Ultimatum

[Sitron]

Finnes det ting i livet som for deg innebærer en nødvendighet til å stille et ultimatum, eller kan absolutt alt diskuteres seg frem til en løsning? Hva gjør dere da, i så fall, når en diskusjon ikke er fruktbar og du føler at du ikke har et ståsted der du kan inngå et kompromiss?

[Cascaye]

Eneste som slår meg er vel eventuelle flere barn.
Møter jeg drømmeprinsenTM så vil jeg ha flere barn. Punktum.

[Dronningen]

Jeg mener man må avdekke en del ting før man kommer i situasjonen der det blir et problem. Men det hadde aldri vært aktuelt for meg:

- å gifte meg i kirka
- å døpe ungene mine
- å få bare ett barn (så fremt det ikke var dødelig risiko, men da hadde vi nok vurdert adopsjon)
- å være gift med noen som var borte fra hjemmet i lengre perioder


Jeg tror forøvrig at et hvert forhold har en maktballanse, og hos noen er denne veldig skjev. Hos andre igjen er det en vipp til ene eller andre siden.

Det handler som regel om hvem som får bestemme mest, men også om hvem som ikke har behov for å bestemme mye eller lite. For noen er det veldig viktig at man forsøker å holde en rett linje. For andre så vil den ene eller den andre parten dominere mest, uten at det nødvendigvis behøver å bety en forringelse av forholdet. Det vil avhenge av hvordan partene opplever dette.

[Hasselnøtt]

Jeg tror det er mange ting, men utrolig vanskelig å sette fingeren på. Dersom noen nær meg, være seg ektemann eller søsken/foreldre, hadde et personlig problem av en sånn art og dimensjon at det innebar betydelig redusert livskvalitet eller fare for mine barn eller meg, så hadde jeg sagt "fiks dette eller forsvinn", for å sette det på spissen. Jeg tror dog det skulle ha vært ganske ødeleggende før jeg hadde gått så langt.

Utover det tror jeg det er litt tilfeldig hvor og med hvem man havner i livet. Jeg har nok i meg evnen til å sette ultimatum, og kanskje hadde grensene for hvor jeg hadde satt dem vært anderledes i et annet ekteskap. For å si det enkelt, hadde jeg vært småulykkelig i forholdet kan det godt være at ultimatumene sittet løsere. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at jeg skulle si "enten eller" til ham jeg er gift med. Med ham kan det meste diskuteres, han er alt for viktig for meg til at noe annet er tenkelig.

[Karamell]

Jeg kunne nok satt utlimatum om det var fare for meg eller barna mine.

[Kirsebær]

Jeg kommer ikke på noe spesielt akkurat nå, men jo det finnes helt klart ultimatum-saker.

Nå ser jeg bort i fra opplagte saker som: "Enten slutter du å ligge med mora mi, eller så flytter jeg fra deg".

Jeg tror at når jeg finner meg en mann neste gang, så kommer det til å være en del ultimatum som stilles i forhold til hans omgang med Poden. U-uttalt i første omgang, men de kommer jo til å ligge på innsiden av meg likevel. Omgås han ikke Poden på "riktig" måte, kan vi ikke være sammen.

Jeg har ca tusen ultimatumer, men idet man kommer så langt at det begynner å bli forhold av det så er disse gjerne avklart først.

Feks er det uaktuelt å være sammen med en som bruker narkotika i noen som helst form. Eller som har et alkoholproblem - og det er min definisjon av når man har det som er den gjeldende. Det er også helt uaktuelt å være sammen med en som ikke tar imot ungene mine med åpne armer og er oppriktig interessert i dem.
Jeg ville heller ikke ha en mann jeg måtte forsørge, eller en som ikke tar i et tak der det trengs.

Dessuten er det aller minste lille tegn til voldelig oppførsel en avskjedsbillett.

Jeg nekter også en mann som ikke klipper neglene sine. Spes de på tærne.

(Mulig noen nå får inntrykk av at jeg har en dårlig erfaring tidligere.)

Dessuten må jeg føle meg trygg på at partneren min liker meg, og på at han finner meg attraktiv nok til at han ønsker et dypt forhold til meg.

Utroskap tror jeg at ville vært en vinke-mannen-ting.

