Er man tolerant?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg elsker fotball. Det er, ifølge mange, harry. Det driter jeg i. I det øyeblikket noen sier at JEG er harry fordi jeg elsker fotball, har jeg lov til å bli fornærma. Selv om jeg nok ikke blir det da heller.

Men hvis jeg sier "det er harry å elske fotball", betyr ikke det utsagnet nettopp at de som elsker fotball er harry, og at du dermed er det? Kan man egentlig "skille sak og person" da? Ikke at jeg skal kritisere noen for å spikke fliser, naturligvis, men jeg greier ikke å synes at forskjellen mellom å si "det er harry å like fotball" og "folk som liker fotball, er harry" er stor nok til å utgjøre forskjellen mellom akseptabel og intolerant. I det første utsagnet er det jo implisert at det er folk som gjør dette og som dermed er harry - det å like fotball er jo ikke noe som skjer av seg selv, det må være noen som gjør det, og som utsagnet dermed handler om, ikke sant?

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men hvis jeg sier "det er harry å elske fotball", betyr ikke det utsagnet nettopp at de som elsker fotball er harry, og at du dermed er det? Kan man egentlig "skille sak og person" da? Ikke at jeg skal kritisere noen for å spikke fliser, naturligvis, men jeg greier ikke å synes at forskjellen mellom å si "det er harry å like fotball" og "folk som liker fotball, er harry" er stor nok til å utgjøre forskjellen mellom akseptabel og intolerant. I det første utsagnet er det jo implisert at det er folk som gjør dette og som dermed er harry - det å like fotball er jo ikke noe som skjer av seg selv, det må være noen som gjør det, og som utsagnet dermed handler om, ikke sant?

Selvfølgelig kan man skille sak og person. Det er jo kjempeforskjell mellom å like noe som er harry, og det å være harry selv.

Det er dumt å drikke, men folk som drikker er ikke dumme. Man kan ikke stemple et helt menneske basert på en enkelt hendelse. Dersom jeg kjeftet på ungen min i morges for at han hadde tisset på seg (nei, jeg gjorde ikke det), så var det en dum ting å gjøre. Men jeg er ikke dum fordi om. Dersom jeg liker å spise taco, og noen (tydeligvis) synes det er Harry, så betyr ikke det at jeg er en harry person. Dersom jeg er redd og tar avstand fra noe og har en fremtoning som får meg til å virke veldig arrogant i en setting, så betyr ikke det at jeg er en arrogant person, og som alltid vil være arrogant i alle settinger. Alle har vi litt av alt i oss, og man kan ikke stemple en person som det ene eller det andre (selv om man kan antyde at det er overvekt av det ene eller det andre, men det i seg selv er jo ikke noen hyggelig ting å gjøre dersom det er noe negativt).

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Selvfølgelig kan man skille sak og person. Det er jo kjempeforskjell mellom å like noe som er harry, og det å være harry selv.

Naturligvis. Det er stor forskjell på "X er harry" og "du er harry hvis du liker X". Men det er ikke så stor forskjell på "det er harry å like X" og "du er harry hvis du liker X", var poenget mitt. Det er kanskje fordi jeg ikke synes det å kalle noen harry i en gitt situasjon trenger å sees som en vurdering av hele personen. Jeg synes det er helt greit om noen sier "så dum du er som festrøyker" - jeg ville ikke oppfatte det som en karakteristikk av alt jeg er og alt jeg gjør, ikke når det sies på en slik måte og i en slik sammenheng at det åpenbart er festrøykingen man snakker om.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Naturligvis. Det er stor forskjell på "X er harry" og "du er harry hvis du liker X". Men det er ikke så stor forskjell på "det er harry å like X" og "du er harry hvis du liker X", var poenget mitt. Det er kanskje fordi jeg ikke synes det å kalle noen harry i en gitt situasjon trenger å sees som en vurdering av hele personen. Jeg synes det er helt greit om noen sier "så dum du er som festrøyker" - jeg ville ikke oppfatte det som en karakteristikk av alt jeg er og alt jeg gjør, ikke når det sies på en slik måte og i en slik sammenheng at det åpenbart er festrøykingen man snakker om.

Det er en umulighet at et menneske - selv et übertolerant et - liker alt alle andre gjør og liker. Det er dessuten ganske kjedelig med mennesker som bare smiler og nikker anerkjennende til all verdens ulikheter. Det må være lov å engasjere seg og være uenig - ja endog mislike! I min verden står og faller det på hvordan man uttrykker seg og i hvilken grad man faktisk er i stand til å skille mennesket fra den enkelte smaken, interessen osv. Dersom en av mine venner elsket Amcars og viet all sin fritid til det ville jeg uten tvil synes at det var harry. Jeg ville likevel kunne like denne vennen kjempegodt og trives godt i hans selskap (forutsatt at denne harry hobbyen ikke tok så mye tid at han ikke hadde tid til meg, da ) Jeg tror at det springende punktet for mange er hvor sterk/ trygg identitet de har. Når alfaCharlie ikke bryr seg det spøtt om andre syns at forball er harry så har det sannsynligvis med at hun har en sterk identitet som ikke lar seg rokke ved av slike bagateller. Jeg tror også at toleranse henger nøye sammen med hvor trygg man er på sin egen identitet. Jo stødigere man står i egen identitet, jo lettere kan man akseptere mangfoldet hos andre.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Mammatuss, her.

Jeg tror også at toleranse henger nøye sammen med hvor trygg man er på sin egen identitet. Jo stødigere man står i egen identitet, jo lettere kan man akseptere mangfoldet hos andre.

Vel... jeg tror hvertfall av evnen til å drite i hva andre mener om en selv henger sammen med hvor trygg man er i egen identitet... men jeg er ikke sikker på om det har sammenheng med toleranse for andre.