Spinnoff av juletråden: Gifter folk seg i kirken fordi det er fint der?

[Obelix]

Nå er jeg ikke gift, men svarer allikevel.

Jeg synes mange kirker er flotte bygg bortsett fra bunkersene som ble bygget på 70-tallet.
Og mange har jo en fantastisk utsmykning inne.

Jeg kunne allikevel aldri funnet på å gifte meg i kirken. Nettop pga av at jeg ikke har noen kristen tro og for meg ville det blitt hyklersk å gjøre det.

[Appelsin]

Jeg hadde ikke klart å gifte meg i kirka, å svare "Ja, framfor Gud" når jeg ikke tror han har noe med saken å gjøre (hvem da han? )

Men jeg skulle gjerne ha giftet meg i den fineste kirka jeg vet om likevel. Hadde det bare ikke vært Guds hus.

Vi dro til Lisboa, og giftet oss på ambassaden.
I fred og ro fra bestemødre og diverse

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes også det er forskjell, men jeg tror ikke det er den helt store teologiske forskjellen. Man ber ikke "aktivt" om å få Guds velsignelse når man gifter seg i kirken, med mindre du mener at man ved å gifte seg i kirken ber om denne velsignelsen - men i så fall "ber" man jo om velsignelse ved å være til stede ved en gudstjeneste også. Det var bare det jeg mente.

Ja, jeg mener at man ved å gifte seg i kirken ber om velsignelsen. Det er en del av ritualet man deltar aktivt i. At jeg ut fra dette skulle mene at den som er til stede ved en gudstjeneste også ber om velsignelse, forstår jeg ikke. Det kan være mange grunner til å oppsøke en gudstjeneste. Som noen sa i en annen tråd: Man kan oppsøke kirken på julaften eller ellers i året for å høre budskapet (det står mye klokt i Bibelen) og kloke ord fra en flink prest. Kirken er åpen for alle, heldigvis!

Jeg kan gjerne være til stede ved «gudstjenester» for andre trossamfunn, av nysgjerrighet, for å lære osv.

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Nei men hadde du vært ateist og utmeldt så hadde det ikke gått, selv om du ønsket det. Det er noe med den formelle koblingen.

Joda, min svigerinne hadde allerede avklart med presten at det var OK at jeg og mannen var faddere til vår nevø, til tross for at vi ikke står i statskirken, før hun spurte oss.

(Det verste er at det kom så bardus på oss, at alt var klarert på forhånd og alt, at vi ikke klarte å si nei. Men jeg har angret i ettertid.)