Barnevernet

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg savner en intervjuordning for å komme inn på bl.a. barnevernpedagogstudiet.

..og alle andre hjelpe-trøste-bære-utdannelser. Gode karakterer sier lite om mellommenneskelig fungering og evne til faktisk å hjelpe.

Etter min mening burde man i opptaket til slike utdannelser også være særlig oppmerksom på personer som selv har hatt en vanskelig/traumatiserende oppvekst. Man skal ha et særdeles ryddig og avklart forhold til egen historie, og en god porsjon selvinnsikt, for å være en god hjelper når man selv har store sår på sjelen. Jeg sier ikke at det er umulig, men min erfaring er at mange slike hjelpere blir grenseløse i sin iver etter å være noe for andre. Særlig gjelder dette når de kommer borti saker med store likhetstrekk til egen historie. Da kan de gå ut av sitt gode skinn for å være den voksenpersonen som de selv aldri møtte (for eksempel). Selv om det er godt ment, og også kan komme den hjelpetrengende til gode, reiser det samtidig en del etiske dilemmaer. F.eks.: Er det uproblematisk at en barnevernsansatt bruker uforholdsmessig mye tid og ressurser på èn hjertesak, når det kryr av andre barnevernsbarn som trenger hjelp? Er det uproblematisk å tre inn i en reserveforelder-rolle i kraft av å være saksbehandler? Og bør man ikke i så fall være villig til å forplikte seg til denne rollen (på fritiden) i tråd med de lengsler og håp som vekkes i barnet?

Etter mitt syn burde hjelpere tilstrebe å ligge unna saker som vekker sterke minner om egne traumer, evt. bør man skaffe seg en god veileder som kan hjelpe en å holde den nødvendige (emosjonelle) avstanden til saken. Det er ikke alltid at "jeg vet hvordan du har det" er den beste forutsetningen for å hjelpe.