Karitas abortuttalelse

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg ser at for mange er forskjellen mellom et foster og et barn som er født minimal, og da forstår jeg det om man føler at man må velge å være total abortmotstander. Men jeg synes det er svært lite forståelses- og respektfullt å trekke den konklusjonen at folk som synes det er akseptabelt å ta livet av et foster vil synes det er like uproblematisk å ta livet av (eller å ikke forsøke å redde) et barn som er født.

Som deg, og sikkert de fleste, så syns jo jeg også at det er en gradssak når et foster blir "liv", eller går fra å være "potensielt barn" til "barn", som du sier. Når det gjelder den generelle abortgrensen på 12 uker så syns jeg det er fair at det kan være en subjektiv vurdering om man skal regne det som "liv" eller ikke, og dermed har jeg tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort til denne grensen.

Det jeg syns er problematisk med grensen på 20 uker er to ting: Det første er at JEG syns det er groteskt sent og åpenbart et barn og ikke et "potensielt barn". Jeg beklager hvis jeg har latt denne sterke følelsen av at "dette er et BARN" lede meg til ytterligere insinuasjoner om at de som kan abortere et "barn" på 20 uker også er troendes til å ta livet av en baby. De ser det jo som to helt ulike ting. Det gjør ikke jeg.

Det andre, og det er mer alment, og mindre subjektivt: Hvorfor er ikke den generelle abortgrensen 20 uker, da, hvis det er så greit? Hvorfor har et 20 uker gammelt foster med Downs mindre verdi eller beskyttelsesrett enn et 20 uker gammelt foster uten et syndrom?

Ellers så så jeg at noen antydet at vi med et mer restriktivt syn på dette hadde et rosenrødt syn på det å ha barn med syndromer. Jeg har jo ikke hatt det selv, så 100% kan jeg ikke sette meg inn i den situasjonen. Det kan vel ingen før de er der. Men jeg er vokst opp omtrent vegg-i-vegg med en stor institusjon for psykisk utviklingshemmede, som var veldig integrert i nærmiljøet. Jeg hadde en jente med Downs i klassen. Jeg har sett det meste av skalaen, til de "velfungerende" til de rabiat utagerende og gærne. Jeg vet om de sykdommene som følger med. Jeg hadde syns det var et grusomt sjokk å vite at barnet jeg hadde ventet, nummer tre til og med, hadde et syndrom. Jeg hadde følt det som en voldsom sorg, og jeg hadde vært skrekkelig bekymret for de barna jeg allerede har. Men jeg syns ikke det er god nok grunn til å ta livet av noe som jeg føler veldig sterkt er et BARN.