Barnevernet

[Irma]

Enig Inagh. Vi hadde enkelte på mitt studie som absolutt ikke burde vært der.

[Mams]

Jeg tror det skjer menneskelige svikt i B som andre steder, men dessverre tror jeg det er barna det går ut over i den grad at de må forbli hos foreldrene.

Jeg var nok tidligere litt mere der Nora ar i starten av tråden, men etter å ha opplevd i nærmeste familie hvordan BV bare sitter på gjerdet og gjør ikke noe så har det snudd betraktelig. Eller BV har gjort noe da, de har funnet ut at foreldrene til barnet ikke bør komme på møter sammen........................
Hastevedtak om at barnet skulle fjernes fra den forelderen h*n bodde hos ble "droppet" siden vedtaket kom 2 dager før konfirmasjonen og beredskapshjemmet var helt på en annen kant av landet.
olskurset den forelderen barnet bor hos måtte gå på for å kunne beholde daglig omsorg har det ikke blitt noe av.
Men BV har løst det ved at barnet har fått et tlf nummer h*n skal ringe om ting tar av hjemme, og når det gjør det så kanskje de kan gjøre noe.............
(barnet er 15 år)

Jeg jobbet med ungdom for mange år siden. Fikk mange triste skjebner i fanget når man er den eneste voksne tilgjenelige for en del små tasser såvidt inne i kvisemoden alder. (Selv var jeg nitten og selvsagt voksen).

En spesiell festet seg. Han var av den stille typen som aldri sa stort. Jeg jobbet på ungdomsklubben hvor han var fast inventar og han likte samme slags musikk som meg, så vi skravlet litt. I dag vet jeg jo at jeg var den eneste voksne han pratet med.

En stund da han var såvidt fylt fjorten var han enda mer depressiv enn vanlig - selv for en tenåring med kviser som liker metall.

Til slutt tok jeg en overraskelsestur hjem til ham. (Uten myndighet til noe sånt i det hele tatt, men jeg var handlekraftig på den tiden og ga f i at det ikke var jobben min, at jeg ikke fikk betalt for det og at jeg strengt tatt ikke hadde lov sikkert heller.)

I heimen viste det seg at det satt 1 stk fjortis alene. Foreldrene hadde flyttet. Og han hadde ikke penger og i fryseren var det ikke mere mat som han visste hvordan han skulle lage. Så der satt han da - på rommet sitt og klimpret på gitaren sin dønn alene. Han gikk til skolebussen om morgenen og hjem igjen på ettermiddagen og ingen tok tak i noe som helst.

Jeg kunne fremdeles tenke meg å grisebanke de foreldrene der.

Han har det forresten veldig bra nå. Jeg fikk ordnet et opplegg for ham, og i dag er han godt stilt med god utdannelse, god selvtillit og har det kort og godt bra. Men det var rene skjæra flaksen.

Jeg har ofte lurt på hvor mange flere det sitter der ute som ingen hjelper. Jeg orker ikke vite svaret for å være helt ærlig.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

(...) I heimen viste det seg at det satt 1 stk fjortis alene. Foreldrene hadde flyttet. (...)

Flytte fra en 14-åring? Noen ganger er jeg glad jeg lever i min egen, naive lille boble. Sånt har jeg ikke lyst til å vite om en gang, jeg.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av tiddelibom, her.

Flytte fra en 14-åring? Noen ganger er jeg glad jeg lever i min egen, naive lille boble. Sånt har jeg ikke lyst til å vite om en gang, jeg.

Dette mener du ikke. Kom deg ut av boblen!

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Dette mener du ikke. Kom deg ut av boblen!

Hva mener du? Face reality, liksom?
Jeg har nok problemer med å forstå at noen med viten og vilje kan gjøre noe sånt, og tenker vel at de som ikke klarer å passe på barna sine, ikke klarer det fordi de er syke, eller har rusproblemer eller andre problemer.
Men om man flytter fra en 14-åring kan man jo ikke være riktig frisk heller.
(Med syke mener jeg egentlig alle slags sykdommer, men det er vel ofte psykisk sykdom som gjør at man ikke klarer å ta vare på.)

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av tiddelibom, her.

Hva mener du? Face reality, liksom?
Jeg har nok problemer med å forstå at noen med viten og vilje kan gjøre noe sånt, og tenker vel at de som ikke klarer å passe på barna sine, ikke klarer det fordi de er syke, eller har rusproblemer eller andre problemer.
Men om man flytter fra en 14-åring kan man jo ikke være riktig frisk heller.
(Med syke mener jeg egentlig alle slags sykdommer, men det er vel ofte psykisk sykdom som gjør at man ikke klarer å ta vare på.)

Jupp, face reality. Blir litt småprovosert av folk som sier at de ikke vil vite, nemlig
Enig i resten du skriver her. Man er selvfølgelig ikke vel bevart når man gjør noe sånt.

[Mams]

Sitter litt med haken nede på 5 knappehull selv.
Man flytter jo ikke bare fra barna sine på den måten er liksom min tanke.
Det er jo utrolig flott at du fikk hjulpe han smilefjes.

Ja, de dro. De kort og godt bare reiste fra hele ungen. Huset skulle ikke selges eller noe sånt - så de dro avgårde og kom ikke tilbake.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ja, de dro. De kort og godt bare reiste fra hele ungen. Huset skulle ikke selges eller noe sånt - så de dro avgårde og kom ikke tilbake.

