En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Hvordan jeg klan få barn uten å ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. Jeg tror rett og slett ikke det er verken til barnas beste eller mitt beste å være rundt meg 24 timer i døgnet. Jeg tror de har godt av å gå i barnehage. Jeg tror jeg blir en bedre mor av å ikke tilbringe all min tid sammen med dem. Jeg tror rett og slett ikke at MOR nødvendigvis er alt det barna trenger.

Du lurer på om jeg på slutten av helgen gleder meg til mandagen? Det er ikke sånn at jeg ikke orker å være sammen med ungene mine 24 t i strekk, det er bare slik at jeg ikke har lyst til å være sammen med den 24/24 syv dager i uka, 12 mnd i året. Jeg storkoser meg i helgen, men synes det er kjekt å gå på jobb på mandagen. Like kjekt som jeg synes det er å ta helg på fredagen.

Og ja, man blir foreldre på fulltid når man får barn, men man trenger ikke nødvendigvis å være rundt barna hele døgnet av den grunn.....

Jeg tar meg godt av mine barn, og jeg gir dem det jeg tror de trenger. Og det er etter MIN oppfatning ikke at mor er tilstede 24 t i døgnet. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi jeg jobber og har barn i barnehage, rett og slett fordi ungene har elsket å være der. Den dårlige samvittigheten jeg har hatt har vært knyttet til det du sier om at jeg har fått barn (nei, jeg har ikke satt dem til verden), og at jeg burde være mest mulig sammen med dem. Men så innser jeg at de ikke har samme behov!

Når eldstemann kommer hjem fra skolen vil hun heller springe ut og leke med venninnene enn å være hjemme med meg . Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".

Jeg tror en del foreldre gjør seg viktigere enn de egentlig er.

Unger trenger kjærlighet, omsorg, forutsigbarhet, fravære av stress. Man trenger ikke å være innen en armlengdes avstand fra dem døgnet rundt for å gi dem dette!

Jeg trenger variasjon for å trives. Jeg liker å reise bort uten unger, jeg liker å reise bort sammen med unger. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å reise bort mens ungene er hos besteforeldrene, jeg vet at de har det kjempefint der! Men det er også kjekt å ta med ungene og dele opplevelsene med dem. Og man trenger ikke bare å dra på "barneferier", unger kan ha det gøy feks i en storby også. Det handler om kompromiser!

Du styrer forøvrig elegant unna å kommentere min påstand om at mødre i gode, gamle dager ikke nødvendigvis var mer tilstede for sine barn enn det utearbeidende kvinner er nå. Kvinner jobbet før også, men de hadde sitt arbeid i hjemmet, og det bestod av LANGT mer enn å leke med barna....

Du & jeg må bli enige om å være uenige

Ok, da forstår jeg ditt ståsted bedre. Det er jo ingen tvil om at mennesker er forskjellige, og man kan jo si heldigvis for det. Jeg har forresten aldri tvilt på dine følelser overfor ditt barn, selvfølgelig elsker du barnet ditt. Det er ikke det dette handler om, så la oss styre unna sammenligninger og dårlig samvittighet.

Jeg er en av de som foretrekker å være sammen med barna. Jeg er kanskje priviligert, men jeg har ikke noe problem med å skape variasjon i hverdagen, til tross for at jeg til tider vasser i barn. Jeg går ikke på veggen av frustrasjon, og jeg føler absolutt at jeg klarer å realiserer meg selv til tross for at jeg på nåværende tidspunkt ikke jobber utenfor hjemmet. Det virker nesten som det har oppstått et motsetningsforhold her. Man er enten på jobb, er sosial og "realiserer" seg selv, eller så er man hjemmeværende med alle de frustrasjoner det innebærer. Det er disse store motsetningene jeg vil til livs, og jeg synes faktisk at vi er godt på vei i denne tråden, Valentina, blant annet fordi du slipper meg litt inni ditt hode, og jeg slipper deg inni mitt.

Du skriver litt om din egen situasjon, at barna dine er aktive og sosiale og at de aller helst foretrekker leken sammen med andre barn fremfor tid sammen med deg.

