Ideell barnehagestart? Finnes det?

[Tjorven]

Jeg mener at dette er forskjellig fra unge til unge. Begge mine begynte i barnehage da permisjonen tok slutt.

For snuppas del var det en dyd av nødvendighet. Hun er litt mer krevende enn de fleste unger, men så lenge hun har plenty av utfordringer og andre barn rundt seg så har hun det bra. Helsesøster var enig med meg i denne vurderingen, og sa seg villig til å søke fortrinnsrett for snuppa. Det ble aldri noe av siden vi fikk plass før hun ble ett.

Knerten begynte i barnehage da han var like under 11 måneder. Ideelt sett skulle han nok ventet et halvt år, men vi fikk plass i snuppas barnehage hvor vi visste at han var i de beste hender. Vi ville heller at han skulle begynne da enn å kanskje ikke få plass samme sted når det ble nødvendig.

Jeg har veldig mange venninner som er førskolelærere. De har fortalt at den vanskeligste alderen vanligvis er når ungene er rundt 2-3. Da har fleste ikke et velutviklet språk enda, men de har meget klare oppfatninger av hva som skjer rundt dem. Noen klarer selvfølgelig barnehagestart lett som en plett også i den alderen, men statistisk sett var det da det var mest problemer.

[Joika]

Jeg syntes en ettåring er for lite generelt sett. Men ser ikke bort i fra at mange ettåringer fikser dette helt fint. Syntes det blir rart å skulle diskutere dette iom at det er snakk om individer som er like forskjellige som alle andre, selv om de er små.

[Polyanna]

Tjorven: Det var i grunnen interessant, særlig siden flere, meg inkludert, som holder frem 2-3-årsalderen som en der det begynner å bli behov for et barnehagetilbud.

Kanskje man bør satse på en lang periode med korte dager dersom man starter såpass sent?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Tjorven: Det var i grunnen interessant, særlig siden flere, meg inkludert, som holder frem 2-3-årsalderen som en der det begynner å bli behov for et barnehagetilbud.

Kanskje man bør satse på en lang periode med korte dager dersom man starter såpass sent?

Det er nok riktig at det kan være fornuftig å gå i barnehage ved denne alderen. Det er det å begynne i barnehage ved denne alderen som de omtaler som litt mer problematisk.

I Sverige (hvor et par av venninnene jobber). driver de med barnehagetilvenning i 14 dager. Det er visst heller ikke så lurt. Da blir ungene vant til at foreldrene er der, og at de forsvinner etter så lang tid er det en del barn som reagerer på. Venninnene mine tok utdannelsen i Norge, men jobber i Sverige. De mener at norsk barnehagetilpasning med 3 dager virker riktigere for de fleste barn.

Mine unger har fått korte dager i barnehagen sitt første år. Ca 6-timersdager hvorav de sover 3 av dem. Da blir jo ikke barnehagedagen så lang. Det tror jeg er greit nok, men vi har hatt fleksitid på jobben begge to som gjorde det mulig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Syntes det blir rart å skulle diskutere dette iom at det er snakk om individer som er like forskjellige som alle andre, selv om de er små.

Det er jo dét vi diskuterer, da, om det er individuelle forskjeller her, eller om ett år er passende alder uansett.

Og litt rundt hva man i så fall er "villig" til å gjøre.

[Dragen]

Jeg har testet dette med barnehagestart på mine barn. De er jo født på samme dato, og var følgelig nøyaktig like gamle, fjorten måneder, da de begynte i barnehagen. Min erfaring er at det varierer fra barn til barn.

Som jeg ser det, varierer det også med hvem av foreldrene som følger i barnehagen.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har veldig mange venninner som er førskolelærere. De har fortalt at den vanskeligste alderen vanligvis er når ungene er rundt 2-3. Da har fleste ikke et velutviklet språk enda, men de har meget klare oppfatninger av hva som skjer rundt dem. Noen klarer selvfølgelig barnehagestart lett som en plett også i den alderen, men statistisk sett var det da det var mest problemer.

Men det at 2-3 er en vanskelig alder mtp barnehagestart kan jo bety at eldre barn er mer i stand til å utrykke ønsker og behov enn det ettåringene er, ikke at ettårsalderen nødvendigvis er den idéelle.

