Barnevernet

[Sitron]

Men det er nå engang slik at man ikke kan sette begrensninger på lisensen når de først har fått den.

Har hørt mye rart om læreryrket også, at enkelte skoler lar alt mulig passere gjennom nåløyet, bare de står på eksamen. At de ikke kan kommunisere med ungene i praksis er visst ikke alltid så nøye.

[Polyanna]

De har vel mye om kommunikasjon i dag, tror jeg. Og det merker mn jo godt - stor forskjell før og etter.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men det er nå engang slik at man ikke kan sette begrensninger på lisensen når de først har fått den.

Etter turnustiden er ferdig, så får man full lisens ja. Derfor burde turnustiden, som det faktisk er meningen at den skal gjøre, men ikke gjøres nok i praksis, kunne fjerne de som ikke egner seg til å jobbe i klinikken. Selv om man ikke har legelisens, så har man jo cand.med grad og kan jobbe i parakliniske fag.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Foreldre reiser stadig vekk fra barna sine. Jeg har hatt elever (16 år) som har vært alene hjemme i 3 uker mens foreldrene var på ferie. 3 uker er ganske lenge når man er 16, man rekker ganske mange fester og bitre erfaringer på den tiden. Litt lite med penger på slutten (og fryser'n var tom) men Hey: mor og far har kjørt Route 66 på Harley og da er jo alt bra.

Lurer på om tidene er annerledes nå enn i "steinalderen" da jeg var 16. Da jeg var 16 år var mor og far borte 4-5 uker på ferie, mens jeg var hjemme og hadde sommerjobb. Jeg sto opp klokka 6, kjørte hjemmefra med nabogutten og var på jobb kl 7. Jobba hele dagen, dro hjem og lagde middag og passet på meg sjøl og bikkja resten av kvelden. Jeg vaska hus og jeg vaska klær, og tenkte egentlig aldri en halv gang over at det kunne være noe galt/rart i at ting ble gjort slik. Ingen rundt meg heller stusset over dette. Jeg hadde da naboer jeg kunne gå til om jeg trengte hjelp til noe.

Men som sagt, livet var kanskje fremdeles litt mer naivt på midten av 80-tallet enn hva det er nå?

:kunne ikke ramlet meg inn å gjøre det samme når Storebror blir 16:

[Inagh]

Og når man har bodd lenge nok på sykehuset sin barneavdeling, merker man fort hvilke leger som egner seg til å jobbe med barn, og hvilke som kanskje burde finne et annet interressefelt.

[Sitron]

Man trenger ikke ha vært der lenge engang. Min to-ukerskonklusjon var iallfall at ukelegene var greie, helgelegene hadde langt mindre peil.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Lurer på om tidene er annerledes nå enn i "steinalderen" da jeg var 16. Da jeg var 16 år var mor og far borte 4-5 uker på ferie, mens jeg var hjemme og hadde sommerjobb. Jeg sto opp klokka 6, kjørte hjemmefra med nabogutten og var på jobb kl 7. Jobba hele dagen, dro hjem og lagde middag og passet på meg sjøl og bikkja resten av kvelden. Jeg vaska hus og jeg vaska klær, og tenkte egentlig aldri en halv gang over at det kunne være noe galt/rart i at ting ble gjort slik. Ingen rundt meg heller stusset over dette. Jeg hadde da naboer jeg kunne gå til om jeg trengte hjelp til noe.

Men som sagt, livet var kanskje fremdeles litt mer naivt på midten av 80-tallet enn hva det er nå?

:kunne ikke ramlet meg inn å gjøre det samme når Storebror blir 16:

Jeg var også hjemme i 3 uker alene pga sommerjobb på lokalbutikken da jeg var 16-17 år. Jeg tror forskjellen ligger i om dette er en gjennomtenkt/ordentlig greie eller om foreldrene bare reiser og driter i hva som skjer hjemme. Det er forskjell på våre to eksempler, og for eksempel min venninne som bodde alene i mammas leilighet fra hun var 16 år, fordi mamma ville heller bo hos kjæresten, og da veide det tyngre enn å passe på datteren sin.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Man trenger ikke ha vært der lenge engang. Min to-ukerskonklusjon var iallfall at ukelegene var greie, helgelegene hadde langt mindre peil.

Jøsses, du sier ikke det?

Herre min hatt hvor jeg har lengta etter at helga skulle ta slutt innimellom, slik at det kunne komme leger på vakt som A: hadde peiling på hva de holdt på med og B: kunne kommunisere med både barn og foreldre på en gang.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg var også hjemme i 3 uker alene pga sommerjobb på lokalbutikken da jeg var 16-17 år. Jeg tror forskjellen ligger i om dette er en gjennomtenkt/ordentlig greie eller om foreldrene bare reiser og driter i hva som skjer hjemme. Det er forskjell på våre to eksempler, og for eksempel min venninne som bodde alene i mammas leilighet fra hun var 16 år, fordi mamma ville heller bo hos kjæresten, og da veide det tyngre enn å passe på datteren sin.

