Abort eller ikke

[Teofelia]

Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, så i så måte har jeg ikke forandret meg.

For min egen del er jeg temmelig sikker på at jeg ville tatt abort hvis jeg hadde blitt gravid i tenårene eller tidlig i tyveåra. I dag hadde jeg ganske sikkert ikke kommet til å gjøre det, så i så måte har det nok skjedd en forandring, men den ligger altså i hva jeg selv ville valgt og ikke i hva jeg mener om abortlovgivingen.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg er for sjølvbestemt abort, men er ganske sikker på at eg ikkje hadde klart å gjennomføre ein abort sjølv. Då måtte det ha vore liv om å gjere. Tidlegare forveksla eg mitt personlege standpunkt til å gjennomføre abort med det prinsippielle synet på abort, så då var eg motstandar.

(Veldig enig med deg i dag altså.)

[Mor til 4]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

For min egen del er jeg temmelig sikker på at jeg ville tatt abort hvis jeg hadde blitt gravid i tenårene eller tidlig i tyveåra. I dag hadde jeg ganske sikkert ikke kommet til å gjøre det,

Jeg var ganske sikker da jeg ble gravid som 16 åring at abort ikke var et alternativ for meg, men spontanaborterte en uke etter jeg var blitt 17 år.

Men i dag er jeg ikke fult så sikker på hva jeg hadde valgt om jeg skulle bli gravid. Men vet ikke om jeg hadde klart å ta en abort hvis jeg skulle blitt gravid nå eller.

[007]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Jeg var mere sikker da jeg var yngre, på at selvbestemt abort var riktig, men ikke noe som jeg kunne gjøre. Nå tror jeg at jeg ville tatt abort hvis jeg hadde blitt gravid.

Jeg kan bare si meg enig med nolo, noe jeg faktisk aldri hadde trodd jeg kom til å si da jeg var yngre.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, så i så måte har jeg ikke forandret meg.

For min egen del er jeg temmelig sikker på at jeg ville tatt abort hvis jeg hadde blitt gravid i tenårene eller tidlig i tyveåra. I dag hadde jeg ganske sikkert ikke kommet til å gjøre det, så i så måte har det nok skjedd en forandring, men den ligger altså i hva jeg selv ville valgt og ikke i hva jeg mener om abortlovgivingen.

Med meg er det motsatt. Jeg hadde nok ikke tatt abort som tenåring/ungdom, men i dag er situasjonen en annen.

[Polyanna]

Jeg kan ikke se for meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg å ta abort. Kanskje med unntak av skader helt uforenlig med liv.

Jeg har tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort, fordi jeg ikke klarer å si at på det og det tidspunkt er det "liv". Det er og blir subjektivt. For meg er det gradvis, tror jeg. Noe ved unnfangelse - da den genetiske koden til et unikt liv skapes. Noe når hjertet begynner å slå, av helt følelsesmessige grunner. Noe når det ser ut som et lite barn (rundt 10-11 uker), og det egentlig bare skal vokse seg ferdig. Ved 16-17 uker kan man se trekk og hvem barnet ligner. Ved 23 uker kan barnet reddes, i ekstreme tilfeller.

Jeg innser at dette er min subjektive mening og at jeg ikke kan dytte den på noen som mener at det blir "liv" på et langt senere tidspunkt.

Men jeg syns et er veldig, veldig vanskelig. For meg er en provosert abort å ta et liv.

[Najade]

Jeg har alltid vært, og er fortsatt for selvbestemt abort.

Det betyr ikke at jeg synes det er lett, og heller ikke at jeg ikke har følelser når f.eks nevnte tilfelle kommer opp.
Kvinnen har rett til å velge, og for meg er det viktigste at hun faktisk gjør et veloverveid valg. For meg blir det ekstra trist om kvinnen etterpå føler at valget faktisk ikke var hennes, og at hun angrer.

Selv har jeg som nevnt i den andre tråden vært ganske så redd for å bli gravid igjen etter at jeg fikk tvillinger (inntil relativt nylig), fordi jeg følte at det ville være et press. Jeg vet ikke om jeg hadde tatt abort, for meg personlig er det ganske utenkelig, men samtidig ville det av fysiske og psykiske årsaker vært ekstremt tungt å f.eks bli gravid igjen etter 2-3 mnd.
Dette satte en ekstrem demper på sexlyst og sensualitet forøvrig i de månedene det varte (vi brukte selvsagt prevensjon).
Faktisk har det nok vært mer tyngende enn jeg var klar over i situasjonen, noe jeg merker nå hvor en evt graviditet ikke ville vært "krise" på samme måten.
Krisen for meg besto vel faktisk i at det ikke ville være så "enkelt" som å bare ta en abort, og at jeg tror jeg ville endt opp i en vanskelig situasjon med tre (evt fire, hvem vet?) tette...

For meg nå ville det kun vært tale om abort dersom barnet hadde skader uforenlig med liv etter fødsel.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

For meg er en provosert abort å ta et liv.

Jeg føler det på samme måten.

[Skremmern]

Jeg også.

[Blondie]

Jeg har alltid vært glad for at det er selvbestemt abort, men alltid sett på det som uaktuelt for meg å ta stilling til. Ikke fordi jeg er så veldig prinsippielt imot hvis det er tungtveiende grunner til det, men fordi jeg ikke er tøff nok psykisk til å ta en slik avgjørelse. Jeg har flere venninner som har tatt abort og de har jeg selvsagt støttet 110%. De tilfellene jeg har problemer med er de som tar for fjerde gang fordi prevensjonen sviktet eller de som velger abort fordi barnet har feil kjønn/downs eller annen funksjonshemming man kan leve med eller dette nevnte eksempelet med tvillinger.