[Dragen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er jo dét vi diskuterer, da, om det er individuelle forskjeller her, eller om ett år er passende alder uansett.

Og litt rundt hva man i så fall er "villig" til å gjøre.

Vi valgte å flytte, for å få kortere veg til jobb, så barna skulle få kortere dager i barnehagen. Mannen min jobbet også deltid en periode. Fordi vi så at det ene barnet vårt trengte mer tid hjemme.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det at 2-3 er en vanskelig alder mtp barnehagestart kan jo bety at eldre barn er mer i stand til å utrykke ønsker og behov enn det ettåringene er, ikke at ettårsalderen nødvendigvis er den idéelle.

At barna tilsynelatende godtar mer når de er ett år, betyr ikke nødvendigvis at barnehagestart da er det mest ideelle likevel. Jeg vil heller ha barnehagestart med en to-treåring som sier klart i fra hva han synes om situasjonen, enn en ettåring som er ute av stand til det.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det at 2-3 er en vanskelig alder mtp barnehagestart kan jo bety at eldre barn er mer i stand til å utrykke ønsker og behov enn det ettåringene er, ikke at ettårsalderen nødvendigvis er den idéelle.

Min erfaringer er at ettåringer også er ganske flinke til å si ifra hvis de ikke er fornøyd med situasjonen.

Venninnene sier jo også at det er enda lurere at en 2-3-åring går i barnehagen enn en ettåring. Men selve det å starte i barnehagen er, statistisk sett, litt mer trøblete.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Min erfaringer er at ettåringer også er ganske flinke til å si ifra hvis de ikke er fornøyd med situasjonen.

Venninnene sier jo også at det er enda lurere at en 2-3-åring går i barnehagen enn en ettåring. Men selve det å starte i barnehagen er, statistisk sett, litt mer trøblete.

En ettåring kan selvfølgelig uttrykke seg, men ikke på samme måte som en 2-3-åring. Synes det er en vesentlig forskjell her.

Jeg tror absolutt at min minste kunne trivdes bra i barnehage, selv fra ett-års-alderen, men ettersom jeg klarer å tilby henne en fin hverdag utenfor barnehagen faller valget naturligvis på det.

[Dragen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

En ettåring kan selvfølgelig uttrykke seg, men ikke på samme måte som en 2-3-åring. Synes det er en vesentlig forskjell her.

Jeg tror absolutt at min minste kunne trivdes bra i barnehage, selv fra ett-års-alderen, men ettersom jeg klarer å tilby henne en fin hverdag utenfor barnehagen faller valget naturligvis på det.

Jeg kan ikke se for meg at jeg kunne tilbudt ettåringen min en bra hverdag utenfor barnehage. Jeg var så sliten etter fødsel begge de to gangene at jeg ikke hadde noe særlig å tilby barna før det ble litt størrelse på dem. Mannen min hadde permisjon, og gjorde en utmerket jobb hjemme, jeg tok fri og gikk på jobb.

Voksne er også forskjellige. Vi valgte den løsningen som fungerte best for oss som familie.

[Mariss]

Jeg syns min gutt var for liten til bhg da han var 12 mnd. En glad og sosial gutt som absolutt hadde litt glede av bhg den første tiden, MEN som også ble fryktelig fort sliten, frustrert fordi han krabbet rundt mens de andre GIKK (gikk da han var ca 13 mnd). Han kunne ikke utrykke seg på samme måte som 1,5 åringer klarer, og jeg har hatt dårlig samv for dette i ettertid.

Jeg syns at han var klar for bhg da han var 15-16 mnd, IKKE før, og kommer til å gjøre det slik med nestemann. Det økonomiske får vi heller greie, det finnes alltid løsninger på det området.

Og jeg hadde ikke blitt "gal" av å være hjemme med en aktiv 1-åring. De fleste steder tilbyr åpne barnehager og arrangerte trilleturer og andre festligheter for barna.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Jeg kan ikke se for meg at jeg kunne tilbudt ettåringen min en bra hverdag utenfor barnehage. Jeg var så sliten etter fødsel begge de to gangene at jeg ikke hadde noe særlig å tilby barna før det ble litt størrelse på dem. Mannen min hadde permisjon, og gjorde en utmerket jobb hjemme, jeg tok fri og gikk på jobb.

Voksne er også forskjellige. Vi valgte den løsningen som fungerte best for oss som familie.