Ja, noe sier meg at vi hadde et mye mer gjennomtenkt og trygt opplegg rundt oss. (Og jeg tviler vel heller ikke et sekund på at mor hadde avtalt med nabokona at hun holdt et ekstra øye på meg. )

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg tror de fleste studier i Norge har det. I hvert fall så strøk ca 5-10 % ut av mitt kull fordi de strøk på allmennpraksisfaget, dvs på videoopptak av konsultasjon.

Trygdeloven har man en del kursing på også, men for det første forandrer det seg hele tiden, og det er ganske forskjellig fortolkning de forskjellige stedene. Det er et fag i seg selv rett og slett, så man kan ikke forlange mer enn grunnleggende viten om det av leger.

Å, de jeg har snakket med har sagt at de ikke har hatt noe av dette i sine studier. Men de har vel innført det nå da. Det er bra.

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

..og alle andre hjelpe-trøste-bære-utdannelser. Gode karakterer sier lite om mellommenneskelig fungering og evne til faktisk å hjelpe.

Etter min mening burde man i opptaket til slike utdannelser også være særlig oppmerksom på personer som selv har hatt en vanskelig/traumatiserende oppvekst. Man skal ha et særdeles ryddig og avklart forhold til egen historie, og en god porsjon selvinnsikt, for å være en god hjelper når man selv har store sår på sjelen. Jeg sier ikke at det er umulig, men min erfaring er at mange slike hjelpere blir grenseløse i sin iver etter å være noe for andre. Særlig gjelder dette når de kommer borti saker med store likhetstrekk til egen historie. Da kan de gå ut av sitt gode skinn for å være den voksenpersonen som de selv aldri møtte (for eksempel). Selv om det er godt ment, og også kan komme den hjelpetrengende til gode, reiser det samtidig en del etiske dilemmaer. F.eks.: Er det uproblematisk at en barnevernsansatt bruker uforholdsmessig mye tid og ressurser på èn hjertesak, når det kryr av andre barnevernsbarn som trenger hjelp? Er det uproblematisk å tre inn i en reserveforelder-rolle i kraft av å være saksbehandler? Og bør man ikke i så fall være villig til å forplikte seg til denne rollen (på fritiden) i tråd med de lengsler og håp som vekkes i barnet?

Etter mitt syn burde hjelpere tilstrebe å ligge unna saker som vekker sterke minner om egne traumer, evt. bør man skaffe seg en god veileder som kan hjelpe en å holde den nødvendige (emosjonelle) avstanden til saken. Det er ikke alltid at "jeg vet hvordan du har det" er den beste forutsetningen for å hjelpe.

For å si det sånn så var det vel en grunn til at jeg var en smule mer engasjert da jeg jobbet med ungdom enn det som var vanlig i den type jobb. Og dessuten et øyeblikks klarsyn som fikk meg til å velge å bli innsjenjør. Døde ting gråter ikke.

[007]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg måtte flytte hjemmenfra når jeg var 15,5 år for å gå på skole. Men "alle" flyttet etter 9. klasse den gang. Det gikk bra med de jeg kjenner iallefall. Vi var stort sett hjemme i helgene, men det kunne gå både to og tre uker der vi ikke så foreldrene våre.
Penger var nok det største problemet vårt også.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Lurer på om tidene er annerledes nå enn i "steinalderen" da jeg var 16. Da jeg var 16 år var mor og far borte 4-5 uker på ferie, mens jeg var hjemme og hadde sommerjobb. Jeg sto opp klokka 6, kjørte hjemmefra med nabogutten og var på jobb kl 7. Jobba hele dagen, dro hjem og lagde middag og passet på meg sjøl og bikkja resten av kvelden. Jeg vaska hus og jeg vaska klær, og tenkte egentlig aldri en halv gang over at det kunne være noe galt/rart i at ting ble gjort slik. Ingen rundt meg heller stusset over dette. Jeg hadde da naboer jeg kunne gå til om jeg trengte hjelp til noe.

Men som sagt, livet var kanskje fremdeles litt mer naivt på midten av 80-tallet enn hva det er nå?

:kunne ikke ramlet meg inn å gjøre det samme når Storebror blir 16:

Jeg vil ikke sammenligne det å flytte hjemmefra med det å bli overlatt til seg selv hjemme pga at mor og/eller far skal realisere seg selv.
Jeg hadde aldri reist fra 16-åringen min i 3 uker og jeg fatter ikke at foreldre kan overlate en ungdom til seg selv så lenge. Noen takler det nok sikkert bra, men de fleste er for ung og umoden til å fikse en alenetilværelse i den alderen.

[Tante Sofie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

"Godt nok" suger hoppetau. Det er så trist å tenke på hva man aksepterer.

Suger hoppetau faktisk! Den var ny, men definitivt dekkande. *noterer uttrykket til seinare bruk*

[tiddelibom]

Jeg vet også at det var mye jeg fikk lov til som jeg overhodet ikke ser for meg at mine barn kommer til å få lov til av meg. Både fordi jeg utnyttet det for det det var verdt, og fordi jeg tror at tiden vi lever i nå er litt annerledes enn for en 20 års tid siden...

