Kunne dere vært gravide uten å vite det?

[Erica]

Jeg ville ikke kunne gått mer enn 1 uke over forventet mens før jeg hadde skjønt jeg var gravid. Da slår alle symptomer til for fullt: Kvalme hele dagen, ekstrem trøtthet, ømme bryster osv. Det er ikke tvil om at jeg er gravid, selv med mens ville jeg skjønt det.

jeg trente sammen med ei dame som hadde typisk stor mage og tynne ben-fasong. Hun trente og trente og var fortvilet over at hun ikke ble tynnere over magen. Det viste seg at hun var gravid, og hun oppdaget det altså først når hun ble innlagt på sykehuset med sterke magesmerter = fødsel. Jeg tror at de som går så langt uten å oppdage det må fortrenge det på et vis, for jeg skjønner virkelig ikke at det er mulig å bære 3 kg barn uten å merke noe som helst.

[Bergensis]

Kroppen min er praktisk talt allergisk mot å gå gravid. Eg får ekstrem og kronisk elveblest og angioødem allerede før positiv test. I tillegg har eg alltid hatt regelmessig mens. Eg har også fått mage relativt fort, og meir normale symptom som småkvalme, ekstrem trøtthet og bekkenplager i andre svangerskap har slått inn tidleg.

[Sistah]

Tror ikke jeg kunne ha vært det. Men veit om ei som gikk hele svangerskapet uten å vite det. De hadde prøvd LENGE, både prøverør og alt mulig annet, uten hell. Så tror hun rett og slett trodde hun var ufruktbar. Men så plutselig en dag, fikk hun sinnsyke magesmerter og dro til legevakta. Der det ble tilkalt ambulanse med det samme, fordi hun skulle jo føde!! Så de fikk seg ett sjokk begge to!!
Nå skal det da sies, at hun er ganske stor. Så var nok ingen som torte å kommentere at hun liksom hadde "lagt på seg". Hun trodde nok hun bare hadde lagt på seg selv, men vips så kom det en velskapt liten baby ut en dag

[Najade]

Tja, kanskje? Jeg går på Cerazette og har veldig uregelmessig menstruasjon.
Har kun vært gravid en gang, og det var jo med tvillinger.
Da kjente jeg symptomer veldig raskt, men da var jeg jo også "supergravid".

Slik ståa er nå, så kunne jeg kanskje blitt lurt. Hovedpoenget vil vel være at jeg bruker prevensjon og dermed ikke så lett vil tolke diverse til å ha med graviditet å gjøre (jeg har tatt en graviditetstest på halvannet år, det sier vel sitt).

[Jenna]

Dersom jeg IKKE var prøver og overhode ikke hadde graviditet i tankene- ja kanskje da. Jeg har så og si ingen graviditetssymptomer. Eller, det ubehaget jeg har hatt i begynnelsen av begge mine graviditeter kunne liksågodt ha vært sterke indikasjoner på kommende mens. Vet ikke hvor lenge jeg kunne gått uten å visst at jeg er gravid, men noen uker ville nok kanskje ha gått.

[Pappalille]

Jeg fikk halsbrann sånn ca. rett etter unnfangelse, og var så utslått av kvalme at sommeren i fjor husker jeg lite fra. På toppen kom en stor mage veldig fort, og bekkenplager. Sånn for å runde av fødte jeg ei jente som veide 4660 g. Skal litt til for å gå glipp av sånt.

[Karima]

Nei, det tror jeg egentlig ikke.

Storebror var helt uplanlagt og jeg brukte prevensjon, men jeg tok en test før jeg var fem uker på vei. Prøvde med fortrengning noen dager, men det tok ikke mange dagene med menssmerter uten mensen og den rare, spesielle følelsen før jeg var helt sikker. Kan ikke tenke meg at jeg hadde klart å overse den mer enn noen uker.

[Polyanna]

Kanskje noen uker, om det var mye annet som stod på, slik at jeg forklarte symptomene med at jeg var sliten og syk, for eksempel. Men jeg har jo helt intuitivt veldig god kontroll på kroppen, og kan stort sett bare ved å kjenne på kroppen vite temmelig nøyaktig hvor jeg er i syklusen (nå kjenner jeg at det ikke er mange dagene til mens, for eksempel).

I tillegg blir jeg fort diger som et fjell, så uvitenheten kunne ikke vart lenge. Jeg bærer hele magen på "utsiden" av kroppen", og har mye fostervann. Det er et mirakel at jeg ikke har strekkmerker!

[Noba]

En tidlig UL viste i begge svangerskap at jeg var henholdsvis 3 og 2 uker lengre på vei enn hva jeg trodde, så hos meg er det tydeligvis mulig. Men med pcos og fullstendig uforutsigbare sykluser og eggløsninger så er det jo ikke så rart egentlig. Jeg har og vært en 6-7 uker på vei før kvalmen kom begge gangene.

[Najade]

Etter å ha lest flere svar her, så må jeg få spesifisere at jeg ikke tror jeg kunne gått ut en graviditet uten å vite det altså!

Men en del uker kunne det nok gått.

[Tjorven]

Jeg tror det har mye å si om man er innstilt på å bli gravid eller ikke.

Snuppa var ikke planlagt. Vel, jeg sluttet på p-piller, men hadde fått beskjed om at det kom til å ta veldig lang tid (pga diverse). Så derfor trodde jeg at den uteblitte mensen skyldtes at kroppen reagerte på å ikke lenger få hormoner. Jeg tror at jeg ble mistenksom i uke 6. Da hadde jeg ingen symptomer uteover å være trøtt, men skulle på en fest. Testen viste positiv. Det tok en del uker til før det var symptomer å snakke om, så jeg kunne glatt gått til uke 12-14 uten å merke noe. Etter det hadde det vært vanskelig å finne noen annen grunn til at bare magen skulle vokse.

Knerten var uhyre planlagt. Jeg var sikker på klaff i uke 3 og testet positivt uke 3+3 (hvis UL-termin stemmer). Da hadde jeg en million symptomer, men så kjente jeg veldig godt etter også.

Graviditetene mine var veldig forskjellige, så jeg er usikker på om jeg hadde merket noe hvis jeg ble gravid nå.

[Magnolia]

Akkurat nå tror jeg fort at det kunne gått noen uker før jeg merket det. Jeg bruker spiral, og forventer jo ingen graviditet. Rett før påske var mensen sein, og kroppen var i ulage. Det hadde imidlertid vært et kjempekjør på jobben, så trøtthet og kvalme kunne nok forklares med det. Så siden jeg ikke er på symptomjakt, tror jeg nok at det kunne tatt litt tid før jeg skjønte hva som foregikk.

At folk kan gå gravide og, ikke minst, føde uten å merke noe, er for meg en komplett gåte. Riene gjorde jo LITT mer vondt enn bare mageknip.

[Frøy]

Var i uke 16 når jeg fikk mistanke om min første graviditet

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

I tillegg blir jeg fort diger som et fjell, så uvitenheten kunne ikke vart lenge. Jeg bærer hele magen på "utsiden" av kroppen", og har mye fostervann. Det er et mirakel at jeg ikke har strekkmerker!

Dette hørtes helt ut som meg. Hele ungen rett fram og utenpå.

[Katie]

...

[L'invitée]

Nei, det kan jeg virkelig aldri tenke meg, og jeg har store problemer med å forstå at man kan gå med en sparkende baby i en voksende mage i så lang tid uten å ane noe. Jeg ser at det skjer avogtil altså, men er tilbøyelig til å tenke at man vet, innerst inne.

(Mulig jeg er farget av at jeg i gravid tilstand er like stor som en middels stor by.)