Egentlig er det et mirakel at jeg ikke er alene.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Feks er det uaktuelt å være sammen med en som bruker narkotika i noen som helst form. Eller som har et alkoholproblem - og det er min definisjon av når man har det som er den gjeldende. Det er også helt uaktuelt å være sammen med en som ikke tar imot ungene mine med åpne armer og er oppriktig interessert i dem.
Jeg ville heller ikke ha en mann jeg måtte forsørge, eller en som ikke tar i et tak der det trengs.

Jeg er helt enig i dette dersom man var i startgropa av et forhold. Da hadde jeg nok hatt en mengde "enten-eller" som ville avgjøre om forholdet skulle utvikle seg eller avvikles.

[Malus]

Ser at jeg er veldig enig med smilefjes, men er kanskje ikke fult så opphengt i det med klipte negler. Jeg mener, han bør jo klippe negler en gang i blant, men det gjør vel alle?

[Høyt&Lavt]

Det første jeg kommer på, er den i høyeste grad levende konflikten med min sivgersfamilie, der jeg har satt ned foten og nektet å feire jul med svigerfars bror. Han er alkoholiker, uten evne til å holde seg edru/nykter. Og jeg har fått nok fyll i barndommen. Jeg utsetter heller ikke barna mine for den slags på julaften (ikke resten av året heller, for den saks skyld).
De har forsøkt seg mang en gang på en "diskusjon", hvor noe av det som går igjen er "tror du virkelig barna tar skade av bare en dag med fyll i året" , "kan du ikke bare tenke på noe annet i noen timer, da?" "det er jo så trist at han skal feire jul alene, han som er enkemann og ikke har barn"... :Han er jo så snill, han gjør jo ikke en flue fortred".. Vi har vært gjennom "diskusjonen" flere år nå, for å si det sånn.

Hos oss er det nok som Electronica beskriver, vipp til den ene siden, at jeg blir den som tar flere avgjørelser. Men jeg ser ikke for meg at det kunne vært så veldig annerledes her hos oss, det har med ulikhetene mellom min samboer og meg å gjøre.
Generelt unngår jeg ultimatum hvis jeg ser en mulighet for det, men er det viktig nok for meg, f eks fyll med barn i nærheten (og jeg snakker da ikke om et glass rødvin til maten i moderate former, eller lignende), må jeg være ærlig med meg selv om omgivelsene mine og sette foten ned. Det har litt med at hvis jeg presser mine egne grenser for langt blir ikke utfallet særlig bra hverken for barna min eller meg.

[Maverick]

Fint lite, egentlig. Hvis man ser bort i fra opplagte liv-og-død-ting og utpreget utroskap og seriøse dopproblem.

Eventuelle flere barn, eventuell type forhold, alt sånt er ikke noe jeg har så ekstreme holdepunkter på at det er take it or leave it.

Eller jo. Religion. Jeg skal bli respektert.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Nå ser jeg bort i fra opplagte saker som: "Enten slutter du å ligge med mora mi, eller så flytter jeg fra deg".

Nå synes jeg du er i overkant PK her altså.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Nå ser jeg bort i fra opplagte saker som: "Enten slutter du å ligge med mora mi, eller så flytter jeg fra deg".

Jeg tror at når jeg finner meg en mann neste gang, så kommer det til å være en del ultimatum som stilles i forhold til hans omgang med Poden. U-uttalt i første omgang, men de kommer jo til å ligge på innsiden av meg likevel. Omgås han ikke Poden på "riktig" måte, kan vi ikke være sammen.

Aaah, dette er så typisk et Kirsebær-innlegg, først noe utrolig morsomt, og så noe gjennomtenkt og seriøst.

Så for meg resten av samtalen:
"Enten slutter du å ligge med mora mi, eller så flytter jeg fra deg."
"Ok, jeg får vel gjøre det da."
"Fint! Det var bra. Hva skal vi ha til middag?"

Opprinnelig lagt inn av shg, her.

Ser at jeg er veldig enig med smilefjes, men er kanskje ikke fult så opphengt i det med klipte negler. Jeg mener, han bør jo klippe negler en gang i blant, men det gjør vel alle?

Femten år med en dust som jeg måtte klippe tåneglene på har gjort dette til et alvorlig krav i en mann.

Som drømmeprinsen pleier å si når jeg skryter av ham - det er jo ikke som å hoppe etter Wirkola akkurat.

[Esme]

Jeg har kommet med et ultimatum en gang: Før vi ble sammen så sa jeg at jeg kom til å flytte tilbake til Trondheim en gang, og han fikk bestemme selv om han ville være med eller ei.