Det er slike ting jeg stusser på. For den gjengse oppfatning er kanskje at veldig selvstendige barn = trygge barn. Du skriver jo ganske mye om akkurat det. Du ønsker ikke å tilbringe all din tid sammen med dem, du blir til og med en bedre mor hvis dere er borte fra hverandre. Dette er altså noe du velger, for jeg spurte deg om akkurat det, og du svarte at du ikke ønsker å tilbringe mer tid sammen med dem enn det du gjør på nåværende tidspunkt. Jeg tenker da at barna dine egentlig ikke velger andre fremfor deg, det er en situasjon de har blitt gradvis tilvennet. De fleste barn er jo urolige og triste ved f.eks.tilvenningsperioden i barnehagen, mest fordi det er noe nytt og litt skummelt, og fordi det innebærer tid borte fra favorittpersonene sine. Mange barn sliter lenge, og gråter ofte ved levering. Men med tiden blir det "bedre", det er mindre tårer for alle, og skulle det blir litt gråt, opphører den raskere enn før, ettersom rutinen begynner å bli kjent. Har barnet blitt tryggere siden det ikke gråter lenger, eller har det bare tilpasset seg omgivelsene og sin nye hverdag?

Jeg har også uthevet en setning i innlegget ditt, hvor du skriver at foreldre gjør seg viktigere enn det de egentlig er. Jeg har en helt annen oppfatning, nemlig at foreldrene (omsorgspersonene) er det aller, aller viktigste for akkurat sitt barn (da snakker jeg om familier hvor foreldrene er tilstede). Ingen kan erstatte nettopp deg og den innvirkningen du har på ditt barn. Den kjærligheten er unik.

Selvstendighet kan oppnås på flere måter, enten ved å skyve barnet fra seg slik at det vennes til å være borte fra sine omsorgspersoner, eller ved å skape de trygge, solide rammene i barnets grunnleggende år, slik at de ikke mangler nærhet, tid og kontakt med foreldrene sine. Det er kanskje noen som mener at man på den måten gjør barnet avhengig av foreldrene, og det er kanskje sant i mange tilfeller, men er det nødvendigvis negativt? Skal ikke barnet være avhengig og tilknyttet sine foreldre? Det betyr jo ikke at barna ikke evner å gjøre noe selv, eller at de blir puslete og svake, det betyr bare at de oppnår selvstendighet og en tryggehet for omgivelsene på egne premisser. De gir gradvis mer slipp etterhvert som de blir tryggere og rikere på erfaringer. De skyves ikke inn i uvante situasjoner.

For det er jo et veldig stort fokus på at barn er forskjellige og at de utvikler seg i forskjellig tempo, men det er likevel mange ting som forventes av de. Sitter f.eks. fireåringen mye på fanget istedetfor å kaste seg inn i leken med de andre barna, er han automatisk utrygg og har lav selvtillit, så man vil gjerne pushe litt på, oppfordre han til å bli med, noe som betyr at de voksne styrer utviklingen i stedet for å la barnet vente og finne ut av det selv. Mye skjer på de voksnes premisser, og etter at vi har lagt styringen, setter vi normen.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Det grenser til et psykisk overgrep å utsette ett- og toåringer for ti timer barnehage daglig.

Dette argumentet hører jeg ofte, og for en tid tilbake laget jeg en spørreundersøkelse på NM, for å kartlegge hvor mange barn det var som faktisk tilbragte ti timer i barnehagen til vanlig. Jeg tror det var én eller kanskje to (og det var mange som svarte). Jeg tror jammen vi trenger en tilsvarende undersøkelse igjen.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

Det er én vesentlig forskjell på å være hjemme med barn i dag og tidligere: dagens hjemmebarn har få eller ingen andre barn å leke med. (I alle fall er det ofte tilfellet.) Jeg husker godt at jeg var ute og lekte med ungene i nabolaget da jeg var tre–fire år gammel. Vi hadde ingen voksne som lekte sammen med oss, eller som fant på ting for oss. Vi fant på vår egen moro sammen. Hvis jeg skulle vært hjemme med ungene, hadde jeg måttet aktivisere dem helt selv, siden alle ungene i nabolaget går i barnehage, og det ville vært en helt annen hjemmetilværelse enn den min mor hadde i 1974.