Jeg har hørt mange fæle historier men denne er nok en av de verste. Stakkars, stakkars gutt - hvordan kan noen gjøre noe sånt mot et barn?
Så utrolig fantastisk at du tok grep og hjalp ham! Sånn ja, nå begynner jeg å grine

[Embriksmamma]

Fikk noen tak i foreldrene, forresten? Vet du det?

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Fikk noen tak i foreldrene, forresten? Vet du det?

Jeg varslet skolen, skolen snakket med barnevernet, barnevernet fikk tak i foreldrene og foreldrene tvang den voksne søsteren hans til å flytte dit. Hvilket passet henne bra, for hun hadde to små barn og ikke noe sted å bo - og her fikk hun jo barnevakt på kjøpet. Løsningen ble ikke optimal, men den ble bra nok. Han fikk mat, noen vasket klær og han ble flink med unger.

Etterhvert fikk jeg ham inn på folkehøyskole og på videregående filmutdanning. Så drev han med det noen år før han ble nerd akkurat som meg.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg varslet skolen, skolen snakket med barnevernet, barnevernet fikk tak i foreldrene og foreldrene tvang den voksne søsteren hans til å flytte dit. Hvilket passet henne bra, for hun hadde to små barn og ikke noe sted å bo - og her fikk hun jo barnevakt på kjøpet. Løsningen ble ikke optimal, men den ble bra nok. Han fikk mat, noen vasket klær og han ble flink med unger.

Etterhvert fikk jeg ham inn på folkehøyskole og på videregående filmutdanning. Så drev han med det noen år før han ble nerd akkurat som meg.

Så da gikk det bra, tross alt. Vet du hvordan han har det i dag, rent psykisk?

[ming]

Så grusomt, Smilefjes!
Godt du var overidealistisk og ga f i hva som var din rolle oppi dette!

Jepp. Jeg var sånn "skarru ha no gjort så fårru gjørra det sjæl" babe.

Funka bra det. Med årene har jeg visst lært å praktisere det på meg selv også.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg jobbet med ungdom for mange år siden. Fikk mange triste skjebner i fanget når man er den eneste voksne tilgjenelige for en del små tasser såvidt inne i kvisemoden alder. (Selv var jeg nitten og selvsagt voksen).

En spesiell festet seg. Han var av den stille typen som aldri sa stort. Jeg jobbet på ungdomsklubben hvor han var fast inventar og han likte samme slags musikk som meg, så vi skravlet litt. I dag vet jeg jo at jeg var den eneste voksne han pratet med.

En stund da han var såvidt fylt fjorten var han enda mer depressiv enn vanlig - selv for en tenåring med kviser som liker metall.

Til slutt tok jeg en overraskelsestur hjem til ham. (Uten myndighet til noe sånt i det hele tatt, men jeg var handlekraftig på den tiden og ga f i at det ikke var jobben min, at jeg ikke fikk betalt for det og at jeg strengt tatt ikke hadde lov sikkert heller.)

I heimen viste det seg at det satt 1 stk fjortis alene. Foreldrene hadde flyttet. Og han hadde ikke penger og i fryseren var det ikke mere mat som han visste hvordan han skulle lage. Så der satt han da - på rommet sitt og klimpret på gitaren sin dønn alene. Han gikk til skolebussen om morgenen og hjem igjen på ettermiddagen og ingen tok tak i noe som helst.

Jeg kunne fremdeles tenke meg å grisebanke de foreldrene der.

Han har det forresten veldig bra nå. Jeg fikk ordnet et opplegg for ham, og i dag er han godt stilt med god utdannelse, god selvtillit og har det kort og godt bra. Men det var rene skjæra flaksen.

Jeg har ofte lurt på hvor mange flere det sitter der ute som ingen hjelper. Jeg orker ikke vite svaret for å være helt ærlig.

Det er nok flere enn vi har lyst til å tro. Mange barn og unge lever under forhold som er forferdelige i utgangspunktet. En del froeldre er såpass langt nede i sitt eget rusmiddelbruk for eksempel at de ikke får med seg hva de gjør, eller de som har store psykiske vansker.

Må si at jeg undres over at kontaktlærer ikke klarte å fange dette opp jeg. Samtidig er det vel desverre slik at mange lærere velger å lukke øynene i frykt for den ekstra jobben det kan bli.

Så godt at du så denne gutten. Det har nok betydd mye for ham vil jeg tro.

Ja, det vet jeg at har betydd mye for ham. Jeg snakker med ham iblant enda - nå er vi jo jevnaldrende og har karriære i samme retning. Han er veldig klar på at det hadde gått ad undas om ingen hadde funnet ut av ting og ordnet opp.

Lærerne på den tiden var sånn at unge gutter med langt hår og kviser var uromomenter. Det var de som gikk på fotballen man tok seriøst. De andre var bare problematiske.

Jeg hadde noen møter med kommunen for å få et apparat på plass som kunne ta ansvar for de ungdommene jeg hadde som seriøst trengte hjelp, men det var bortkastet tid. Endte med at jeg gjorde så godt jeg kunne, noen fikk hjelp og fikk det bedre, noen klarte seg dessverre ikke.

Jeg gjorde jo ikke så mye, jeg bare så at det var noe galt og tok en tur innom. Trøstet litt og ringte litt. Noen ganger er det ikke så mye som skal til.

[Embriksmamma]

Uansett gjorde du mye mer enn mange andre ville ha gjort!

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Tante Sofie, her.

Det aller aller aller verste uttrykket i barnevernet (for meg) er "godt nok".

"Godt nok" suger hoppetau. Det er så trist å tenke på hva man aksepterer.