En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes du motsier deg selv her. Hvordan kan man med viten og vilje sette barn til verden, for så å ikke ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg sier ikke dette for å kritisere, altså, jeg skjønner bare ikke tankegangen. Nå ser vi også bort ifra jobb og lån og alt annet, vi snakker om å ønske. Hvordan har du det i helgene, da? Tripper du, og gleder deg til ukestart?

Jeg opplever også urolige dager, dager hvor jeg drømmer om et liv med reising og late dager sammen med mannen, dager hvor jeg blir sliten av å være så kreativ. Men det opplevde jeg periodevis på jobb også, stunder hvor jeg drømte om noe annet. Alle opplever å bli sliten og lei, men når man får barn blir man foreldre på fulltid, og jeg evner veldig godt å ta meg av egne barn uten å gå på veggen. Men det er kanskje ikke alle som klarer det?

Hvordan jeg klan få barn uten å ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. Jeg tror rett og slett ikke det er verken til barnas beste eller mitt beste å være rundt meg 24 timer i døgnet. Jeg tror de har godt av å gå i barnehage. Jeg tror jeg blir en bedre mor av å ikke tilbringe all min tid sammen med dem. Jeg tror rett og slett ikke at MOR nødvendigvis er alt det barna trenger.

Du lurer på om jeg på slutten av helgen gleder meg til mandagen? Det er ikke sånn at jeg ikke orker å være sammen med ungene mine 24 t i strekk, det er bare slik at jeg ikke har lyst til å være sammen med den 24/24 syv dager i uka, 12 mnd i året. Jeg storkoser meg i helgen, men synes det er kjekt å gå på jobb på mandagen. Like kjekt som jeg synes det er å ta helg på fredagen.

Og ja, man blir foreldre på fulltid når man får barn, men man trenger ikke nødvendigvis å være rundt barna hele døgnet av den grunn.....

Jeg tar meg godt av mine barn, og jeg gir dem det jeg tror de trenger. Og det er etter MIN oppfatning ikke at mor er tilstede 24 t i døgnet. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi jeg jobber og har barn i barnehage, rett og slett fordi ungene har elsket å være der. Den dårlige samvittigheten jeg har hatt har vært knyttet til det du sier om at jeg har fått barn (nei, jeg har ikke satt dem til verden), og at jeg burde være mest mulig sammen med dem. Men så innser jeg at de ikke har samme behov!

Når eldstemann kommer hjem fra skolen vil hun heller springe ut og leke med venninnene enn å være hjemme med meg . Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".

Jeg tror en del foreldre gjør seg viktigere enn de egentlig er. Unger trenger kjærlighet, omsorg, forutsigbarhet, fravære av stress. Man trenger ikke å være innen en armlengdes avstand fra dem døgnet rundt for å gi dem dette!

Jeg trenger variasjon for å trives. Jeg liker å reise bort uten unger, jeg liker å reise bort sammen med unger. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å reise bort mens ungene er hos besteforeldrene, jeg vet at de har det kjempefint der! Men det er også kjekt å ta med ungene og dele opplevelsene med dem. Og man trenger ikke bare å dra på "barneferier", unger kan ha det gøy feks i en storby også. Det handler om kompromiser!

Du styrer forøvrig elegant unna å kommentere min påstand om at mødre i gode, gamle dager ikke nødvendigvis var mer tilstede for sine barn enn det utearbeidende kvinner er nå. Kvinner jobbet før også, men de hadde sitt arbeid i hjemmet, og det bestod av LANGT mer enn å leke med barna....

Du & jeg må bli enige om å være uenige

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Vel, jeg har heller ikke båret noen baby i magen i ni måneder, men det har aldri falt meg inn at det var synd på meg av den grunn

Ut over det synes jeg innlegget ditt var... spesielt er kanskje ordet jeg leter etter.

[bina]

Valentina: jeg skal ikke snakke for Skremmeren, for det klarer hun utmerket selv.

Men - det jeg tenker: hvorfor vil man ha barn hvis man ikke anser seg selv som en kompetent omsorgsperson? Sagt på en annen måte: hvorfor skal akkurat JEG ha barn, hvis noen andre er bedre rustet til å ta seg av dem?