[Missy]

Jeg er egentlig ganske ny her. Men merket at dette temaet interesserte meg.

Det er ingen tvil om at barnevernet ikke er perfekte. Og det er et faktum at det blir gjort mange overgrep av barnevernet. Jeg kjenner til et overgrep som skjedde med en bekjent av meg. Men saken ble jo selvsagt henlagt. Og hun fikk en beklagelse fra barnevernet. Jeg kjenner også til flere lignende historier. Både gjennom venninner som jobber i barnevernet og historier jeg har vært borti da jeg arbeidet i barnehage. Men et fellestrekk på disse er at de blir henlagt.

Fakta er at det blir gjort overgrep i alle yrkesgrupper som arbeider med mennesker. Så selvsagt skal man også granske barnevernet med kritiske øyne.

Barn er som regel lojale mot foreldrene. De har en sterk tilknytning der. Og de vet ikke alltid hva som er til deres eget beste. Og det er opp til oss voksne å gjøre det som er best for dem. Selvsagt skal man snakke med barna. Høre hva de kommer med og virkelig lytte til hva de sier. Men samtidig skal man ha et faglig blikk.

Jeg kjenner ikke til denne saken som diskuteres her. Men jeg vet at når barnevernet velger å flytte barnet fra hjemmet så må de ha gode grunner for å gjøre det. De kan ikke gjøre det uten videre. Og det er ikke lett å ta barna ut fra hjemmet. Ofte ønsker de å ta barnet vekk fra hjemmet fordi de vet at det er det beste. Men de kan ikke fordi de mangler bevis. Biologiske foreldre har sterke rettigheter. Både på godt og vondt.
Ellers ønsker også barnevernet at barna skal få bo hos sine ordentlige foreldre så langt det lar seg gjøre.

[Nessie]

:feil tråd:

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg vil ikke sammenligne det å flytte hjemmefra med det å bli overlatt til seg selv hjemme pga at mor og/eller far skal realisere seg selv.
Jeg hadde aldri reist fra 16-åringen min i 3 uker og jeg fatter ikke at foreldre kan overlate en ungdom til seg selv så lenge. Noen takler det nok sikkert bra, men de fleste er for ung og umoden til å fikse en alenetilværelse i den alderen.

Jaja. Fine ord.

Virkeligheten er ikke tilpasset dette, dessverre. Skulle alle de som i likhet med meg er oppvokst på små steder heller bodd hjemme enn å reise på hybel for å gå på videregående?

De aller aller fleste der jeg kommer fra MÅ flytte hjemmefra når der 15-16 år, og sånn er det bare. Jeg synes du er skrekkelig generaliserende i at foreldre som ikke er sammen med ungene sine 24/7 er SÅ dårlige foreldre, og joda, om de drar på ferie, uten ungene, kanskje? Men å velge mellom å ha ungen hjemme uten utdanning og sende dem for å ta utdanning er en no-brainer i min bok.

Man kan ikke opprette vgs der elevgrunnlaget er bittelite, og avstandene allerede er kjempestore. Jeg reiste jo milevis til barneskolen, enda flere mil til ungdomsskolen og brukte 1,5 time hver vei til skolen. Jeg hadde 19 mil hjemmefra til vgs. Bo hjemme?

Du får det til å høres ut som om alle som flyttet hjemmefra tidlig er utsatt for omsorgssvikt, og det er jo ikke sant. Vi visste fra vi var født at hybeltilværelsen ventet og var forberedt på det. Å være hjemme i skjørtene til mor til man er tretti er heller i veeeldig omsorgsfullt, er det vel?

[007]

Mim: Jeg har flere elever som bor på hybel. Det er faktisk stor forskjell på de ungdommene som er oppvokst med foreldre som gradvis har forberedt dem på voksenlivet (og at de må flytte hjemmefra tidlig dersom de ønsker seg en utdannelse) og de som har foreldre som gir bæng i ungene sine (som de mener at er så stor at nå klarer de seg selv) og reiser land og strand rundt på hurramegrundt-tur mens ungdommen blir overlatt til seg selv.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Du får det til å høres ut som om alle som flyttet hjemmefra tidlig er utsatt for omsorgssvikt, og det er jo ikke sant. Vi visste fra vi var født at hybeltilværelsen ventet og var forberedt på det. Å være hjemme i skjørtene til mor til man er tretti er heller i veeeldig omsorgsfullt, er det vel?

Hallo? Lese før du kommer med sånt vrøvl?
Jeg skrev tydelig at jeg ikke sammenlignet det å flytte hjemmefra tidlig med det å bli forlatt av foreldrene sine.

[Aminta]

Mens både jeg og mannen opplevde hybeltilværelsen fra 15-16 års alder som veldig positiv, og vi kunne ikke tenke oss noe annet. Mannen attpåtil i utlandet.