Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Toffskij]

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

Enig med deg.

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

Enig! Synes ikke det kan samenlignes med barnløse som har planer om å formere seg kun for å sysselsette en nanny eller to.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

Det er nå også forskjell på å trenge mye avlastning og det å kun ha barnet sitt hjemme på "ferie".

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

Denne gutten bor nå fast i barnebolig. Han er syv år gammel. Og foreldrene, som har fått friske barn, besøker ham der. Det er greit nok at man trenger avlastning for syke barn, men hvor mye avlastning skal man ha. Først går man omkring og ønsker seg barn over alt i verden. Til en ellers perfekt verden. Så viser det seg at det barnet man får ikke er som andre barn. Og videre velger man da å skaffe avlastningshjem HVER helg til barnet. Samt at barnet oppholder seg i barnehage fra tidlig morgen til klokken fem hver ettermiddag. Klokken sju legger så barnet seg.

Det er greit nok at man trenger avlastning, men ille når man velger bort et barn fordi det ikke var slik man forventet. Gutten har det godt i dag med flotte voksne som jobber tett med ham. Han går, spiser selv, og lærer stadig nye ting. Slik jeg ser det ble han valgt bort fordi han ikke var som andre barn.
Allikevel er nok dette til det beste. Han har det godt der han er, har foreldre som har overskudd til ham når de besøker ham, og som i dag er innenforstått med at han har sine begrensninger. Og foreldrene har det også bra. Med to andre flotte gutter.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Slik jeg ser det ble han valgt bort fordi han ikke var som andre barn.

Jeg er glad for at du spesifiserer at dette er slik du ser det. Jeg kan omtrent garantere deg at det ikke er slik foreldrene ser det. Eller de ansatte i barneboligen - og de lenger opp i systemet som har innvilget gutten fulltidsplass. Det stilles krav til omsorgsbehov/omsorgsevne for å få plass. Det er nok oftere at de som kunne trengt full plass får tilbud om halv plass enn at noen får et større tilbud enn de trenger.

[Bluen]

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over den hoverende holdningen i mange innlegg i denne tråden. En del av dere er litt ovenfra-og-ned, synes jeg, og jeg tror ikke det paret som beskrives i hovedinnlegget er representativt for (frivillig) barnløse. Det er da virkelig ikke spesielt vanskelig å skjønne i forkant at livet blir annerledes når man får barn, og at man som regel vil måtte (og ønske) å prioritere litt annerledes. I mine ører lyder det veldig pussig at dette skal komme som julekvelden på kjerringa for folk flest.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over den hoverende holdningen i mange innlegg i denne tråden. En del av dere er litt ovenfra-og-ned, synes jeg, og jeg tror ikke det paret som beskrives i hovedinnlegget er representativt for (frivillig) barnløse. Det er da virkelig ikke spesielt vanskelig å skjønne i forkant at livet blir annerledes når man får barn, og at man som regel vil måtte (og ønske) å prioritere litt annerledes. I mine ører lyder det veldig pussig at dette skal komme som julekvelden på kjerringa for folk flest.

Jeg er enig med Elinblu. Jeg har møtt på svært få som har hatt denne holdningen til det å bli foreldre. Klart man får et kultursjokk når man får barn, men de fleste har gjort seg opp fornuftige meninger før de får barn.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over den hoverende holdningen i mange innlegg i denne tråden. En del av dere er litt ovenfra-og-ned, synes jeg, og jeg tror ikke det paret som beskrives i hovedinnlegget er representativt for (frivillig) barnløse. Det er da virkelig ikke spesielt vanskelig å skjønne i forkant at livet blir annerledes når man får barn, og at man som regel vil måtte (og ønske) å prioritere litt annerledes. I mine ører lyder det veldig pussig at dette skal komme som julekvelden på kjerringa for folk flest.