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg klarer fint å ta meg av barnet mitt, men jeg trives ikke med den jobben. Derfor har jeg ansatt kompetente fagfolk til å gjøre det for meg. Du syns kanskje det høres kaldt og kynisk ut, men for meg og mitt barn er det den beste løsningen. Hvis det neste barnet ikke er en person som trives i barnehagen, gjør vi det anderledes. Da kan f.eks. min mann være hjemme med ham/henne i en periode. Jeg syns det viktigste er å legge til rette for mine barn og min familie, ikke å følge opp firkantete prinsipper.

Barna mine MÅ ikke i barnehagen, men for den ettårige personen jeg bor sammen med er det et strålende sted å være.
Jenta mi var forresten førstemann i barnehagen i dag. Hun våknet kl 0510, og godtok å kose en liten stund. Hun har ikke noe språk ennå, så hun vinker når hun vil dra i barnehagen. Kl 0630 begynte hun å vinke. Kl 07 vinket hun mens hun sto ved døra og hylte. Kl 0715 hoppet hun opp og ned på hodet til mannen i senga mens hun vinket med begge hendene. Kl 0730 (da barnehagen åpnet) stormet hun inn døra uten å se seg tilbake.
Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.

Men hvorfor i all verden får dere barn da? Hvis det er en jobb du ikke trives med, og du foretrekker å ansette folk for å ta seg av barnet?

Er det bare et statussymbol? Barn er noe man må ha?

Hvis noen hadde anskaffet seg en hund på de premissene ville jeg meldt dem til dyrevernsnemnda.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Selvfølgelig. Og da er det SÅÅÅÅ mye lettere at kvinnen jobber litt mer redusert fordi hun tjener jo minst..........Og vips der var lønnsforskjellen enda større.

Akkurat det er jo faktisk et dillema. Og det handler jo også om hvem som kan og ikke kan jobbe redusert. Og hvem som har lyst. Men det må jo bli en diskusjon i det enkelte hjem.

Her i heimen tjener jeg minst og jobber redusert. Enkelt og greit fordi jeg synes det er ok å jobbe redusert, men selvfølgelig også fordi jeg har men mann som har en jobb der "redusert" ikke er et alternati, da må han finne en annen jobb. Og det vil ikke han, fordi han trives, og det vil ikke jeg, fordi jeg nyter godt av kronene han drar inn

Så ja, økonomi spiller (dessverre for noen) en rolle når man bestemmer hvem som jobber redusert. Både fordi høyere lønn ofte innebærer mindre fleksibilitet, og fordi familien selvfølgelig vil merke på pungen at den som tjener mest går ned i stilling.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

Jeg er, uten å ha truffet Valentina personlig, ikke et sekund i tvil om at hun og mannen er de viktigste personene i barna deres sine liv.

Vi skal være veldig glade for at barna ikke enser oss når vi går, og at de har lyst til å være med venner. Da er de trygge og sosiale vesener.

Jeg syns det er merkelig å påstå at man har mislyktes som mor dersom man ikke er den foretrukne hele tiden.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Jeg er, uten å ha truffet Valentina personlig, ikke et sekund i tvil om at hun og mannen er de viktigste personene i barna deres sine liv.

Vi skal være veldig glade for at barna ikke enser oss når vi går, og at de har lyst til å være med venner. Da er de trygge og sosiale vesener.

Jeg syns det er merkelig å påstå at man har mislyktes som mor dersom man ikke er den foretrukne hele tiden.

Jeg kjenner ikke Valentina, og uttaler meg ikke om henne, men hvordan jeg ville opplevd det hvis barna mine ikke markerte forskjell mellom meg og de ansatte i barnehagen.

Det kan like så godt være at barna mangler røtter og tilhørighet, når de aksepterer alle både faste og tilfeldige omsorgspersoner på lik linje.

[Chanett]

Jeg må innrømme at valgfriheten jeg nå har som kvinne kun er verdt noe om jeg velger jobb og ikke å være hjemme. Slik føles det i alle fall ofte når jeg diskuterer med folk. For at valgfriheten skal være reel må det faktisk bli akseptert å si at jeg vil være hjemme og oppdra barna mine selv.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Valentina: jeg skal ikke snakke for Skremmeren, for det klarer hun utmerket selv.

Men - det jeg tenker: hvorfor vil man ha barn hvis man ikke anser seg selv som en kompetent omsorgsperson? Sagt på en annen måte: hvorfor skal akkurat JEG ha barn, hvis noen andre er bedre rustet til å ta seg av dem?