Jeg har ingen problemer med å være hjemme sammen med Frøkna når hun har tilgang på lekekamerater, men hun blir veldig slitsom å ha i hus når hun bare har pappaen og meg til selskap; det merket vi godt i sommer da vi var hjemme i hele juli da barnehagen var stengt og alle ungene i nabolaget var bortreist. Hadde ingen av ungene i nabolaget gått i barnehage, hadde jeg sett mye mindre mørkt på en tilværelse som hjemmeværende.

[Kråka]

Teofelia: Mulig mange misforstod meg i at jeg utheva det som ble skrevet i den kronikken. Det var ikke mine egne ord som stod der, jeg bare utheva dem for å sette søkelys på det hun skrev. Jeg skrev under at jeg var enig i hennes utsagn. Det er nok en smule overdrivelse å si at det er psykisk overgrep, men jeg mener det er for lenge for alle unger en 10 timers dag fra 1 års alder. Jeg vet også at det er satt i gang en forskning som skal forske på barnehagebarn, om det er bra eller dårlig med for mange timer. Dette hadde de oppe i nyhetene for ikke så lenge siden. Det er veldig bra de forsker litt på dette også, og ikke bare på alt som er bra.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Jeg vet også at det er satt i gang en forskning som skal forske på barnehagebarn, om det er bra eller dårlig med for mange timer.

Jeg tror alle vil være enige i at for mange timer ikke er bra.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ok, da forstår jeg ditt ståsted bedre. Det er jo ingen tvil om at mennesker er forskjellige, og man kan jo si heldigvis for det. Jeg har forresten aldri tvilt på dine følelser overfor ditt barn, selvfølgelig elsker du barnet ditt. Det er ikke det dette handler om, så la oss styre unna sammenligninger og dårlig samvittighet.

Jeg er en av de som foretrekker å være sammen med barna. Jeg er kanskje priviligert, men jeg har ikke noe problem med å skape variasjon i hverdagen, til tross for at jeg til tider vasser i barn. Jeg går ikke på veggen av frustrasjon, og jeg føler absolutt at jeg klarer å realiserer meg selv til tross for at jeg på nåværende tidspunkt ikke jobber utenfor hjemmet. Det virker nesten som det har oppstått et motsetningsforhold her. Man er enten på jobb, er sosial og "realiserer" seg selv, eller så er man hjemmeværende med alle de frustrasjoner det innebærer. Det er disse store motsetningene jeg vil til livs, og jeg synes faktisk at vi er godt på vei i denne tråden, Valentina, blant annet fordi du slipper meg litt inni ditt hode, og jeg slipper deg inni mitt.

Du skriver litt om din egen situasjon, at barna dine er aktive og sosiale og at de aller helst foretrekker leken sammen med andre barn fremfor tid sammen med deg.

Det er slike ting jeg stusser på. For den gjengse oppfatning er kanskje at veldig selvstendige barn = trygge barn. Du skriver jo ganske mye om akkurat det. Du ønsker ikke å tilbringe all din tid sammen med dem, du blir til og med en bedre mor hvis dere er borte fra hverandre. Dette er altså noe du velger, for jeg spurte deg om akkurat det, og du svarte at du ikke ønsker å tilbringe mer tid sammen med dem enn det du gjør på nåværende tidspunkt. Jeg tenker da at barna dine egentlig ikke velger andre fremfor deg, det er en situasjon de har blitt gradvis tilvennet. De fleste barn er jo urolige og triste ved f.eks.tilvenningsperioden i barnehagen, mest fordi det er noe nytt og litt skummelt, og fordi det innebærer tid borte fra favorittpersonene sine. Mange barn sliter lenge, og gråter ofte ved levering. Men med tiden blir det "bedre", det er mindre tårer for alle, og skulle det blir litt gråt, opphører den raskere enn før, ettersom rutinen begynner å bli kjent. Har barnet blitt tryggere siden det ikke gråter lenger, eller har det bare tilpasset seg omgivelsene og sin nye hverdag?

Jeg har også uthevet en setning i innlegget ditt, hvor du skriver at foreldre gjør seg viktigere enn det de egentlig er. Jeg har en helt annen oppfatning, nemlig at foreldrene (omsorgspersonene) er det aller, aller viktigste for akkurat sitt barn (da snakker jeg om familier hvor foreldrene er tilstede). Ingen kan erstatte nettopp deg og den innvirkningen du har på ditt barn. Den kjærligheten er unik.