Ellers så praktiserer vi vel at vi blir enige om det meste. Noen ganger spiller det størst rolle for ham, noen ganger spiller det størst rolle for meg. Det hadde vært svært ødeleggende for forholdet om den ene skulle bare bestemt noe uten og ikke villet vært med å diskutere det. Som er det jeg oppfatter som ultimatum. Jeg er ikke så veldig glad i mennesker som i egenskap av å henge seg opp i ting skal få lov til å bestemme alt fordi de har hektet så mye følelser opp i det. Men så har jeg funnet meg en mann som er laidback og grei heldigvis.

Vi er så lite hekta opp i småting at når vi er på ferie så må vi praktisere Kongedager, dvs at vi skifter på å være Kongen, og den som er Kongen har plikt til å bestemme alle disse kjedelige tingene som hvor man skal spise, hvilket bord man skal sitte på og slikt. Og om den som ikke er Kongen mot formodning har noen meninger så er det bare å si ifra, Kongen gir seg alltid.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Jeg mener man må avdekke en del ting før man kommer i situasjonen der det blir et problem. Men det hadde aldri vært aktuelt for meg:

- å gifte meg i kirka
- å døpe ungene mine
- å få bare ett barn (så fremt det ikke var dødelig risiko, men da hadde vi nok vurdert adopsjon)
- å være gift med noen som var borte fra hjemmet i lengre perioder

Vi hadde aldri blitt gift, Electronica.

Jeg ser ikke helt for meg at jeg hadde klart å være sammen med noen, i hvert fall ikke gifte meg med, noen som som jeg har så lite til felles med.

Jeg mener, det å gifte seg i kirken og døpe barnet sitt - det sier noe om hvilke grunntanker og livssyn man har og med totalt kræsj der ... Match made in hell?

Jeg har aldri kommet med noe ultimatum i det forholdet jeg er i nå. Vi er jo enige om de store tingene. Det eneste vi har diskutert er om vi skulle ha 2 eller 3 barn. Vel, Gud - eller noen andre, har tatt den avgjørelsen for oss, så det er ikke lenger noe tema. Enebarnet som aldri skulle bli enebarn, står i stor fare for å bli akkurat det.



En eneste gang har jeg kommet med et ultimatum i et forhold, og det var til en god gjøk som bare slengte med kjeften hele tiden. Han fikk ganske enkelt beskjed om å enten snakke ordentlig til meg, eller dra seg vekk.
Jeg tror han varte en knapp uke etter det.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Dersom noen nær meg, være seg ektemann eller søsken/foreldre, hadde et personlig problem av en sånn art og dimensjon at det innebar betydelig redusert livskvalitet eller fare for mine barn eller meg, så hadde jeg sagt "fiks dette eller forsvinn", for å sette det på spissen. Jeg tror dog det skulle ha vært ganske ødeleggende før jeg hadde gått så langt.

Når det gjelder sånne selvsagte ting som grunnleggende respekt, ingen voldsbruk og sånt, er det ikke egentlig snakk om "ultimatum", det er ikke oppe til debatt i det hele tatt.

[Røverdatter]

Jeg har stilt ultimatum en gang, men det var om en veldig stor og livsendrende ting som var viktig for meg.

Jeg kommer nok sannsynligvis ikke til å gjøre det igjen. Kan ikke komme på en eneste situasjon det ville være aktuelt med "vinn eller forsvinn" sånn livet mitt er nå.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Når det gjelder sånne selvsagte ting som grunnleggende respekt, ingen voldsbruk og sånt, er det ikke egentlig snakk om "ultimatum", det er ikke oppe til debatt i det hele tatt.

Ække alltid det har vært noen selvfølge i livet mitt - det har vært behov for det ultimatumet der.

Eller - egentlig ikke. For det hjalp ikke stort med det ultimatumet heller.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ække alltid det har vært noen selvfølge i livet mitt - det har vært behov for det ultimatumet der.

Eller - egentlig ikke. For det hjalp ikke stort med det ultimatumet heller.

Ja, det er kanskje egentlig det jeg mener - at hvis man er i et forhold der vold eller manglende respekt er et problem, så innbiller jeg meg at det antagelig ikke hjelper så mye med ultimatumer. (Og så snakket jeg ut fra egne erfaringer, der slike ting heldigvis har vært veldig fjernt.)