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

Du leser meg som fanden leser bibelen!

Jeg - eller vi - har et veldig nært og godt forhold til våre barn, takk, og den dagen det blir unormalt at skoleunger foretrekker å leke med venninner, eller barnehageunger føler for å "leke ferdig" når de blir avbrutt i leken, den dagen skal jeg heller revurdere mine omsorgsvner. Jeg var da vitterlig ute store deler av dagen da jeg var unge selv - med hjemmeværende mor - for ikke så alt for lenge siden. Det betydde ikke at jeg ikke likte å være sammen med min mor, det betydde bare at det var mye kjekkere å leke med barbie og snakke om guttene i klassen med venninner .

Og takk, jeg ser meg selv som en meget kompetent omsorgsperson, dog ikke den eneste kompetente omsorgspersonen for mine barn. Jeg ser at besteforeldre også har en rolle, at det er viktig at de knytter seg til kontaktpersonen i barnehagen.

Du føler at jeg ikke ser meg som en kompetent omsorgsperson iom at jeg ikke føler for å være sammen med ungene mine døgnet rundt, mens jeg tror du overvurderer morsrollen om du tror det nødvendigvis er det beste for alle unger å henge i skjørtene på mamma. Vi er rett og slett ikke enige.

Jeg elsker mine unger, jeg stortrives sammen med dem, men jeg stortrives også uten dem. Og jeg blir ikke deprimert av å tenke på at de har det gøy uten meg heller . Det gir meg overhode ikke dårlig samvittighet, eller svekker min selvtillit som mor. Jeg vet at jeg er en kjempegod mor, det ser jeg hver dag i mine trygge, sosiale, glade og lykkelige barn .

God helg! Nå tar jeg høstferie. Sammen med ungene mine

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg kjenner ikke Valentina, og uttaler meg ikke om henne, men hvordan jeg ville opplevd det hvis barna mine ikke markerte forskjell mellom meg og de ansatte i barnehagen.

Det kan like så godt være at barna mangler røtter og tilhørighet, når de aksepterer alle både faste og tilfeldige omsorgspersoner på lik linje.

Hva i alle dager? Hvordan klarte du å lese det ut av det jeg skrev?

Det der gidder jeg rett og slett ikke kommentere en gang, tror jeg, for det blir for dumt.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Hva i alle dager? Hvordan klarte du å lese det ut av det jeg skrev?

Det der gidder jeg rett og slett ikke kommentere en gang, tror jeg, for det blir for dumt.

Det er jo det du skriver, Valentina.

Sitat:

Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".

Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.

Det er da vel bare en fordel at barna kaster seg inn i leken når de kommer i barnehagen. Det virker ikke som en plausibel tolkning at de da mangler tilknytning.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er jo det du skriver, Valentina.



Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.

Her tenker jeg helt motsatt av deg. Jeg mener at barnets følelse av trygghet i sosiale settinger avspeiles i evne til å knytte seg til andre omsorgspersoner. Og hvis jeg hadde tenkt som deg så hadde jeg ikke hatt hjerte og samvittighet til å gå fra barnet mitt i barnehagen eller hos andre hun er glad i. Jeg mener bestemt at min datter trives så godt i barnehagen, at hun aldri til dags dato har grått fordi jeg har gått og at hun ofte klager over at jeg henter henne for tidlig nettopp fordi hun er trygg på de menneskene som finnes i barnehagen og at hun er glad for å være der. Selvsagt er jeg selv også trygg på dem og har en stor tro på at barnehagen er godt sted for henne å være. Uten den troen ville jeg utvilsomt valgt å være hjemme med henne fremfor å jobbe.

[Sitron]

Fader for en diskusjon.

[him]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Det er da vel bare en fordel at barna kaster seg inn i leken når de kommer i barnehagen. Det virker ikke som en plausibel tolkning at de da mangler tilknytning.

Bina, snakket vel om når de ble hentet?

Bina, hvis man tolker det Valentina skriver helt bokstavelig kan det lese det slik du gjør. Nå kan ikke jeg tenke meg i min villeste fantasi at det virkelig er slik.

