Personalansvar, taushetsplikt og sånt

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg synes det var særdeles slarvete, selv om han antakelig ikke har gjort noe "galt". Jeg er veldig uenig med Propella - personalsak er en alvorlig sak mellom arbeidsgiver og en ansatt. Det var et svært lite nøytralt svar - det var så polarisert som det kunne få blitt. Type beruset på jobb, juksing med overtid, skulking osv.

Ja, personalsak er alvorlig, og konfidensielt. I akkurat dette tilfellet er saken i tillegg alvorlig, noe han vet.

[Pusurkine]

Hva burde han ha sagt synes du?

Hvis det er mye rykter som går rundt dette, og mange vet deler av det som har skjedd, så kan han jo ikke bare late som om det ikke er noe?

[Magica]

Jeg syns din løsmunn var alt for løsmunnet. Han burde ikke sagt et pip, og han burde skjønt det også. Han burde ikke engang bekreftet at det "var noe". Ugreit.

Jeg passer godt på taushetsplikten min. Jeg er lærer. Jeg snakker med min kjære av og til, men nevner aldri navn eller noe gjenkjennbart. Jeg har for eksempel en elev med spesielle behov, og han aner ikke hvem det er da jeg aldri har nevnt navn.

Man går ikke bak kollegers rygg heller, er det noe galt/irriterende/merkelig går man heller til ledelsen.

[Candy Darling]

Jeg må innrømme at jeg (åpenbart) ikke har den rette oppfatningen av begrepet "personalsak", for meg innbefatter det bare at det er en "ikke-offentlig sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker". Helt uten alvorlighetsgrad. Ergo kunne jeg både brukt og oppfattet begrepet mye løsere enn det er.

Jeg reagerte egentlig mer på taushetsplikt-utsagnet. Det er egnet til å pirre nysgjerrighet, særlig hvis han egentlig ikke er i en posisjon der han skal ha det. Da hadde jeg tenkt at han på en eller annen måte var part i saken.

Jeg synes han opptrådde klønete, men ikke nødvendigvis klanderverdig. "Vet du, dette har jeg ikke lyst til å si noe om," hadde vært en klart bedre løsning. Men det kan være at begge de to i samtalen er like ignorante som meg, og dermed ikke tolker det så kraftig som bina.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg må innrømme at jeg (åpenbart) ikke har den rette oppfatningen av begrepet "personalsak", for meg innbefatter det bare at det er en "ikke-offentlig sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker". Helt uten alvorlighetsgrad. Ergo kunne jeg både brukt og oppfattet begrepet mye løsere enn det er.

Jeg reagerte egentlig mer på taushetsplikt-utsagnet. Det er egnet til å pirre nysgjerrighet, særlig hvis han egentlig ikke er i en posisjon der han skal ha det. Da hadde jeg tenkt at han på en eller annen måte var part i saken.

Jeg synes han opptrådde klønete, men ikke nødvendigvis klanderverdig. "Vet du, dette har jeg ikke lyst til å si noe om," hadde vært en klart bedre løsning. Men det kan være at begge de to i samtalen er like ignorante som meg, og dermed ikke tolker det så kraftig som bina.

Jeg oppfatter det også slik.
Eksempler på "ufarlige" personalsaker fra egen erfaring:

• Søknad om permisjon uten lønn et år
• Søknad om å få dekket videreutdanning

I grunnen så vet vi litt for lite til å gi de helt gode tilbakemeldingene her synes jeg.
Hvis du reagerte på dette, kan du vel bare lufte det litt med vedkommende?

[him]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men la oss si at Britt fikk greie på dette ad omveier, ikke fra deg direkte. Og hun var den som gikk til sjefen og fortalte at du var gravid - og at dette igjen resulterte i en personalsak. (Jaddda, veldig sannsynlig akkurat det. )

Ja, det er jo kjipern for meg, men det er ikke ulovlig. Jeg hadde selvfølgelig blitt dritsur på Britt, men i andre tilfeller har jeg selv reagert på samme måte som Britt. Jeg skal gi det et eksempel (selvopplevd. Å, deilig å få bryte det ut av seg selv om det er gått nesten 20 år ). Min første jobb, jeg jobbet på et eldrehjem, jobbet sammen med en som var utplassert fra en eller annen etat. Hun hadde fått lov å dosere medisin og fortalte meg om hvor lyst hun hadde til å underslå noen få piller (valium?), hun var tidligere narkoman. Jeg fortalte det til ledelsen via omveier. (Jeg var 16 år da, utrolig bra, hun ble satt opp til å lære meg opp, så vi jobbet i 20 minutter og hadde pause i 10, det var effektiv jobbing det. ) Det er klart at man av og til må rapporter inn ting.

