Barn er ikke alt

[banana]

Her skriver Anniken Strømøy bl.a. om konflikten mellom å ønske seg det livet man hadde før man fikk barn og det faktum at man elsker barnet / barna sine. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Jeg hadde ingen fæle graviditeter, og fødslene mine var lette. Det var det å være nødvendig for et annet menneske døgnet rundt som var vanskelig for meg, og som delvis er det enda.

Jeg kjenner at det er vanskelig å finne en god forklaring når eldstemann spør om vi kommer til å få flere babyer. Jeg har landet på at "mamma er nok for gammel nå, damer kan bare få barn mens de er ganske unge enda", og den slår han seg til ro med (han ser jo at mamma er kjempegammel ). Faktum for min del er at et barn til antagelig ville fått meg innlagt på psykiatrisk og revet i stykker ekteskapet (fordi jeg ikke takler å ikke ha nok frihet, mannen min hadde uten problemer taklet en hel liten flokk med barn).

Jeg elsker barna mine herfra til månen og tilbake igjen tusen millioner ganger som Strømøy skriver, men jeg rives av og til nesten i stykker av ansvaret, av følelsen over å ikke bestemme over mitt eget liv lenger. Allikevel vil jeg ikke si at jeg angrer på å ha fått barn (men jeg skjønner de som gjør det), og jeg tror faktisk jeg hadde valgt å få barn dersom jeg fikk valget en gang til. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Jeg synes det er fint at noen fremstiller andre sider av saken enn den rent lykkelige å-få-barn-er-alt-livet-dreier-seg-om.

[Line*]

Hun sier vel egentlig bare det mange ikke tør si.
Jeg tror det er veldig vanlig å tenke sånn.

[Dixie Diner]

Jeg skrev et langt innlegg, men valgte å ikke legge det ut fordi det ble for personlig. Men for å si det kort; jeg kjenner meg igjen. Jeg kunne gått gravid og født tusen ganger, "problemet" mitt ligger i barseltiden og det overveldende ansvaret. Det er trist, for jeg skulle gjerne hatt 10 barn, og mange sier bare "go for it" når jeg snakker om lysten på flere. Men jeg makter ikke å følge opp flere enn de jeg har. Jeg får panikk bare av tanken på at mannen skal jobbe to timer overtid en dag. Han kunne fint taklet en hel barneflokk. Men det blir lettere etterhvert som barna vokser til, jeg synes det er de første par årene (hvertfall det første) som er vanskeligst.

[Tangerine]

Jeg kjenner meg også igjen.

Jeg kunne tenkt meg tre, men tror at da hadde jeg strevd både fysisk og psykisk.

Jeg får også litt panikk med tanke på alt som skal skje framover, og om det vil gå bra med barna mine.

[Bluen]

Det var en flott og modig kronikk, synes jeg. Og det var modig og fint skrevet av deg også, Banana. Jeg kjenner meg også igjen, ikke minst i dette med at man tror alle andre føler det så annerledes og fikser alt med den største letthet. Dette fikk jeg demonstrert så seint som for et par dager siden i møte med andre spedbarnsmødre - de bare koser seg, sier de, mens jeg vekselvis koser meg og nesten tror jeg skal forgå.

[allium]

Jeg holdt på å bli sprø av det kosepresset.

"Nå kooooser du deg vel", sa annenhvert menneske jeg møtte. Nei, jeg gjorde stort sett ikke det. Jeg er ingen melkeku, jeg sliter med ammingen, babyperioden var stort sett en sammenhengende bekymring for om ungen fikk nok mat, og over hva slags andre feil jeg helt sikkert gjorde. Og frustrasjon over at tiden min ikke lenger var min egen.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg kjenner meg også igjen, ikke minst i dette med at man tror alle andre føler det så annerledes og fikser alt med den største letthet. Dette fikk jeg demonstrert så seint som for et par dager siden i møte med andre spedbarnsmødre - de bare koser seg, sier de, mens jeg vekselvis koser meg og nesten tror jeg skal forgå.

Jepp. Det er jo "forventet" at man skal synes barseltiden er noe helt fantastisk. Jeg føler meg ofte litt alene når jeg faktisk IKKE synes det. Barseltiden er alt annet enn fantastisk, synes jeg, jeg teller dager til barnet er større. Nå er minsten straks 9 måneder og jeg er strålende glad for hver dag han nærmer seg året. Nå er det mye bedre.

[him]

Jeg synes hverken dette er sjokkerende eller overraskende. Det som derimot overrasker meg er at andre opplever dette med at man ikke kan få i pose og sekk som et sjokk. Det er fordeler og ulemper med alt i livet, av en eller annen grunn opplever jeg at utrolig mange ikke vet dette. De tror de bare skal på fordelene.

Selvfølgelig savner jeg også ting fra før-barn tiden, men jeg opplever ikke savnet som overraskende eller svikfullt ovenfor barna. Jeg føler ikke heller at jeg må forklare det til ungene heller. Hvorfor i all verden skulle jeg det?

Edit: Som nybakt og hormonell er det litt anderledes. Da var jeg så proppa med hormoner at jeg grein bare jeg hørte en fin sang.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jepp. Det er jo "forventet" at man skal synes barseltiden er noe helt fantastisk. Jeg føler meg ofte litt alene når jeg faktisk IKKE synes det. Barseltiden er alt annet enn fantastisk, synes jeg, jeg teller dager til barnet er større. Nå er minsten straks 9 måneder og jeg er strålende glad for hver dag han nærmer seg året. Nå er det mye bedre.

Jeg telte dager til jeg kunne slutte å amme. Fysj, for et slit. Ikke koselig i det hele tatt.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tangerine, her.