Jeg ble overrasket over mine egne tanker da jeg ble uventet gravid i fjor. Det første som slo meg var at jeg måtte ta abort. Jeg orket ikke tanken på mer lidelse for min tapte sjel. Likevel våknet kampviljen i meg når legen anbefalte abort, da ble jeg forbanna og valgte å satse på babyen. Det er jeg selvsagt veldig glad for i dag.

[Røverdatter]

Jeg er og har alltid vært for selvbestemt abort.

Etter at jeg fikk barn gikk det opp for meg at jeg personlig ville hatt store problemer med å velge bort et barn, men det har ikke endret mitt generelle syn på abort.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

For meg er en provosert abort å ta et liv.

Tenker det samme.

[Lykken]

Jeg har alltid vært for selvbestemt abort inntil 12 uke, og er sterkt imot at man skal røre ved denne retten. Hva er alternativet? Ha det sånn som i Irland og visse andre land?
Personlig så har det (selvfølgelig) forandret seg, jeg er nå oppi tredveårene i fast forhold og har helse, psyke og økonomi til å ta imot et uplanlagt barn, men situasjonen er nå veldig annerledes for mange andre. Følelsemessig er det også annerledes fordi man vet hvordan det er å få et barn, men samtidig er vel jeg så "kald" at jeg ikke ser på et lite foster inntil et visst antall uker som et barn og dermed ser jeg ikke på abort som å drepe.

[Pepper Lemon]

Jeg tror ikke jeg hadde særlig mange synspunkter på abort i tenårene. To av mine beste venner fikk barn da vi var mellom 15 og 17 år. Abort var aldri et diskusjonstema, jeg var vant til at man tok imot de barna som kom.

I dag er det derimot et utall grunner som ville vært gode nok for meg til å ta abort, og jeg har enorm forståelse for andres valg om å avslutte et svangerskap. Vi blir vel alle preget av våre erfaringer, og for min del så har svangerskap vært så heavy at jeg aldri ville mene at noen burde fullføre et svangerskap de ikke ønsket.

[Mani]

Jeg kjenner at jeg er veldig på nett med Polyanna her. Og man avslutter jo faktisk sitt eget barns liv når man velger provosert abort.

[kiki]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg kan ikke se for meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg å ta abort. Kanskje med unntak av skader helt uforenlig med liv.

Jeg har tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort, fordi jeg ikke klarer å si at på det og det tidspunkt er det "liv". Det er og blir subjektivt. For meg er det gradvis, tror jeg. Noe ved unnfangelse - da den genetiske koden til et unikt liv skapes. Noe når hjertet begynner å slå, av helt følelsesmessige grunner. Noe når det ser ut som et lite barn (rundt 10-11 uker), og det egentlig bare skal vokse seg ferdig. Ved 16-17 uker kan man se trekk og hvem barnet ligner. Ved 23 uker kan barnet reddes, i ekstreme tilfeller.

Jeg innser at dette er min subjektive mening og at jeg ikke kan dytte den på noen som mener at det blir "liv" på et langt senere tidspunkt.

Men jeg syns et er veldig, veldig vanskelig. For meg er en provosert abort å ta et liv.

Veldig enig i dette. Jeg klarer ikke se for meg at jeg skulle tatt abort, utenom dersom det ikke er forenelig med liv.

På mange måter er jeg imot selvbstemt abort, men jeg ser jo at det er gråsoner. F.eks voldtekt. Dessuten synes jeg alternativet til selvbestemt abort er verre, med illegale aborter, strikkepinner osv.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Jeg kjenner at jeg er veldig på nett med Polyanna her. Og man avslutter jo faktisk sitt eget barns liv når man velger provosert abort.

Hvilket liv? De har ikke begynt å leve ennå, når man ta abort er det fortsatt mange måneder til barnet er ferdig og skal ut å "leve"!

[Divine]

Den synes jeg var litt søkt, Lykken. Tenker du på den måten, så burde jo senaborter fram til fødsel være greit, i og med at barnet ikke har sett dagens lys.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Føler dere annerledes rundt abortspørsmålet etter at dere har fått egne barn?

Overhodet ikke. Jeg tenkte litt ekstra etter å ha sett min egen håpefull med UL fra uke 6 til uke 12, og med egne øyne kunne se at det i løpet av de ukene utviklet seg noe som lignet et menneske. Imidlertid har min tid som ufrivillig barnløs, med 3 spontanaborter og utallige behandlinger, gjort at jeg har fått et ganske teknisk syn på de første svangerskapsukene.

Når det er sagt har jeg aldri stått overfor valget, og jeg hadde selvsagt funnet det svært vanskelig.

[nolo]

Hvis det er noen her som er i mot selvbestemt abort som sådan, hvordan har dere tenkt dere at en lov mot provosert abort skal fungere?

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Hvilket liv? De har ikke begynt å leve ennå, når man ta abort er det fortsatt mange måneder til barnet er ferdig og skal ut å "leve"!

Det synes jeg er en veldig merkelig ting å si. Selv om jeg ikke er imot abort, så ser jeg jo på det som å avslutte et påbegynt liv. At barnet begynner å leve etter fødsel er jo absurd, hva kalles tilstanden i svangerskapet da? Jeg vil ikke kalle abort å drepe, men å avslutte et liv er det helt klart i mine øyne.