Opprinnelig lagt inn av bina

Jeg oppfatter det som litt ukollegialt å spre informasjon om andre, selv om man formelt sett ikke har taushetsplikt.

Du mener at han i utgangspunktet ikke skulle ha sagt noe til ledelsen? Eller at han ikke skal blande seg nå?

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg må innrømme at jeg (åpenbart) ikke har den rette oppfatningen av begrepet "personalsak", for meg innbefatter det bare at det er en "ikke-offentlig sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker". Helt uten alvorlighetsgrad. Ergo kunne jeg både brukt og oppfattet begrepet mye løsere enn det er.

Jeg har samme oppfatiningen av personalsak som Scarlett. Jeg oppfatter en personalsak som noe som kun kan taes opp mellom en ansatt og vedkommende som har personalansvar, men det betyr ikke at jeg regner det som "ultrahemmelig", permisjoner, avspasering etc er for meg helt klart personalsaker, men ikke så veldig alvorlig. Porno på PC-en, seksuell trakkasering, mobbing og økonomisk utroskap er også personalsaker, men kanskje ikke det jeg ville ha tenkt på først. Faktisk er konflikter med ledelsen eller andre kollegaer det jeg ville ha tenkt på først. Sier sikkert mest om meg (eventuelt mest om de plassene jeg har jobbet ).

[Hasselnøtt]

I min verden er en personalsak er ikke noen stor sak - bare en sak mellom en arbeidsgiver og en ansatt, uten at det behøver å bety noe som helst. Jeg ville ikke nødvendigvis oppfattet det som noe som bidro til spekulasjoner, en personalsak kan være en ufarlig prinsippsak, men det kan være anderledes i andre bedrifter og bransjer.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, det er jo kjipern for meg, men det er ikke ulovlig. Jeg hadde selvfølgelig blitt dritsur på Britt, men i andre tilfeller har jeg selv reagert på samme måte som Britt. Jeg skal gi det et eksempel (selvopplevd. Å, deilig å få bryte det ut av seg selv om det er gått nesten 20 år ). Min første jobb, jeg jobbet på et eldrehjem, jobbet sammen med en som var utplassert fra en eller annen etat. Hun hadde fått lov å dosere medisin og fortalte meg om hvor lyst hun hadde til å underslå noen få piller (valium?), hun var tidligere narkoman. Jeg fortalte det til ledelsen via omveier. (Jeg var 16 år da, utrolig bra, hun ble satt opp til å lære meg opp, så vi jobbet i 20 minutter og hadde pause i 10, det var effektiv jobbing det. ) Det er klart at man av og til må rapporter inn ting.

Du mener at han i utgangspunktet ikke skulle ha sagt noe til ledelsen? Eller at han ikke skal blande seg nå?

Jeg har samme oppfatiningen av personalsak som Scarlett. Jeg oppfatter en personalsak som noe som kun kan taes opp mellom en ansatt og vedkommende som har personalansvar, men det betyr ikke at jeg regner det som "ultrahemmelig", permisjoner, avspasering etc er for meg helt klart personalsaker, men ikke så veldig alvorlig. Porno på PC-en, seksuell trakkasering, mobbing og økonomisk utroskap er også personalsaker, men kanskje ikke det jeg ville ha tenkt på først. Faktisk er konflikter med ledelsen eller andre kollegaer det jeg ville ha tenkt på først. Sier sikkert mest om meg (eventuelt mest om de plassene jeg har jobbet ).

Jeg syns det var riktig av han å si i fra til ledelsen (i dette tilfellet meg), fordi saken er av alvorlig karakter og berører jobben hans. Det jeg mener er at han er veldig snar til å blande seg inn og "sette folk på plass" i situasjoner hvor han strengt tatt ikke har noen myndighet, og hvor han moralsk sett burde holdt seg unna - eventuelt kommet til meg med ting. Han er en utrolig dyktig fyr, som elsker å ordne opp, og rent faglig er det ypperlig, men når han blander seg inn i det som faktisk er eller kan bli personalsaker, så syns jeg han går litt over streken.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Pusurkine, her.