Selvstendighet kan oppnås på flere måter, enten ved å skyve barnet fra seg slik at det vennes til å være borte fra sine omsorgspersoner, eller ved å skape de trygge, solide rammene i barnets grunnleggende år, slik at de ikke mangler nærhet, tid og kontakt med foreldrene sine. Det er kanskje noen som mener at man på den måten gjør barnet avhengig av foreldrene, og det er kanskje sant i mange tilfeller, men er det nødvendigvis negativt? Skal ikke barnet være avhengig og tilknyttet sine foreldre? Det betyr jo ikke at barna ikke evner å gjøre noe selv, eller at de blir puslete og svake, det betyr bare at de oppnår selvstendighet og en tryggehet for omgivelsene på egne premisser. De gir gradvis mer slipp etterhvert som de blir tryggere og rikere på erfaringer. De skyves ikke inn i uvante situasjoner.

For det er jo et veldig stort fokus på at barn er forskjellige og at de utvikler seg i forskjellig tempo, men det er likevel mange ting som forventes av de. Sitter f.eks. fireåringen mye på fanget istedetfor å kaste seg inn i leken med de andre barna, er han automatisk utrygg og har lav selvtillit, så man vil gjerne pushe litt på, oppfordre han til å bli med, noe som betyr at de voksne styrer utviklingen i stedet for å la barnet vente og finne ut av det selv. Mye skjer på de voksnes premisser, og etter at vi har lagt styringen, setter vi normen.

Godt skrevet.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Mitt innlegg var satt på spissen for å illustrere at min sønn hadde det fint i barnehagen. Jeg lurer på hva Bina hadde sagt om jeg skrev at min eldste datter pleide å si at hun ikke ville bli hentet før barnehagen sluttet. Etter først å ha insistert på at hun ikke ville i barnehagen før vi gikk . Samme ungen som illskrek hvis jeg haddde et annet barn enn henne på fanget.

Hvis du hadde skrevet det ville jeg sagt at ungen var en helt normal unge som ikke ønsker å avslutte ting.

Og det er godt mulig du satte ting på spissen, men da må du kanskje også forvente å få svar deretter? Altså ut i fra hva du selv forteller? Du beskrev at barna dine foretrakk venner og barnehage fremfor deg. Punktum. Det syns jeg var et dårlig tegn.

[Blå]

For å gå tilbake til kronikken, som jeg nå bare såvidt husker.

Etter min mening har Norge en svært familievennlig politikk. Vi har et utdanningssystem og et jobbmarked, som i veldig stor grad legger vekt på at det skal være mulig å kombinere familie med utdanning og jobb. Vi har svært generøse permisjonsordninger og et godt tilbud til de som ønsker å være hjemme med barn (åpne barnehager og kontantstøtte).

Vi har en kultur der det faktisk er mulig å velge hva man ønsker å gjøre etter at man har fått barn. Selv om vi liker å pepre hverandre litt her, så mener jeg fremdeles at Norge er et av de landene i verden der mødre og fedre har størst frihet til å velge sitt eget liv og det de selv mener er familiens beste.

De fleste har en økonomi som gjør dem i stand til å ta de valgene de ønsker. Før noen begynner å pepre meg med alt det jeg ikke vet om økonomisk situasjon så vil jeg gjerne legge til at dette er noe jeg har innsett etter at vi har levd et år på en inntekt. Og da mener jeg helt reelt på en helt vanlig offentlig inntekt (min), med huslån og det hele. Min mann ble gående uten inntekt et år. Han jobbet fulltid med å etablere eget firma, han hadde ikke arbeidsledighetstrygd og vi hadde to barn i barnehage. Dersom det går, så kan jeg ikke se at det ikke går dersom man har kontantstøtte i tillegg.

Jeg nekter å gå med på at vi kan diskutere dette uten å skjelne til hvordan det er i andre land eller har vært her i landet tidligere. Det har aldri vært så lett å selv styre hvordan man ønsker å ha sitt familieliv som det det er i Norge i dag og det er jeg takknemmelig for.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Det har aldri vært så lett å selv styre hvordan man ønsker å ha sitt familieliv som det det er i Norge i dag og det er jeg takknemmelig for.

Nemlig!

