Spinoff fra Mims myter om barnevernet

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Det verste for meg ville være å komme i en situasjon der jeg ikke klarte å ta vare på barna mine.

(...)

Det må jo være fordi de ikke klarer å ivareta barna sine på en eller annen måte?

Det er jo nettopp det mange av de som innleder et samarbeid med barnevernet gjør. Det å bygge opp et team rundt barna sine, der barnevernet et en medspiller, er så utrolig mye mer ivaretakelse av barna enn det er en falitterklæring.

For meg blir dette "de klarer det ikke og derfor må de ha hjelp" litt i samme gate som "mor er det eneste rette for barnet sitt". Å la andre slippe til for barnet sitt er omsorg. Ikke nødvendigvis en konsekvens av manglende omsorg.

Jeg tror man gjennom media får et veldig skjevt bilde av dette. Der ser man jo ikke så mye av det forebyggende barnevernet, men heller saker om barn som går i våte bleier hele dagen, blir innelåst, slått osv. Det er bare så utrolig mye mer barnevernet jobber med.

Er det at foreldre til funksjonshemmede barn tar imot tilbud om støttekontakt for barnet et tegn på at de ikke selv klarer foreldreoppgaven? Eller er det bare det dersom de bor i en kommune der det går gjennom barnevernet? Er det et mål i seg selv at man alltid skal være alt for sine barn?

Hva med de som til tross for at de har råd til å være hjemme velger å ha barna i barnehagen? Kanskje til og med mens de selv er hjemme i permisjon etc. Vil det at de lar andre gi barna noe de trenger si at de selv ikke klarer? Og er det i så tilfelle så forferdelig?

Hva med at barnevernet her i kommunen startet en sosial gruppe med barn i barneskolealder som slet litt med mobbing, ensomhet etc. Altså at de fikk et fritidstilbud en gang i uken. Skolene ble bedt om å anbefale elever som kunne ha behov for tilbudet. Foreldrene ble forespurt og forsikret om at barna ikke fikk mapper hos barnevernet etc. Dette var et forebyggende tiltak. Foreldrene var akkurat som alle andre foreldre. Men barna hadde det altså litt vanskelig og ensomt sosialt sett.

Vil det å si ja til et sånt tilbud bety at foreldrene ikke hadde klart foreldreoppgaven sin? Eller ville det rett og slett bety at barnet hadde behov for noe som foreldrene unnet dem?

Veldig, veldig mange barnevernssaker starter fordi foreldrene selv tar kontakt. Å svelge stoltheten, sette parantes rundt frykten og kontakte barnevernet fordi man ønsker mer for sitt eget barn. Det er så langt ifra "å ikke klare det" som man kan komme, synes jeg.

Det er ikke "de andre" som ikke skjønner at barnevernet ikke er farlig. Det er ikke "de andre" som har et så negativt syn på akkurat barnevernet som en medhjelper og støtte i jobben med å skape gode barndommer som er problemet. Det er "oss". Tersklene, distanseringen og frykten er her. Midt i blant "oss".