Ung og umoden?

[Crimina]

Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne med dette innlegget. Dette er ikke et angrep mot dem som er unge mødre. Jeg feier ikke alle under ei matte. Langt i fra.

Jeg var det man kaller for ung mor. Nå er jeg godt over 30 og ser jo at jeg gjorde mye dumt. Jeg husker jeg gjorde mye som jeg overhodet ikke ville gjort i dag.

Et par eksempler: Jeg gav saft og melk til den første babyen min på natta. Helt fra fødselen av. Saft til nyfødt? Det resulterte i 4 råtne tenner i overmunnen.

Jeg satte hull i ørene på datteren min da hun var 1,5 år. Resulterte i to voldsomt betente ører, til tross for vask og rens daglig.

Jeg tatoverte meg i ung alder, som jeg angrer meg på i dag. Jeg synes det var tøft/stilig den gangen. Nå er det bare flaut. Jeg hadde ikke tatovert meg i dag for å si det sånn.

Jeg kunne lett overlate ungene til barnevakt hver helg for å feste. Det ville jeg ALDRI gjort nå. En fest en sjelden gang er helt greit, men ikke flere helger i mnd. Jeg drikker meg aldri full foran barna heller. Jeg er vokst opp med alkoholiserte foreldre og husker godt hvor forferdelig det var. Jeg ønsker ikke at barna mine skal oppleve noe sånn.

Jeg fikk selvfølgelig tilsnakk da jeg var yngre. Voksne mennesker som reagerte på mye av det jeg gjorde. Men jeg reagerte med å bli sur og forbanna. Jeg fikk ofte høre: Du vil forstå når du blir eldre og mere moden. Det gjorde meg jo selvsagt enda mere forbanna å høre.

I dag skjønner jeg hva de mente og at det var godt ment.

Jeg sier ikke nå at alle unge mødre/fedre er sånn som meg. Jeg tror selvsagt at det finnes modne, unge mødre/fedre også. Jeg har jo sett flere som er unge og som er fornuftige og modne. Men jeg har også sett en del som virker umodne og som tar noen valg som jeg tipper de vil angre på etterhvert.

Jeg personlig tror at barndommen man har hatt, og hva slags oppdragelse man har hatt spiller litt inn. Jeg har ikke hatt noen foreldre som bryr seg. Jeg ble overlatt til meg selv, og fikk ikke noen oppdragelse. Jeg måtte lære alt selv. Og jeg måtte i tillegg ta meg av søsknene mine. Jeg var jo redd jeg skulle bli som mamma da jeg selv ble mor. Men heldigvis ble jeg ikke så "ille". Jeg gjorde mange umodne og dumme ting, men jeg føler ikke jeg har forsømt barna mine slik min mamma gjorde. Både meg og brødrene mine ble psykisk og fysisk mishandlet.

Hadde jeg kunne starte helt på nytt, så tror jeg nok at jeg ville ventet til jeg var passert 25 år før jeg fikk barn. Jeg ville prøvd å unngå å bli tenåringsmor om jeg fikk velge på nytt. Men barna jeg fikk da jeg var tenåring var planlagte og jeg vil jo ikke vært foruten dem nå.

Med ung mor tenker jeg på dem som blir foreldre før 23 årsalder ca. Men dette kan nok også diskuteres.

Men det jeg lurer på er om dere tror unge mødre/fedre kan gjøre litt mindre gjennomtenkte ting og ta litt umodne avgjørelser enn det modne mødre/fedre ville gjort? Har dere egne erfaringer kanskje?

Til slutt vil jeg si at jeg vet jo at det finnes modne mødre/fedre som ikke er så veldig modne. Jeg gjør nok fortsatt mange ting som andre mødre/fedre ville gjort. Vi er jo forskjellige. Men jeg føler meg mye tryggere på meg selv, og mye mere moden enn det jeg var for 10 år siden.

Nå lærer man jo gjerne så lenge man går på livets vei, så det sier seg vel selv at man har litt mer livserfaring og vurderingsgrunnlag når man har levd noen år.
Tror også at det varierer veldig hvor moden man er som tenåring. Jeg har venninner som fint kunne fått barn som 17-åringer, og taklet det utmerket, mens andre igjen kanskje ikke burde hatt barn ever..., så det tror jeg som sagt er veldig individuelt.
Jeg tror også at en 20-åring kan være en like god mor for barnet sitt som ei på 40.

[Sitron]

Jeg ble mor da jeg var 22 og jeg kjenner meg ikke litt igjen i beskrivelsene dine engang. Når jeg tenker ung mor, så tenker jeg definitivt før 20-årene. Man er ikke automatisk dum fordi om man er ung. Alle er ikke som disse nekene som blir fremstilt på TV.

Jeg står definitivt for alle valgene mine den gang og jeg hadde gjort de fleste om igjen i dag.

[kokosbolle]

Jeg ble også mor da jeg var 22, og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen, men jeg synes det er flott at du har tatt deg tid til å reflektere over dette.