Jeg er heller ikke helt enig med deg at barna nødvendigvis må være glade for at de skal være knyttet til foreldrene, ofte er det jo stikk motsatt, det at man er nær noen (barn og voksne) gjør at man også tør å vise de "negative" sidene av personligheten sin. Slik at barn som blir plaget på skolen og alltid må være på vakt kan slappe av hjemme og være sure og tverre. Det ligger ofte i den menneskelige natur at vi ikke liker kjeft og konflinkter, stadig kritikk kan føre til at man anstrenger seg for å være ekstra grei og snill, og det bare er sammen med dem man stoler ubetinget på at man kan være "seg selv"

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er jo det du skriver, Valentina.



Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.

Er det det jeg skriver Så vidt jeg ser skriver jeg ikke et ord om omsorgspersoner, jeg sier at ungen min LEKER. Vanligvis sammen med andre unger? Har du i det hele tatt vært i en barnehage?? Det er liksom ikke sånn at ungene sitter på fanget til noen voksne dagen lang....

Min sønn sier hei, før han springer videre for å rutsje på rutsjebanen, sykle videre på sykkelen, leke vider med toget, u name it. En eller annen gøy aktivitet. Som han altså ikke nødvendigvis avbryter momentant. Når jeg tenker meg om så var vi tre mødre som stod og så på barna våre i en god halvtime her forleden. Det må være i vår barnehage de har plassert alle ungene med tilknytningsforstyrrelse, gitt .

Det du tar som tegn på manglende tilknytning tar jeg som et tegn på at han koser seg der han er, ikke på dårlig tilknytning. Han protesterte heftig den første uka han ble levert og måtta ha tilvenning, han som de fleste andre.

Hadde han derimot stått og hengt i porten og ventet på meg og kastet seg i armene mine med tårer i øynene, DA hadde jeg blitt bekymret for om barnehage var tingen for ham. Det at ungen trives i barnehagen tar jeg i grunnen tvert i mot som tegn på at jeg har en trygg gutt som finner seg til rette og takler nye situasjoner, og som vet at mamma kommer tilbake igjen når dagen er slutt.

Du er jammen ikke verst som klarer å gi ungen min diagnonse manglende tilknytning basert på at han ikke øyeblikkelig river seg løs fra leken i det jeg gjør entre . Du bør google tilknytningsforstyrrelse, tror jeg, for det virker ikke helt som om du vet hva det er...

PS! det hender faktisk en gang i mellom at jeg får en unge i armene umiddelbart etter at jeg kommer også. Men det hender ALDRI at han står i porten og gråter etter meg. Det er det faktisk unger som gjør. Det synes JEG er trist. Når jeg ser unger som bæres hylende ut av barnehagen tenker jeg ikke at de har det fælt hjemme, bare at de har hatt det veldig kjekt akkurat i det de ble hentet. Vi har nok forskjellig syn på ting og tang, du og jeg...

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Bina, hvis man tolker det Valentina skriver helt bokstavelig kan det lese det slik du gjør. Nå kan ikke jeg tenke meg i min villeste fantasi at det virkelig er slik.

Jeg er heller ikke helt enig med deg at barna nødvendigvis må være glade for at de skal være knyttet til foreldrene, ofte er det jo stikk motsatt, det at man er nær noen (barn og voksne) gjør at man også tør å vise de "negative" sidene av personligheten sin. Slik at barn som blir plaget på skolen og alltid må være på vakt kan slappe av hjemme og være sure og tverre. Det ligger ofte i den menneskelige natur at vi ikke liker kjeft og konflinkter, stadig kritikk kan føre til at man anstrenger seg for å være ekstra grei og snill, og det bare er sammen med dem man stoler ubetinget på at man kan være "seg selv"

Mitt innlegg var satt på spissen for å illustrere at min sønn hadde det fint i barnehagen. Jeg lurer på hva Bina hadde sagt om jeg skrev at min eldste datter pleide å si at hun ikke ville bli hentet før barnehagen sluttet. Etter først å ha insistert på at hun ikke ville i barnehagen før vi gikk . Samme ungen som illskrek hvis jeg haddde et annet barn enn henne på fanget.

Og akkurat det med å vise følelser hjemme som man ikke viser ute er også et godt tegn på at man vet hvor man hører hjemme. Vår lille propell er en engel hos besteforeldre og tanter og onkler, får aldri trassanfallene sine der. Men han får dem hjemme, og han får dem når vi er til stede, selv om andre er der.