Jeg telte dager til jeg kunne slutte å amme. Fysj, for et slit. Ikke koselig i det hele tatt.

Amminga var vel omtrent det eneste som kunne minne om koselig i min forrige barseltid - da var det i det minste stille.

[Martis]

Jeg tror jeg lar være å svare i denne tråden i disse får tenner - null søvn - bare gråt - tider.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes hverken dette er sjokkerende eller overraskende. Det som derimot overrasker meg er at andre opplever dette med at man ikke kan få i pose og sekk som et sjokk. Det er fordeler og ulemper med alt i livet, av en eller annen grunn opplever jeg at utrolig mange ikke vet dette. De tror de bare skal på fordelene.

Hvem er det som opplever dette som et sjokk?

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes hverken dette er sjokkerende eller overraskende. Det som derimot overrasker meg er at andre opplever dette med at man ikke kan få i pose og sekk som et sjokk. Det er fordeler og ulemper med alt i livet, av en eller annen grunn opplever jeg at utrolig mange ikke vet dette. De tror de bare skal på fordelene.

Hm, jeg er usikker på om det er det det handler om. Jeg var veldig forberedt på at livet skulle endre seg dramatisk, men var ikke i stand til å forutse min egen reaksjon på det. Jeg følte at jeg mistet meg selv og at jeg plutselig var lenket til en oppgave jeg ikke egnet meg til. Alt jeg var flink til og som vanligvis ga med identitet og inspirasjon, var jeg avskåret fra å delta i.

Jeg har hatt ammeproblemer med begge to, og ser at det var veldig utslagsgivende for at barselperioden ble så tøff. Å slite med å tilfredsstille babyens aller mest basale behov gjorde meg veldig usikker, rett og slett.

[Katta]

Å få unger er jo begge deler... jeg er heller ingen god heltidsmamma. Jeg blir sprø av å være bundet hjemme, jeg kunne slett ikke tenke meg å være hjemmeværende. Likevel kunne jeg godt tenke meg flere barn.Men mannen må helt klart ta sin del av ufriheten når barna ikke henger i puppen hele tiden, og det skjønner han heldigvis. Savner jeg livet uten barn? Ja, jeg savner vel deler av det. Kanskje spesielt å ha mulighet til å engasjere meg veldig i noe utenfor hjemmet og jobben. Men jeg oppfatter ikke det som noe svik mot barna egentlig.

Jeg ble bare trist av å lese innlegget til Strømøy og kunne ønske jeg ikke hadde lest det. Hvis jeg googlet navnet til moren min og oppdaget at hun hadde skrevet noe sånt ville jeg blitt helt knust.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Hvem er det som opplever dette som et sjokk?

Jeg synes artikkelforfatteren virker overrasket, som om ønsket om å være alene kom som et sjokk. Jeg opplever heller ikke ønske om barnefri, i kortere eller lengre perioder som et tabu. Synes tvert imot at det er rimelig underforstått i mange sammenhenger. Mulig hun tenker på spedbarnsperioden spesielt, mens jeg tenker på det å ha barn generelt.

Er enig i at spedbarnsperioden er spesiell, men om det er fordi det er et tabu å ikke være "lykkelig mor" er jeg ikke helt sikker på. Lite søvn, masse hormoner, liten sosial omgang med andre voksne var stikkord for meg. Ikke akkurat forestillingen om at jeg skulle være så lykkelig. (Nå kan jeg jo legge til at min mor hadde fødselsdepresjoner, så jeg hadde nok fått inn noen mindre hyggelige tanker om hvordan det kunne være.)

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Kaskis, her.

Jeg ble bare trist av å lese innlegget til Strømøy og kunne ønske jeg ikke hadde lest det. Hvis jeg googlet navnet til moren min og oppdaget at hun hadde skrevet noe sånt ville jeg blitt helt knust.

Jeg ser det på en helt annen måte. Hun skiller veldig klart mellom det mennesket barnet hennes er, som hun elsker høyere enn ord kan beskrive, og fenomenet barn. Dette handler jo ikke om å ønske bort de barna man har.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

Hm, jeg er usikker på om det er det det handler om. Jeg var veldig forberedt på at livet skulle endre seg dramatisk, men var ikke i stand til å forutse min egen reaksjon på det. Jeg følte at jeg mistet meg selv og at jeg plutselig var lenket til en oppgave jeg ikke egnet meg til. Alt jeg var flink til og som vanligvis ga med identitet og inspirasjon, var jeg avskåret fra å delta i.

Jeg har hatt ammeproblemer med begge to, og ser at det var veldig utslagsgivende for at barselperioden ble så tøff. Å slite med å tilfredsstille babyens aller mest basale behov gjorde meg veldig usikker, rett og slett.

Jeg mener også at jeg var rimelig forberedt, jeg visste at det hele garantert ikke kom til å bli en dans på roser. Jeg vil vel ikke si at noe kom som et sjokk. Det jeg ikke var forberedt på var hvor altomfattende det var å få barn, altså graden av det. Jeg tror knapt noen kan være forberedt på det med mindre de har hatt ansvar for spedbarn før de fikk sine egne.

[Minerva]

Til dere som sier at dere ikke takler å få flere, men at mannen ikke ville hatt problemer med en stor ungeflokk: er da ansvaret jevnt fordelt?

Ellers er jeg enig i kosepresset, det forsterker bare følelsen av ubrukelighet når man er søvnløs og sliten.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Til dere som sier at dere ikke takler å få flere, men at mannen ikke ville hatt problemer med en stor ungeflokk: er da ansvaret jevnt fordelt?

Hos oss er ikke ansvaret jevnt fordelt. Mannen tar mer av det enn jeg gjør, nettopp fordi han takler det bedre.