[Olympia]

Flott sagt, Blå! De fleste i Norge (så å si alle) kan prioritere slik at de får den hverdagen de selv ønsker. Jeg er ganske lei den stadige klagingen over hvor lite staten legger til rette for de som ønsker mer tid med barna. Folk vil ha i pose og sekk og er ikke villig til å forandre på noe selv for å få det til.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Etter min mening har Norge en svært familievennlig politikk. Vi har et utdanningssystem og et jobbmarked, som i veldig stor grad legger vekt på at det skal være mulig å kombinere familie med utdanning og jobb. Vi har svært generøse permisjonsordninger og et godt tilbud til de som ønsker å være hjemme med barn (åpne barnehager og kontantstøtte).

Vi har en kultur der det faktisk er mulig å velge hva man ønsker å gjøre etter at man har fått barn. Selv om vi liker å pepre hverandre litt her, så mener jeg fremdeles at Norge er et av de landene i verden der mødre og fedre har størst frihet til å velge sitt eget liv og det de selv mener er familiens beste.

Jeg er både enig og uenig. Enig i at det er lett å kombinere jobb og barn / familie.Men ikke enig i at valgfriheten av den grunn er så stor.

Det å være hjemme med barn er nærmest "uglesett". Stadig får vi høre hvordan undervisningsminister og andre hevder at foreldre ikke er i stand til å ta vare på barna like godt som barnehagene. (Ta vare på i vid betydning). Stadig får vi høre fra lærere at de ser så STOR forskjell på barn som har gått i barnehage og de som ikke har det - og oppfordringen er klar og entydig: få ungene i barnehage før du ødelegger dem selv. Nesten alle problemer et barn står overfor (talevansker, hørselsproblemer, atferdsvansker, sykdom, skilsmisse, spiseforstyrrelser, osv) - løses selvsagt ved å sende barnet i barnehagen eller på SFO.

Det er i dag ikke et reelt valg, all den tid vi blir fortalt fra myndigheter og andre at barnehage er det eneste som er bra for barna. Og at vi kvinner må ha jobb for å fremme likestillingen.

Det er heller ikke et reelt valg å være hjemme med barn av økonomiske årsaker. Ja, man kan klare det for et år, som dere har gjort. Men tenk på fremtiden. De som velger å være hjemme med barna sine taper pensjonsopptjening. Er de hjemme lenge nok (flere barn, for eksempel) går det hardt ut over pensjonen. Videre - de fleste av oss velger å ta utdanning, og pådrar oss studielån. Lånet i seg selv er en belastning selv når man ikke har inntekt (det skal jo betales før eller senere). Dessuten "forfaller" utdanningen, og man blir mindre attraktiv i arbeidsmarkedet. Det å "bare" ha gått hjemme i 5 år er ikke akkurat jubel-punktet på CV-en.

De som går hjemme sakker dermed akterut på arbeidsmarkedet, lønnsmessig og i forhold til pensjon. Dette i tillegg til å bli uglesett.

Så nei, det er ikke mye reelt valg.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er heller ikke et reelt valg å være hjemme med barn av økonomiske årsaker. Ja, man kan klare det for et år, som dere har gjort. Men tenk på fremtiden. De som velger å være hjemme med barna sine taper pensjonsopptjening. Er de hjemme lenge nok (flere barn, for eksempel) går det hardt ut over pensjonen. Videre - de fleste av oss velger å ta utdanning, og pådrar oss studielån. Lånet i seg selv er en belastning selv når man ikke har inntekt (det skal jo betales før eller senere). Dessuten "forfaller" utdanningen, og man blir mindre attraktiv i arbeidsmarkedet. Det å "bare" ha gått hjemme i 5 år er ikke akkurat jubel-punktet på CV-en.

De som går hjemme sakker dermed akterut på arbeidsmarkedet, lønnsmessig og i forhold til pensjon. Dette i tillegg til å bli uglesett.

Så nei, det er ikke mye reelt valg.

Og dette er ikke et valg fordi …?

Slik jeg ser det, kan du velge å være hjemme med barna dine i flere år, med de udiskutable fordelene dette vil ha for en mor eller far som ønsker å tilbringe så mye tid med ungene som mulig, men med den ulempen at økonomien blir dårligere og at man risikerer å bli mindre attraktiv på arbeidsmarkedet etter noen år. Eller man kan velge å jobbe deltid, og ha fordelen av å både se ungene mye og tjene en del penger. Ulempen er at man ikke nødvendigvis kan velge og vrake i jobber og at det også har en del langtidsulemper i form av pensjon osv. Eller man kan velge å jobbe fullt, noe som gir store fordeler i forhold til økonomi og karriere, men som betyr at man får tilbringe langt færre timer i uken med barna sine enn de som er hjemme på hel- eller halvtid.

