Har staten eiendomsrett over kroppen din? (Organdonasjon)

[emm]

Jeg synes godt man kan snu situasjonen så man må reservere seg isteden for å samtykke.

Men jeg synes det blir feil å blande inn moral inn i dette. For å si det slik ville jeg sikkert heller at en av mine kjæres hjerte skulle redde en som hadde reservert seg mot å donere istedenfor en som hadde drept et barn. Heldigvis bygger vi ikke helseomsorgen vår på slike prinsipper, så hva man har gjort eller om man av forskjellige årsaker har sagt nei til å delta på synes jeg ikke bør telle når det står om livet.

[Jaria]

Dette synes jeg var et utrolig bra forslag. Men jeg synes heller ikke noe om at ved reservasjon skal bli "tatt ut" av ordningen. Når skulle det da vært for sent å angre seg? Skal man kunne melde seg inn igjen i ordningen i det diagnosen stilles? Eller er det da for sent? Kan man da melde seg utigjen etter at man har motatt organer? Eller kanskje vi skal ha en bindingstid? Og hvem skal administre alt dett? Litt satt på spissen, men et slikt regelverk ville etter mitt syn vært helt uhåndterlig.

[Alfa]

Men eg vil gjerne tilføye at eg synest ein bør få eit aktivt spørsmål om kor vidt ein vil reservere istaden for å måtte ta initiativ til det sjølv.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men eg vil gjerne tilføye at eg synest ein bør få eit aktivt spørsmål om kor vidt ein vil reservere istaden for å måtte ta initiativ til det sjølv.

Ja, kanskje hos legen? Jeg er ikke 100% på hvem det ville være ønskelig å sette til å administrere noe slikt?
Men for meg er en av grunnene til at dette er en god ide, at de pårørende skal slippe å måtte forholde seg til slike spørsmål når de er i sorg, så spørsmålet bør etter min mening stilles til den det angår, ikke de pårørende i ettertid.

[Balanse]

Jeg synes praksis kan bli bedre, slik at fagpersonene slipper å kvie seg for å ta opp dette. Det er selvsagt for meg at man skal få reservere seg og få ombestemme seg av hjertens lyst og uten konsekvenser. Og det er da mye bedre at mange reserverer seg om de uansett ikke vil?

Kanskje kan det også føre til at rutinene ved organdonasjon blir bedre. I dag er disse tildels elendige, tror jeg. Eksempelvis vet vi fremdeles ikke sikkert hvor farmor er begravet...

Jeg er mest redd for at mine brukbare organer ikke skal bli brukt når jeg dør. Det donorkortet er et sant mareritt å holde i nærheten, jeg som ikke klarer å ha med meg lommebok og mobil.

[mkj]

Jeg synes man f.eks. kunne ha det som et spørsmål på selvangivelsen eller noe lignende.

Ellers er jeg ikke i mot en slik lov heller. Har ikke selv fylt ut donorkort, men alle mine nærmeste er behørig opplyst om at min kropp mer enn gjerne skal gies bort til de som trenger den. Det er jo et like sansynlig scenrio at jeg kan bli en av de som trenger et organ som en av de som må donere. Og dit jeg skal har jeg ikke noe bruk for det som noen sa.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Balanse, her.

Je
Jeg er mest redd for at mine brukbare organer ikke skal bli brukt når jeg dør. Det donorkortet er et sant mareritt å holde i nærheten, jeg som ikke klarer å ha med meg lommebok og mobil.

Men donorkortet har ikke noe å si, egentlig. Jeg har ikke donorkort, legen min sa det bare var "symbolsk", at man ikke trenger det. Det holder at legen og nærmeste familie vet at man vil donere, og da blir det gjennomført.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, kanskje hos legen. Men for meg er en av grunnene til at dette er en god ide, at de pårørende skal slippe å måtte forholde seg til slike spørsmål når de er i sorg.

Ja, men likevel kan ein (som pårørande) oppleve å få stor skuldkjensle i ettertid om ein ikkje har tenkt på dette og kjem på i etterkant at dette eigentleg ikkje stemte overeins med eiga overbevisning. For meg er det uforståeleg at nokon ikkje skulle ville donere bort organ, men eg respekterer at somme føler det slik. Difor er det viktig at alle får like moglegheiter til å reservere seg, og at dette ikkje skal vere forbeholdt dei ressurssterke.