Delvis enig, men jeg har faktisk det inntrykket av at MANGE, veldig mange barnløse ikke aner hva de går til når de får barn. Nå snakker jeg mest om denne overveldende kjærligheten man får, den går det sjelden an å sette seg inn i før man blir foreldre. Jeg tror mange barnløse ikke er klar over hvor stort fokus barnet kommer til å få i livet deres nettopp pga. denne følelsen, denne overveldende kjærligheten. Jeg fikk litt sjokk selv, for jeg skulle gjøre ditt og datt og iallfall IKKE gjøre ditt og datt når jeg fikk barn. Men jeg "glemte" at det ikke er mulig å sette seg inn i foreldrerollen på mange punkter før man er blitt foreldre. Selv om jeg selvsagt visste at jeg kom til å elske barna mine, ble jeg allikevel overrasket over HVOR overstrømmende disse følelsene er og hvor lammende de kan være, hvor redd man blir, hvor mye "makt" de har over foreldre.
Jeg har svelget så mange kameler at jeg ikke engang kan telle. Jeg har venner uten barn, venner som er førstegangsgravide nå. Noen av dem har VELDIG sterke meninger om hvordan alt skal bli når barnet kommer. Jeg sitter og flirer for meg selv og kan med 120 % sikkerhet si at sånn kommer det ikke til å bli. Men det får de finne ut selv, for jeg vet at det ikke nyttet å si noe til MEG før jeg ble gravid eller da jeg var gravid sist.

Bare sånn i tilfelle; nå snakker jeg mest om ting som "mine barn skal aaldri gå i barnehage, mine barn skal aaaldri se TV, mine barn skal aaaldri få lørdagsgodt, jeg skal aaaldri sitte på sengekanten til barnet har sovnet" osv.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av tiril, her.

Tipper du ikkje har barn eller søsken som er sterkt psykisk og/eller fysisk utviklingshemma. Kjenner eg blir ganske så rød i toppen av å¨lese dette.

Jeg har barn selv som er psykisk tilbakesatt, og jeg kjenner denne familien godt. Greit nok at dere føler med foreldrene, men jeg har fulgt denne familien fra denne gutten var født, og han var ikke det barnet de ønsket. Hadde de visst at han ville blitt født med en utviklingshemming om man kan kalle autisme det, hadde de tatt abort. Det er mulig det er vanskelig å forstå, men slik er det. Han var ikke det barnet de hadde forventet å få.

For alle dere som har barn med ulike vansker er dette vanskelig å forstå. Det er det for meg også. Jeg kunne ikke forstå at de kunne velge å ikke ville ha ham, til tross for de begrensninger han har. Begrensningene er ikke så store i forhold til det mange andre har å slite med. Jeg har fulgt denne familien siden gutten var født og han hadde det som andre barn inntil han ble så gammel at hans handikap var synlig. Dessverre er det også slik at hans mor nok kunne tenkt seg å hatt ham mer hjemme, mens hans far skammer seg over ham.

Jeg hadde en tremening med down syndrom/psykisk utviklingshemming, hvis far sendte sin sønn bort på institusjon, og guttens søsken og hans mor fikk ikke ha kontakt med ham. Først da faren døde kunne de ta opp kontakten med ham.

Jeg ville ha skilt meg fra en mann som tenkte sånn om sin sønn, men ikke alle gjør det. Og for noen er det dessverre slik at å ha et barn som ikke er som alle andre er en stor skam.

Jeg har en sønn som ikke er som alle andre. Som ikke tør være sammen med andre på sin alder, som ikke makter det å gå på skole, som ikke makter sosiale sammenkomster. Som sliter med kraftig angst, depresjon, pannikkangst, sosial angst, somatisk angst. Hans begrensninger blir også mine begrensninger. Jeg må følge ham over alt hvor han skal, om det så er på butikken for å kjøpe ei eske drops. Vi har sett noe bedring, men så kommer også tilbakefallene. Det begrenser hva slags arbeid jeg skal ha, det begrenser hvem vi kan ha på besøk. Det begrenser hvor vi kan dra, men jeg kunne aldri i livet ha tenkt meg å gitt ham bort. De mener min sønn kan ha en form for autisme, eventuelt asberger. Han er knallgod på enkelte ting, og veldig dårlig på andre. Han krever mye av sine omgivelser. Jeg kan ikke reise bort og overlate ham til andre blant annet. Og uansett hvor mye det jobbes med å forbedre hans livssituasjon vil han mest sannsynlig ikke kunne bli som alle andre. Sånn er det bare. Mange har anbefalt meg å sette ham i barne/ungdomsbolig eller institusjon. Jeg ser de små fremskrittene han gjør og kunne aldri tenkt meg å gjøre det. Men jeg har heller ingen omkring meg som skammer seg over at han er slik han er eller de begrensningene han har.