På hvilken måte er dette ikke reelle valg? Hva slags eventyrtilværelse forventer du, hvis du tror at de valgene du tar ikke vil gi noen konsekvenser av det ene eller det andre slaget? "Jeg vil være hjemme med barna mine på fulltid, men jeg vil ikke tape økonomisk på det og det skal ikke ha noen karrieremessige konsekvenser for meg?" Dog ikke! Det hadde vært like saklig om jeg hevdet at som fulltidsarbeidende yrkeskvinne og skattebetaler burde jeg ha rett til å se ungene mine hele døgnet selv om jeg jobber åtte timer hver dag. Nope! Det går bare ikke i hop.

De som velger å være hjemme med ungene betaler for dette med dårligere råd og eventuelt tap av sosial status. De som velger å jobbe fulltid og ha en god inntekt betaler for dette ved å se ungene sine mindre. Hvor mye man verdsetter gevinsten og hvor mye man synes at kostnaden svir, er selvsagt veldig individuelt, men det er en kostnad for alle, enten de velger slik eller slik, og ingen småbarnsforeldre får både i pose og sekk.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det hadde vært like saklig om jeg hevdet at som fulltidsarbeidende yrkeskvinne og skattebetaler burde jeg ha rett til å se ungene mine hele døgnet selv om jeg jobber åtte timer hver dag. Nope! Det går bare ikke i hop.

Nettopp! At ikke alle alternativene er like attraktive på alle måter, betyr ikke at valget ikke er reelt. Det er som å si at man ikke har et "reelt" valg når det gjelder yrkesvalg, ettersom noen yrker gjør at man tjener mye mindre enn andre.

Hvis det i praksis hadde vært umulig å overleve dersom man valgte å være hjemme noen år, kan jeg være enig i at det ikke er et reelt valg. Men at man generelt sett ender opp med mer penger ved å være yrkesaktiv enn ved å ikke være det - det skulle da egentlig bare mangle?

[Toffskij]

Applaus for Teofelia!

[Blå]

Bina: nettopp det med økonomien og fremtiden er jo det argumentet som vi gjerne har brukt som en fordel med å være i jobb mens man har barn. Det blir som oftest avvist med at "det er så mye verd å være hjemme" og "vi er ikke så opptatt av penger". Selvfølgelig ofrer man noe økonomisk ved å ikke være i jobb. Mener du at det ikke på noen måte burde lønne seg å jobbe? Riktignok er jeg tilhenger av prinsippet med borgerlønn, men så langt som det ville jeg aldri ha trukket det.

Jeg klarer ikke å se at det at man ofrer noe økonomisk ved å gå hjemme betyr at man ikke har muligheten til å velge det. Og dersom du sammenligner med tidligere tiders kvinner og kvinner og menn i de fleste andre land, som i veldig liten grad har muligheten til å velge om de vil jobbe eller gå hjemme eller kombinere det, så holder jeg fast ved at vi er svært priviligerte i Norge i dag og at det er få land som så til de grader er villige til å bruke av statens ressurser nettopp for å opprettholde familien som Norge er.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Applaus for Teofelia!

[kie]

Men er det riktig at den innsatsen foreldre som er hjemme eller deltidsarbeidende med små barn skal undervurderes så til de grader i forhold til yrkesaktivitet? Det er vel der noen reagerer?

Jeg synes det blir for enkelt å si "du har valgt det selv" når man får et problem presentert fra noen som virkelig synes dette er vanskelig. Enten det er å være hjemme og ikke få anerkjennelse for den kompetansen og erfaringen det gir, eller det er å jobbe fullt og kjenne på hvordan slitet overskygger det meste annet av viktige år som ikke kommer tilbake. Begge deler satt på spissen, men allikevel.

Jeg er ikke så sikker på at det er riktig å privatisere slike problemer i så stor grad som man gjør. Når såpass mange sliter så bør man vel kanskje se litt på om rammebetingelsene kan endres til det bedre? Uansett hvordan man kommer ut i "lidelseskonkurransen".