[Mams]

Jeg er for en slik ordning.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Men donorkortet har ikke noe å si, egentlig. Jeg har ikke donorkort, legen min sa det bare var "symbolsk", at man ikke trenger det. Det holder at legen og nærmeste familie vet at man vil donere, og da blir det gjennomført.

Jeg er enig med deg ift at donorkortets rolle blir symbolsk så lenge man ikke har en mer sikker og kvalitetssikker kilde, som feks et sentralt register. Men jeg er ikke like sikker på om det holder å informere lege og de nærmeste, siden et hovedproblem er at sykehuset sjeldent spør. Jeg forstår godt at dørterskelen for å spørre sørgende pårørende blir høy, og jeg ønsker heller ikke å stresse mine med krav om å huske på dette i en krise (selv om jeg har understreket det flere ganger).

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men eg vil gjerne tilføye at eg synest ein bør få eit aktivt spørsmål om kor vidt ein vil reservere istaden for å måtte ta initiativ til det sjølv.

Jeg er enig med Alfa.

[Hannah]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette forslaget.

Jeg er ikke imot at mine organer skal doneres om jeg dør, men jeg er litt redd for at man kanskje skal bli litt "overivrig" etter å hente ut organene mine. Tenk om jeg ikke er helt død liksom.
Det er en helt tullete tankegang, ja, jeg vet.

Jeg tror også at jeg hadde hatt problemer med å tillatt organdonasjon fra barna mine. Dette er rett og slett kun følelser. Hvis jeg nettopp har mistet barnet mitt, så tror jeg ikke at jeg hadde taklet tanken på at noen skulle skjære i det, for å hente ut organer.
Fornuften sier at jeg selvfølgelig måtte donert bort organene, og at dette ville glede noen andre enormt. Jeg håper fornuften ville seiret, hvis jeg skulle være så uheldig å komme ut for en sånn situasjon.

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er enig med deg Hattifnatten. Dette med rettferdighet synes ikke jeg hører hjemme innenfor medisin. Skal vi også nedprioritere medisinsk behandling for de som sitter i fengslet fordi de "ikke fortjener det"? Jeg synes ikke leger skal gjøre moralske vurderinger av om de de behandler er "verdige", det er etter min mening feil fokus.

Enig med Hattifnatten og him i ft rettferdighet i denne sammenheng.
Som om det er rettferdighet som rår, liksom?

Jeg støtter en speilvending av dagens ordning.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Jeg tror også at jeg hadde hatt problemer med å tillatt organdonasjon fra barna mine. Dette er rett og slett kun følelser. Hvis jeg nettopp har mistet barnet mitt, så tror jeg ikke at jeg hadde taklet tanken på at noen skulle skjære i det, for å hente ut organer.

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

Jeg tenker også som Alfa slik det er nå. Hvordan jeg faktisk ville reagere vet jeg ikke.

[Hannah]

Alfa og Balanse: Ja, jeg er muligens litt rar sånn. Håper jo virkelig at jeg tenker sånn som dere om jeg skulle havne i en så forferdelig situasjon.

[Skremmern]

Nekter å tenke eller ta stilling til sånt.

[Hannah]

Pga denne tråden har jeg nettopp sagt til mannen at han må tillate organdonasjon fra meg, om han er hundre prosent sikker på at jeg er død.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

Jeg hadde hatt svært ambivalente følelser for at barnet mitt hadde blitt brukt til organdonasjon, men jeg synes mine følelser er så underordnet hva jeg har som moral ellers, at jeg hadde kommet til å gjøre det. Har man bestemt seg på forhånd, så tror jeg det er lettere for da slipper man å tenke i situasjonen. Dessuten hadde det for meg vært en måte å klare å se noe som helst «mening» (det er jo aldri noen mening i at barn dør) om organdonasjonen kunne reddet et annet menneske.

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jo, men det er vel ikke lovverket som må endres hvis man ønsker å oppnå det som allerede står i lovverket? Det er vel praksisen som må endres?

Det nye forslaget til lov vil jo bare bety at loven blir mer presis - altså at organer blir donert så fremt ikke man selv sier nei før sin død, eller at pårørende sier nei etter døden.