Spinoff fra Mims myter om barnevernet

[kie]

Jeg tror det er nettopp holdninger som kommer frem i tråden her ( "barnevernet er kanskje for de andre, men ikke for oss" ) som bidrar til at terskelen for å motta hjelp fra barnevernet for mange er så høy. De identifiserer seg ikke med "de andre". De vil ikke være "de andre".

"De andre" er jo de som ikke klarer. Som det er noe galt med. De som er skadelige for barna sine...

Vel. Jeg har sett flere knalldyktige foreldre som har tatt barnevernet i bruk selv om de strengt tatt ikke var i en akutt situasjon. Forebyggende barnevern er ekstremt viktig og ekstremt avhengig av at foreldrene er villige til å tørre å stige ned fra den flotte "oss"-gruppen og tåle å være "de andre" istedet. For barnets skyld. Det er tøft for mange og jeg beundrer de som biter tenna sammen og gjør det.

Og jeg skulle så inderlig ønske at disse omsorgsfulle, gode foreldrene kunne få slippe å forholde seg til en verden der man har så feilaktige og klare skiller mellom "oss" og "de andre". For barnevernet jobber med så utrolig mye mer enn skitne leiligheter og apatiske mødre som ikke har peiling.

Jeg tror mye kunne ha vært vunnet på å få frem hvem de som mottar...nei, samarbeider med barnevernet om egne barn er. Det er alle slags mennesker og jeg tror mange ville ha blitt overrasket over hvor oppegående en del av dem er. Og hvor like de er en selv.

Da vi gikk på Barkley-kurset for foreldre til barn med ADHD, som jeg hadde mast til meg en plass på, traff jeg på foreldre som imponerte meg stort. Foreldre som jeg beundret og så opp til. Kloke, velgjennomtenkte og som hadde gode råd å bidra med. Slike du forbinder med gode foreldre. Som taklet mye eksemplarisk. Som satte barna sine så utrolig høyt.

Noen av de var også tilknyttet barnevernet. Deres familie var under barnevernet og ville være det en god stund fremover. Hvorfor? Fordi deres kommune var organisert slik at tiltak de aller fleste hadde (støttekontakt, avlastning etc.) lå under barnevernet og vår kommune tok det gjennom avdeling for funksjonshemmede. That's it. Allikevel måtte de da altså være "de andre" fordi det er så utrolig stigmatiserende i samfunnet vårt å ha noe med barnevernet å gjøre.

Jeg tror en av de største truslene mot det at barn får den hjelpen de skal ha, er denne motviljen mot å se at forskjellene mellom "oss" og "de andre" er minimal. Foreldre som er så fast bestemt på at "barnevernet er for alle andre, kanskje, men ikke oss". Dette synet om at barnet virkelig må være med på hele prosessen frem til et punkt som heter "siste utvei" før man kan nedlate seg til å be om hjelp. Istedet for at man setter en parantes rundt skammen og egne fordommer og får forebyggende hjelp ved behov.

Dersom jeg hadde vært i en situasjon der barnevernet hadde vært en mulig løsning og lest denne tråden, så ville jeg ha slitt med å kontakte dem. For når folk jeg i grunnen er jevngod med har så stor motvilje og mener det er så skambelagt, så bør kanskje jeg også gjøre som "oss"? Når alle klorer seg fast til tilhørigheten med gruppen "oss", så bør kanskje jeg også det? Jeg føler meg jo i grunnen mest som en av dere. Kanskje jeg til og med på enkelte områder er bedre fungerende som mor enn mange andre?

Jeg tror at det største problemet med terskelen vi gjennom ord og egen frykt er med på å opprettholde ikke er hos gruppen "de andre". Jeg tror problemet ligger i gruppen "oss", jeg. Og at den største myten av dem alle er at det bare er "de andre" som kan trenge barnevernet.

Som en helsesøster jeg hospiterte hos sa en gang. Det er mye vanskeligere å hjelpe barna blant de såkalt ressurssterke familiene på vestkanten. For mens man lett kan se at de på østkanten trenger hjelp og de lettere tar imot, så bruker de i finere strøk så til de grader mye krefter på å slåss med nebb og klør imot. For ingen vil være "de andre".