Om vi er "best i klassen" på dette, så hvorfor er det så galt om noen påpeker at vi kan bli enda bedre?

Som tidligere sitert i dette innlegget:

Sitat:

Man skal være forsiktig med å privatisere et problem som også i aller høyeste grad er offentlig. Vi trenger en bred debatt, en debatt som løfter blikket litt vekk fra paret som slåss i blinde i entreen om hvem som skal være hjemme med den forkjølte 3-åringen.

Dette utsagnet jeg veldig enig i. Jeg synes at vi kvinner gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke vise hverandre såpass solidaritet at vi tar de av oss som synes noe er vanskelig på alvor, men hele tiden skal henvise til "eget valg" og kalle det sutring.

[kie]

Og er det riktig at den eneste løsningen på et problem skal være "Så velg noe annet, da. Sutrekjerring!"

Er det riktig at fulltidsarbeidende foreldre som sliter med å få ting til å gå i hop skal måtte velge bort yrkesliv, muligheten for å forsørge seg selv uavhengig av en mann/kone osv. som løsning på problemene? Er det så uhørt at de ønsker å forbedre vilkårene for nettopp fulltidsarbeidende foreldre?

Eller hva med de som virkelig mener det er det beste for akkurat deres familie at man venter noen år med barnehage?

Er det riktig å imøtekomme påpeking av problemer med "take it or leave it"-meldinger? Hva er så fryktelig galt med å ville gjøre et alternativ bedre fremfor å velge det bort?

[kie]

Og så må jeg innrømme at jeg lurer på hvor mange av de som kjempet for likestilling, arbeidsmiljølov, minstelønn osv. som ble beskyldt for å "sutre".

Jeg lurer på hvor mange av de kvinnene som ble trakassert i mannsdominerte yrker og tok opp det som et problem, som ble kalt sutrete og fikk beskjed om at de hadde valgt det selv. Jeg er ikke så sikker på om de fikk særlig mye støtte fra sine medsøstre heller.

Jeg synes at å avfeie påpeking av problemer som sutring og "du har valgt det selv" er en ekstremt lite konstruktiv måte å forholde seg til folk som ønsker forbedringer i samfunnet.

Jeg er enig i at det er ulemper med alle valg. Men jeg er ikke enig i at man bare skal akseptere og slå seg til ro med det bestandig. Jeg tror ikke noe på at alle de som påpeker ting som har forbedringspotensiale er naive og/eller kravstore sutrekjerringer som vil ha både pose og sekk. Jeg tror de rett og slett vil ha forbedringer. Forbedringer som en gang i fremtiden kanskje vil ses på som en selvfølge. Akkurat som de forbedringene som er gjort før vår tid.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Er det riktig å imøtekomme påpeking av problemer med "take it or leave it"-meldinger? Hva er så fryktelig galt med å ville gjøre et alternativ bedre fremfor å velge det bort?

Jeg synes absolutt det skal være "lov" til å komme med forslag og ønsker om hvordan ting kan være bedre. Selvsagt. Men jeg synes faktisk det er sutrete å påstå at man ikke har reell valgfrihet fordi det ikke har samme status å være hjemmeværende som yrkesaktiv, eller fordi det å være hjemmeværende er dårligere betalt. Jeg mener ikke at alle som sier at ting kunne være bedre, eller alle som påpeker at deres egen situasjon er problematisk, er sutrete, men akkurat den reaksjonen på akkurat den uttalelsen synes jeg er sutrete.

Jeg synes også det er synd om diskusjonen skulle gli ut i stillingskrig mellom "take it or leave it" og "staten burde betale full lønn resten av livet til alle som vil være hjemme". Og jeg vil gjerne høre hva f.eks. du synes kan gjøres for å bedre situasjonen for dem som trenger en forbedring. Har du noen konkrete ideer?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes at å avfeie påpeking av problemer som sutring og "du har valgt det selv" er en ekstremt lite konstruktiv måte å forholde seg til folk som ønsker forbedringer i samfunnet.

Er det noen som har avfeid dette som sutring her, forresten? Du har brukt det ordet så mange ganger i de siste innleggene at jeg antok du mer eller mindre siterte noen, men jeg er ikke sikker på hvem.