Den gutten jeg nevnte har ikke så store begrensninger at han ikke kunne ha bodd hjemme, med avlastning. Så hvorfor skal jeg da bifalle at de har valgt ham bort? Jeg kjenner barn som er mye sykere og som bor hjemme hos sine foreldre. Jeg kjenner ei jente som nå er 15 år gammel og som er autist, hun bor også hjemme. Denne gutten jeg kjenner han går på en vanlig skole, med vanlige barn. Hva han lærer er uvisst, men noe går inn. Jeg kjenner de to familiene som hadde ham annenhver helg til avlastning. Han er en flott liten gutt.

[Mams]

Det vil alltid være de som ikke takler å få et barn med spesielle behov og som føler en skam. Dermed velger en løsning som for andre virker hårreisende.
På lik linje med at det finnes mnnesker som velger "bort" barna, i den grad at de velgr jobb og seg selv framfor tid med egne barn.

[Teofelia]

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk som ikke en gang har kommet til gravidstadiet i en barnelagingsprosess ikke ser eller vil innrømme at barnet kommer til å kreve mye av dem tidsmessig og følelsesmessig. Mange føler det slik i forkant, og langt de fleste endrer oppfatning underveis – vanligvis så umerkelig at de etter en stund vil blånekte på å noen gang ha tenkt eller sagt noe så vilt i utgangspunktet.

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år.

Vissvass!


Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor én families problemer i forhold til sin sterkt utviklingshemmede sønn har relevans for denne diskusjonen overhodet.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Vissvass!

Jeg blir like glad hver gang Teofelia sier vissvass.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk som ikke en gang har kommet til gravidstadiet i en barnelagingsprosess ikke ser eller vil innrømme at barnet kommer til å kreve mye av dem tidsmessig og følelsesmessig. Mange føler det slik i forkant, og langt de fleste endrer oppfatning underveis – vanligvis så umerkelig at de etter en stund vil blånekte på å noen gang ha tenkt eller sagt noe så vilt i utgangspunktet.
Vissvass!


Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor én families problemer i forhold til sin sterkt utviklingshemmede sønn har relevans for denne diskusjonen overhodet.

Ehh, vissvass? Ungene trenger oss hele livet. Vi trenger foreldrene våre hele livet. Jeg kan løpe hjem til mamma enda, og jeg blir 30 år. Min søster på 33 kan også løpe hjem til mamma. Hvorfor? Jo, fordi vi trenger henne. Hun er klippen vår.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Ehh, vissvass? Ungene trenger oss hele livet. Vi trenger foreldrene våre hele livet. Jeg kan løpe hjem til mamma enda, og jeg blir 30 år. Min søster på 33 kan også løpe hjem til mamma. Hvorfor? Jo, fordi vi trenger henne. Hun er klippen vår.

Du skrev:

Sitat:

Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år.

Og det er vås. Ungene våre løsriver seg gradvis år for år, og før eller siden står de på egne ben og klarer seg aldeles utmerket selv. At mange fortsatt oppsøker mamma og pappa og søker trøst og hygge hjemme i tiden etter at man har blitt voksen, er noe man som foreldre kan glede seg over og være takknemlig for, men før eller siden (gjerne før) slutter man å være uunnværlig for ungene sine, og den som ikke klarer å innse det i tide, vil trolig få et problem – enten med seg selv eller i forhold til barnet.

Og ingen friske barn "krever foreldrene 100 %", selv ikke fra de er veldig små. Et spebarn er kanskje veldig nær, men selv spebarn overlever om foreldrene reserverer en ørliten prosent for seg selv. Og allerede som tre-fire-femåring har normale barn begynt løsrivelsesprosessen og trenger ikke foreldrene i absolutt alle henseender. Jeg er temmelig sikker på at en tiåring ikke er mer enn 70 %avhengig av sine foreldre. En sekstenåring kanskje så lite som 20 %. Og den 18-åringen som krever foreldrene mer enn 10 eller 20 %, bør snarest flytte på hybel for å lære seg å stå på egne ben fort som fy.

Foreldre trenger ungene sine hele livet, men jeg tror man tar alvorlig feil hvis man tror at ungene trenger foreldrene like mye. At man har sterke bånd. Ja. At man søker trøst og støtte. Ja. At man liker og omgås. Ja. At man er avhengig av dem. Nei.