og man trenger ikke bare å dra på "barneferier", unger kan ha det gøy feks i en storby også. Det handler om kompromiser!
Du styrer forøvrig elegant unna å kommentere min påstand om at mødre i gode, gamle dager ikke nødvendigvis var mer tilstede for sine barn enn det utearbeidende kvinner er nå. Kvinner jobbet før også, men de hadde sitt arbeid i hjemmet, og det bestod av LANGT mer enn å leke med barna....
Du & jeg må bli enige om å være uenige 
Ok, da forstår jeg ditt ståsted bedre. Det er jo ingen tvil om at mennesker er forskjellige, og man kan jo si heldigvis for det. Jeg har forresten aldri tvilt på dine følelser overfor ditt barn, selvfølgelig elsker du barnet ditt. Det er ikke det dette handler om, så la oss styre unna sammenligninger og dårlig samvittighet.
Jeg er en av de som foretrekker å være sammen med barna. Jeg er kanskje priviligert, men jeg har ikke noe problem med å skape variasjon i hverdagen, til tross for at jeg til tider vasser i barn. Jeg går ikke på veggen av frustrasjon, og jeg føler absolutt at jeg klarer å realiserer meg selv til tross for at jeg på nåværende tidspunkt ikke jobber utenfor hjemmet. Det virker nesten som det har oppstått et motsetningsforhold her. Man er enten på jobb, er sosial og "realiserer" seg selv, eller så er man hjemmeværende med alle de frustrasjoner det innebærer. Det er disse store motsetningene jeg vil til livs, og jeg synes faktisk at vi er godt på vei i denne tråden, Valentina, blant annet fordi du slipper meg litt inni ditt hode, og jeg slipper deg inni mitt.
Du skriver litt om din egen situasjon, at barna dine er aktive og sosiale og at de aller helst foretrekker leken sammen med andre barn fremfor tid sammen med deg.
Det er slike ting jeg stusser på. For den gjengse oppfatning er kanskje at veldig selvstendige barn = trygge barn. Du skriver jo ganske mye om akkurat det. Du ønsker ikke å tilbringe all din tid sammen med dem, du blir til og med en bedre mor hvis dere er borte fra hverandre. Dette er altså noe du velger, for jeg spurte deg om akkurat det, og du svarte at du ikke ønsker å tilbringe mer tid sammen med dem enn det du gjør på nåværende tidspunkt. Jeg tenker da at barna dine egentlig ikke velger andre fremfor deg, det er en situasjon de har blitt gradvis tilvennet. De fleste barn er jo urolige og triste ved f.eks.tilvenningsperioden i barnehagen, mest fordi det er noe nytt og litt skummelt, og fordi det innebærer tid borte fra favorittpersonene sine. Mange barn sliter lenge, og gråter ofte ved levering. Men med tiden blir det "bedre", det er mindre tårer for alle, og skulle det blir litt gråt, opphører den raskere enn før, ettersom rutinen begynner å bli kjent. Har barnet blitt tryggere siden det ikke gråter lenger, eller har det bare tilpasset seg omgivelsene og sin nye hverdag?
Jeg har også uthevet en setning i innlegget ditt, hvor du skriver at foreldre gjør seg viktigere enn det de egentlig er. Jeg har en helt annen oppfatning, nemlig at foreldrene (omsorgspersonene) er det aller, aller viktigste for akkurat sitt barn (da snakker jeg om familier hvor foreldrene er tilstede). Ingen kan erstatte nettopp deg og den innvirkningen du har på ditt barn. Den kjærligheten er unik.
Selvstendighet kan oppnås på flere måter, enten ved å skyve barnet fra seg slik at det vennes til å være borte fra sine omsorgspersoner, eller ved å skape de trygge, solide rammene i barnets grunnleggende år, slik at de ikke mangler nærhet, tid og kontakt med foreldrene sine. Det er kanskje noen som mener at man på den måten gjør barnet avhengig av foreldrene, og det er kanskje sant i mange tilfeller, men er det nødvendigvis negativt? Skal ikke barnet være avhengig og tilknyttet sine foreldre? Det betyr jo ikke at barna ikke evner å gjøre noe selv, eller at de blir puslete og svake, det betyr bare at de oppnår selvstendighet og en tryggehet for omgivelsene på egne premisser. De gir gradvis mer slipp etterhvert som de blir tryggere og rikere på erfaringer. De skyves ikke inn i uvante situasjoner.
For det er jo et veldig stort fokus på at barn er forskjellige og at de utvikler seg i forskjellig tempo, men det er likevel mange ting som forventes av de. Sitter f.eks. fireåringen mye på fanget istedetfor å kaste seg inn i leken med de andre barna, er han automatisk utrygg og har lav selvtillit, så man vil gjerne pushe litt på, oppfordre han til å bli med, noe som betyr at de voksne styrer utviklingen i stedet for å la barnet vente og finne ut av det selv. Mye skjer på de voksnes premisser, og etter at vi har lagt styringen, setter vi normen.
06-10-07, 21:26
Trådet visning