Jeg oppfatter det også slik.
Eksempler på "ufarlige" personalsaker fra egen erfaring:

• Søknad om permisjon uten lønn et år
• Søknad om å få dekket videreutdanning

I grunnen så vet vi litt for lite til å gi de helt gode tilbakemeldingene her synes jeg.
Hvis du reagerte på dette, kan du vel bare lufte det litt med vedkommende?

Jeg kan ikke si veldig mye, uten selv å risikere brudd på taushetsplikten. Men han selv visste jo alvorligheten i saken - og den er nokså alvorlig. Det er ikke snakk om etterutdanning, permisjon eller lignende.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Pusurkine, her.

Hva burde han ha sagt synes du?

Hvis det er mye rykter som går rundt dette, og mange vet deler av det som har skjedd, så kan han jo ikke bare late som om det ikke er noe?

Jeg syns han enten burde sagt at dette visste han ikke noe om, eller bare at ja, han hadde også hørt ryktene.

I utgangspunktet syns jeg bare han formulerte seg dumt. Det var ubetenksomt.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg syns din løsmunn var alt for løsmunnet. Han burde ikke sagt et pip, og han burde skjønt det også. Han burde ikke engang bekreftet at det "var noe". Ugreit.

Jeg passer godt på taushetsplikten min. Jeg er lærer. Jeg snakker med min kjære av og til, men nevner aldri navn eller noe gjenkjennbart. Jeg har for eksempel en elev med spesielle behov, og han aner ikke hvem det er da jeg aldri har nevnt navn.

Man går ikke bak kollegers rygg heller, er det noe galt/irriterende/merkelig går man heller til ledelsen.

Ja, ikke sant? I dette tilfellet hadde han da også gått til meg (leder) med saken, han visste svært godt at saken er alvorlig (i verste fall kan den saken gjelder miste jobben), og likevel er han løsmunnet overfor en utenforstående (fra annen avdeling), og faktisk bekrefter at det er personalsak.

Jeg reagerer på dette fordi ryktene er såpass alvorlige (saken er alvorlig), og det å da bekrefte at det finnes en personalsak er å si at ryktene er mer eller mindre sanne.

For eksempel - det er ikke dette denne saken handler om, men bare for å illustrere - la oss si at det går rykter om at en ansatt har underslått penger fra bedriften. Så går jeg som utenforstående til en han jobber nært med, og spør hva som foregår, om denne personen, og ryktene - og denne kollegaen svarer "Jeg har taushetsplikt, dette er en personalsak" - da her jo jeg fått bekreftet ryktene. Eller?

Jeg er overbevist om at han var løsmunnet i ren uforstand, han tenkte ikke over at det han sa faktisk gjorde vondt verre. Jeg tror heller ikke han bevisst ønsket å sverte sin kollega, men det ble konsekvensen. Situasjonen for den saken angår er blitt forverret, og ryktene har fått bensin til bålet.

[Magica]

Huff, hvis det er så ille som det kan virke, er det noen sjans for at kollegene (de nærmeste) kan få vite hva som har skjedd slik at ryktene kan stoppe og at de ser alvoret?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg må innrømme at jeg (åpenbart) ikke har den rette oppfatningen av begrepet "personalsak", for meg innbefatter det bare at det er en "ikke-offentlig sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker". Helt uten alvorlighetsgrad. Ergo kunne jeg både brukt og oppfattet begrepet mye løsere enn det er.

Jeg reagerte egentlig mer på taushetsplikt-utsagnet. Det er egnet til å pirre nysgjerrighet, særlig hvis han egentlig ikke er i en posisjon der han skal ha det. Da hadde jeg tenkt at han på en eller annen måte var part i saken.

Jeg synes han opptrådde klønete, men ikke nødvendigvis klanderverdig. "Vet du, dette har jeg ikke lyst til å si noe om," hadde vært en klart bedre løsning. Men det kan være at begge de to i samtalen er like ignorante som meg, og dermed ikke tolker det så kraftig som bina.

Jeg tenker som deg.

Så klart kunne han sagt noe annet, som feks "det får du snakke med *** om". Men jeg kan heller ikke se at han har sagt noe klanderverdig.
Om det ER en personalsak på gang er min erfaring at det er vanskelig å holde slikt hemmelig for resten av arbeidskollegaene. Slike ting sprer seg raskere enn man aner.