"Sjette sans"

[bina]

Ulvefar: jeg forstår argumentasjonen din.

Men det er en gang sånn at mange mennesker i mange situasjoner vil handle basert på følelser i stedet for ut fra rasjonelle argumenter. Følelser er en viktig del av det å være menneske.

Og det er dette aspektet du ser ut til å glemme, når du ender opp i en endeløs argumentasjon, som er rasjonell og vitenskapelig begrunnet. Rasjonelt sett vil jeg si at det er meningsløst å gi bort avskårne blomster, for blomstene dør og blir stygge i løpet av noen dager. Følelsesmessig vil jeg likevel gi bort blomster av og til, og følelsesmessig vil jeg bli glad hvis noen gir meg blomster. Fornuften tilsier at det selvsagt hadde vært smartere med en potteplante, helst en som i tillegg gir noe nyttig. For eksempel gressløk, som kan spises. Men...

Religion, tro, åndelighet, sjette sans, healing, tankeoverføring, skjebne, vardøger, gjenferd, hjemsøkte hus - du kan argumentere til du blir blå i ansiktet. Det har gått en serie på TV, husker ikke hvilken kanal, som heter "Haunted homes" (tror jeg). Der går de inn med et team, hvorav en er synsk, en er nysgjerrig, og en er skeptisk. Til tross for at skeptikeren aldri finner noe som helst, ingen beviser på verken temperatursvingninger, stråling, bevegelser, eller noe som helst, så tror folk at det var noe der likevel.

Argumentet kan gjerne være: "Jeg vet det er lite sannsynlig, men..."

Dette er jo for så vidt også grunnen til at folk tipper Lotto. Det er lite sannsnlig, men...

Med barna mine har jeg innsett at rasjonell argumentasjon bare nytter frem til et visst punkt. Jeg kan forklare at det ikke finnes spøkelser. Og barnet kan si "Jeg vet det, men jeg er redd for det likevel". Når jeg ser på "Haunted homes" og lignende programmer, så ser jeg akkurat det samme. "Jeg vet det ikke finnes, men jeg er redd likevel".

Og hvem er det som ender med å yte faktisk hjelp til de som er redde? Jeg tror det er sjelden at du kan argumentere folk til å føle seg trygge. De som får dem til å føle seg trygge er de som sier: "Ja, jeg tror på deg. Jeg ser det du ser. Og jeg kan si noe på latin, lukke øynene og drive spøkelsene gjennom portalen til den andre siden. Slapp av, jeg har gjort dette mange ganger før."

Du vil aldri greie å argumentere rasjonelt i mot religion eller åndelige ideer. Du forventer at man skal lytte til hverandres argumenter, men man snakker forbi hverandre, når den ene snakker vitenskap og den andre snakker tro. Hvordan kan en følelse være feil?

Nå sporer jeg av, men jeg har en venninne som var igjennom en traumatisk skilsmisse. Hun var så glad i mannen, men han behandlet henne dårlig. Alle rundt henne prøvde å få henne til å forstå hvor dårlig hun ble behandlet. At hun fortjente bedre, at mannen var en drittsekk, at han ikke var glad i henne. Men hun TRODDE på kjærligheten. Hun trodde på mannen. Vi rundt henne skjønte ikke hvordan hun ikke kunne se for en drittsekk han var. Og vi argumenterte, og argumenterte. Og hun gikk i forsvar, og forsvarte drittsekken. Jo mer vi argumenterte og forsøkte å få henne til å forstå at hun tok feil og mannen var en drittsekk, jo mer forsvarte hun ham og klamret seg til ekteskapet. Dette er også følelser. Du kan ikke argumentere i mot følelser. Du kan ikke slå vitenskapelige bevis i bordet, og få et menneske til å føle annerledes. Følelsene kommer innenfra.