Big Bang-teorien og evolusjon for kids

[Ulvefar]

Jeg er enig i at hverken troende eller ikke-troende bør uttale seg bastant om hva som finnes eller ikke finnes uten å legge gode argumenter bak (syner og følelser er ikke argumenter i så måte -data må være noe alle parter kan ha tilgang til og ikke avhenge av at man tror på dem i utgangspunktet).

Når det er sagt så er jeg noen ganger ganske oppgitt over å ofte møte troende og folk som tror på troen (dvs. uten å ta stilling til innholdet, bare at "tro er viktig") som hisser seg opp over ateister som sier "gud finnes ikke" men lar det skure med troende som sier det motsatte.

Jeg synes ikke det ene er mer merkelig enn det andre. Når noen kan si at en gud finnes uten bevis kan man også si at guden ikke finnes uten bevis om man vil delta i en diskurs på de premissene. I praksis, hvor går egentlig grensa for hva jeg skal kunne si ikke finnes? Yahveh, Allah, Shiva, Ganesh, Quetzalcoatl, Zevs, Odin... jeg kan per definisjon ikke bevise at noen av dem ikke eksisterer. Må jeg late som jeg er midre sikker på at de ikke finnes enn de troende er på at (akkurat deres) gud gjør det for alle disse? Hvis ikke, hvor går grensa for hvor man kan tillate seg å uttrykke at man i praksis er sikker?