Jeg må bare le av Binas forsøk på å redusere unger som trives i barnehagen til å være unger som mangler tilknytning til foreldrene. Jeg har gått på kurs i teamet, og jeg føler meg rimelig trygg på at ungene mine ikke snerter diagnosen en gang .

Men nå må jeg sette fra meg pc'en, for min tilknytningsforstyrrede minstemann sutrer ved siden av og vil på død og liv sitte på fanget

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg må innrømme at valgfriheten jeg nå har som kvinne kun er verdt noe om jeg velger jobb og ikke å være hjemme. Slik føles det i alle fall ofte når jeg diskuterer med folk. For at valgfriheten skal være reel må det faktisk bli akseptert å si at jeg vil være hjemme og oppdra barna mine selv.

Ja, jeg fikk mye pes og nedlatende ord da jeg gikk hjemme i 7 år.
Jeg var lat, stakkars barn som blir understimulerte etc.

Hjemmeværende de sitter på ræv å ser på glamour og lar ungene seile sin egen sjø...

...ja for de vet jo hva jeg gjør 24 timer i døgnet og kjenner utviklingen til mine barn...not.

Nå som jeg jobber er pipa en annen lyd, men de blir forferdet at jeg ikke er ferdig med noen utdannelse.



Skal jeg være helt ærlig så var drømmen min å gifte meg, få barn og stelle hjemme med mann og barn og etterhvert når ungene blir større å få en deltidsjobb.

Vi fikk det til i 7 år. Men det var tøft.
Men jeg storkoste meg.

Jeg er dritt lei av de nedlatende blikkene og kommentarene at jeg ikke er god nok og ikke bidrar til samfunnkassa, kun bruker..

Flere hjemmeværende jeg kjenner opplever også dette og det er lite hyggelig.

Og det er heller ikke bare lavtlønnende som velger å være hjemme utover det første året.

Jeg jobbet før jeg fikk unger, og jobber nå, pokker meg ta, hvis jeg ønsker å være hjemme så må jeg da for pokker få lov til det uten å få kastet etter meg at jeg ikke kjemper for likestilling, er dum, lat og at ungene mine lider..

Jeg kommer til å jobbe resten av livet så lenge helsen holder å gir penger tilbake til samfunnet da. Så jeg koser meg hjemme med god samvittighet mens ungene er små.

At jeg ikke får noe særlig pensjonspoeng den tiden jeg er hjemme, javel.
Det var verdt det og det var VÅRT valg.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Hvorfor blir hun sur resten av kvelden hvis du henter før? Og hvordan er helgene? Blir det dryge timer sammen? Innrømmer at jeg er sjokkert over 9 timers dagen ja. Og hun er bare 1 år?

Hun blir sur fordi hun har det så morsomt. Hvis du er ute på byen med venninnene og mannen din ringte og forlangte at du skulle komme hjem kl 22, hadde du likt det?

I helgene sørger vi for å møte andre folk. Hvis vi bare blir hjemme kjeder hun seg. Så vi besøker som oftest besteforeldrene hver helg, pluss at vi drar i barnehagen og leiker i sandkassa.

Hun er bare ett år, men har vært ekstremt sosial siden hun ble født. Hvis vi hadde folk på barselsvisitt nektet hun å sove før de gikk. Det er bare slik hun er, så vi legger tilrette for at hun skal ha det best mulig.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men hvorfor i all verden får dere barn da? Hvis det er en jobb du ikke trives med, og du foretrekker å ansette folk for å ta seg av barnet?

Er det bare et statussymbol? Barn er noe man må ha?

Hvis noen hadde anskaffet seg en hund på de premissene ville jeg meldt dem til dyrevernsnemnda.

Så man skal bare få barn hvis man ønsker å ha dem rundt seg hele tiden? Da hadde det ikke vært mange fødsler i Norge, gitt. Jeg elsker dattra mi, og vi har det veldig fint sammen når vi er sammen. Vi har også fine liv når vi ikke er sammen. På akkurat samme måte som jeg og mannen; vi har det veldig bra sammen, men vi ønsker ikke å være sammen hver dag, døgnet rundt.

Og det at dattra mi skal ha tilknytningsproblemer fordi hun er en trygg person som liker å leike med andre barn og ikke er avhengig av å henge i skjørtene til mamma hele tiden?