Spinoff fra Mims myter om barnevernet

[Harriet Vane]

Jeg ville ikke syntes det var noe nederlag å få hjelp, tror jeg. Har mange positive inntrykk av hvordan barnevernet assisterer dersom man trenger det. Det er jo *svært* lite sannsynlig at jegnoengang vil trenge hjelp, men man vet jo aldri. Jeg kan jo såpass mye om barnevernet at det ikke skremmer meg, jeg kjenner lovverket de opererer etter, jeg kjenner de typiske sakene.

Barnevernet frem til århundreskiftet var ikke noe særlig, spør du meg. For lite hensyn til barna, for mye hensyn til foreldrene, for lite fokus på skadene man påføres av åikke bare selv bli slått, men å være vitne til vold, for lite tiltak, for lite rød tråd i tiltakene osv. Et annet problem er at man har for kort utdanning. Barenvernspedagoger burde ha 5-6 års utdanning med mer vekt på juss og psykologi og kommunikasjon (både i fht berørt familie og i fht media). Det burde i dette studiet, som alle studier der man skal forholde seg til folk i en assymetrisk maktbalanse, legges vekt på egnethet og motivasjon. Jeg er skeptisk til den høye andelen folk som selv har barnevernserfaring på dette studiet, jeg mener det *kan* være problematisk å ha en haug med barnevernsfolk som ikke selv vet på kroppen hva en god oppvekst er, fordi man instinktivt kan legge listen for lavt. (det er jo slik omsorgssvikt arves, bare se på NM og alle "slik gjorde min mor og det gikk bra med meg").

Jeg synes jogenerelt at listen for "godt nok" når det gjelder stell og oppdragelse av barn ligger for lavt i Norge. Neppe her på PK-portalen, men i landet i snitt så synes jeg at blant de optimaliserende,selvpiskendeJesper Juul-foreldrene er mange elendige foreldres om gjør fryktelig mye dumt og skadelig i fht ungene sine. Og jeg mener man burde følges opp mye mer!

Hver unge som har det dårlig risikerer å bli en syk voksen. Og jo tidligere de får hjelp,jo bedre gårdet! Pga de høye tersklene i Norge er det altfor fåsmå som får hjelp, de får hjelp først nårde er utagerende fjortisermed overgrepserfaringer like lange som de selv er gamle, voldserfaring (som offer og vitne) og har dermed gått glippav mye skolegang (fordi vold og overgrep medfører lærevansker, konenstrasjonsvansker osv, og samtidig er disse ungene mest utsatt for alkoholskader, noe som gjør dem mer sårbare og ytterligere gir sjanse for konsenstrasjonsvansker og lærevansker og slik vil de som er nederst på stigen aldri hevde seg)

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg kunne tenke meg et mer synlig barnevern slik det ble nevnt i den andre tråden. I nært samarbeid med ppt, helsestasjon og lignende for å allminneliggjøre litt, og senke terskelen for å søke hjelp.

Som Irma sier: en vei å gå er å integrere barnevernet i helsestasjonens arbeid, gjøre barnevernet synlig og utadrettet, pøse inn midler så de attpåtil kan være oppsøkende og drive informasjonsarbeid i barnehager og skoler, både blant barn og foreldre. Nå er det til en viss grad barneombudet og bamsen Tryggve som reiser rundt ogsnakker om barns rettigheter og barnekonvensjonen og hva barnevernet er. Dette burde selvsagt barnevernet gjort selv!

Et tydelig, synlig og tilstedeværende barnevern ville senket terskelen for å snakke med dem, hente inn råd og hjelp, og også si fra om det var noe. I Finland legger deinn satsingen i fht desmå barna. Da er det fremdeles håp for dem og at de kan komme ut i den andre enden og få et greit liv. Hvis man ikke hjelper dem før de har 10 års voldserfaring, minst, så er det ikke rart om de ender på sosialen og/eller blir for syke til å jobbe.