Det er jo det som er greia her. Trives barnet i barnehage er jo saken grei, men problemstillingen dukker først opp hvis barnet ikke gjør det. Hvordan skaper man da en trygg hverdag for barnet. Jeg måtte ta ut min eldste pga mistrivsel, og det medførte en forandring i prioriteringer for oss.

[Floksa]

Med fare for å kaste inn en brannfakkel...

Hva i allverden for foreldre er det som ikke "klarer" å være hjemme med barna sine?
(altså klarer som i ikke vil/orker uten at det er en grunn til det)
En ting er at mange må ut i jobb, men å sende barn i barnahage fra 9 mnd alder fordi man ikke orker å være hjemme med dem?
*hjelp*

For egen del begynte 1.mann da han var 3 1/2 og det var akkurat passe.
Nr 2 var 2 1/2 år og det var også akkurat passe.
Minsten begynner når han har behov for det selv. Antar det blir rundt 2-3 år.
JEG synes ikke de har noe i barnehage å gjøre før de har et greit språk,
men det er min mening. Jeg er klar over at det ikke lar seg gjennomføre for mange!

*dukker og gjemmer meg langt under en stein*

[Niobe]

Floksa: Jeg er kronisk syk. Om vi får ett barn til, så er det slett ikke sikkert jeg har helse til å ivareta en aktiv ettåring på fulltid hjemme. Jeg synes absolutt ettåringer flest er for små for barnehage, men hjemme med en syk mor er heller ikke ideelt. Da måtte vi kanskje valgt det nest beste.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Med fare for å kaste inn en brannfakkel...

Hva i allverden for foreldre er det som ikke klarer å være hjemme med barna sine?
En ting er at mange må ut i jobb, men å sende barn i barnahage fra 9 mnd alder fordi man ikke orker å være hjemme med dem?
*hjelp*

For egen del begynte 1.mann da han var 3 1/2 og det var akkurat passe.
Nr 2 var 2 1/2 år og det var også akkurat passe.
Minsten begynner når han har behov for det selv. Antar det blir rundt 2-3 år.
JEG synes ikke de har noe i barnehage å gjøre før de har et greit språk,
men det er min mening. Jeg er klar over at det ikke lar seg gjennomføre for mange!

*dukker og gjemmer meg langt under en stein*

Folk er jo forskjellige, og tenker noen helt forskjellig fra det du gjør, er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det er for andre. Så selv om jeg ikke forstår at enkelte kan mistrives hjemme med barna sine, respekterer jeg det absolutt. Disse som snakker om å gå på veggene og dø av kjedsomhet må være veldig lite oppfinnsomme, tenker jeg.

[shute]

Med alle de sedvanlige forbehold om barns individualitet og slikt, er min foreløbig konklusjon etter noen år i barnehage at det optimale er alt annet enn mellom ett og et halvt og to og et halvt års alder.

Før atten måneder går supert, etter to og et halvt går supert - mens i mellomgruppen der bor alle de som uler i seks uker før de avfinner seg med situasjonen.

For foreldrene - nei, drit i kjønnsnøytraliseringen forresten; for mødrene - er før 12 mnd verst.

[Polyanna]

Floksa: For meg handler det om voksenkontakt, og da ikke bare med mer eller mindre tilfeldige andre hjemmeværende, men med voksne, forstandige mennesker som trenger og er interessert i tankene mine. Jeg koser meg inderlig sammen med barna mine, selv om jeg ikke er noen "leker" (det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet). Men i det lange løp så blir jeg mer og mer ulykkelig, rastløs, trist og vimete i hodet dersom jeg ikke jobber. Og så sur som jeg blir!

Det ideelle for vår del ville vært at vi begge jobbet noe mindre enn vi gjør, men det er så godt som umulig i våre yrker. Og noe annet duger vi ikke til.

[Polyanna]

Ang tilvenning: Jeg synes 3-dagers tilvenning høres helt grusomt brutalt ut. Vår barnehage praktiserer 14 dager før man har fulle dager. Det begynner med et kort besøk (med forelder tilstede) på noen timer, så litt lengre tid, så begynner forelderen å gå korte turer ut, så er barnet der frem til spisetid. Andre uka begynner barnet å være der til og med sovetid, og så bygger man gradivis opp til fulle dager.