[Filifjonka]

Jeg ble mor da jeg var 21, og det er nok litt annerledes enn å bli mor som tenåring - selv om modenhet ikke nødvendigvis følger alder helt rigid. Jeg følte meg egentlig helt voksen, selv om jeg naturlig nok ikke kunne ha alle de samme erfaringene som man skaffer seg i løpet av 20- og 30-årene. Men når det gjaldt måten jeg tok hånd om barnet mitt mener jeg at den var veldig lik måten jeg gjorde det på med de barna som kom da jeg var eldre. Jeg skaffet meg informasjon om amming, stell, barnepsykologi, bilsikring (selv før internett fantes) og følte at det kom veldig naturlig å gjøre ting riktig. Så jeg har ingen ting jeg angrer på eller føler at jeg gjorde feil sånn sett.

Jeg tror helt klart det er vanskeligere å være tenåringsmor når man kommer fra et hjem med alvorlig omsorgssvikt og mishandling sånn som du gjør. Jeg har ikke hatt noen ideell barndom selv (alkoholikerfar og mye utrygghet i den forbindelse), men bortsett fra det (som selvfølgelig er en alvorlig svikt) fikk vi god omsorg og mye "normalt".

[Lykken]

Ja, jeg er enig i og skjønner mye av det du skriver.
Jeg ble ikke mor før jeg var nesten 28 år, og jeg var knapt moden da.
Hvis jeg hadde fått barn i tidlig alder er jeg redd jeg ikke hadde vært særlig moden eller klar for ansvaret. Jeg festet mye og det meste var konsentrert rundt det, venner, fjas og tull. Nå har jeg gode foreldre og hadde nok hatt et nettverk som ville støttet meg opp, så helt ille ser jeg ikke for meg at det hadde blitt, men uten det og med en dårlig barndom som ballast, så kan jeg godt skjønne at mange ikke er rustet for foreldreansvaret, spesielt i tidlig alder. Jeg er av den personlige mening, og jeg vet mange er uenige, at abort absolutt er den beste løsning for mange unge. Jeg har sett mange eksempler fra de jeg vokste opp sammen som ikke er til etterfølgelse. Få barn i svært tidlig alder uten å skjønne hva det innebærer og uten god familie og oppvekst i bakhånd.

[Crimina]

Jeg tror selvsagt at en ung mor kan være en like god mor som ei som er 30 eller 40 år. De aller fleste er jo glade i barna sine, og gjør de de føler er best og riktig. Det jeg mener å få frem er jo om enkelte valg kan være litt umodne og at man ikke ville gjort de samme valgene når man er eldre.

Jeg mente ikke å legge det frem som at en ung mor er det samme som dårlig mor. Jeg føler jo selv jeg var ei god mor, selv om jeg gjorde noen valg som jeg ikke ville gjort i dag.

[Filifjonka]

Jeg håper du ikke tar det ille opp at jeg spør, men hvordan fikk du ideen om saft om natta? Helsestasjonen pleier vel ikke akkurat å anbefale sånt.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Med ung mor tenker jeg på dem som blir foreldre før 23 årsalder ca. Men dette kan nok også diskuteres.

Jeg var 22 år da jeg ble mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Jeg var mye mer "perfekt" da enn nå - ingen(!) skulle ha noe å utsette på meg, ungen min eller hvordan jeg tok meg av han. Alt ble gjort etter boken, alt fra mat, bilsikring, tannpuss, soving, motorikk, stimulering o.l

Nå har jeg senket skuldrene og vet at det gå bra med de fleste unger selv om de av og til får smake snop før de er 3 år, og at det går an å overleve uten å ha lest alle anbefalte barnebøker før skolealder.

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg var 22 år da jeg ble mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Jeg var mye mer "perfekt" da enn nå - ingen(!) skulle ha noe å utsette på meg, ungen min eller hvordan jeg tok meg av han. Alt ble gjort etter boken, alt fra mat, bilsikring, tannpuss, soving, motorikk, stimulering o.l

Nå har jeg senket skuldrene og vet at det gå bra med de fleste unger selv om de av og til får smake snop før de er 3 år og at det går an å overleve uten å ha lest alle anbefalte barnebøker før skolealder.

Samme her. Jeg var helt rigid på å følge alle anbefalingene, og er det til en viss grad enda, selv om jeg føler meg tryggere på meg selv og min egen fornuft nå.

[Sitron]

Joda, men folk forandrer seg jo. Tatoveringer er jo totalt irrelevant i forhold til det å få barn. Jeg hadde glatt tatt flere i dag, det er ikke alderen min som har noe å si der.

Og som Lykken festet jeg masse før jeg fikk eldste. Jeg bodde i London og det var tut og kjør torsdag til søndag i flere år. Jeg har riktignok festet etter jeg fikk barn og, men jeg tror nå jeg er en av de som har gjort det mye mindre enn de fleste andre.

Så at man utvikler seg er helt normalt, det er nødvendigvis ikke noe som har størst innvirkning på barna.

[Crimina]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg håper du ikke tar det ille opp at jeg spør, men hvordan fikk du ideen om saft om natta? Helsestasjonen pleier vel ikke akkurat å anbefale sånt.

Jeg tar det ikke ille opp. Jeg hadde tatt det ille opp for 16 år siden. Jeg fikk jo kommentarer den gang, men ville jo ikke høre.

Jeg hadde et barn som skrek mye, og sov lite. vanskelig å roe. I stedet for sukkervann gav jeg sagt. Helsestasjonen anbefalte ikke saft nei. Da jeg så at tennene ble råtne, så fikk jeg jo en lærepenge. Og de andre barna fikk ikke saft eller annen drikke på natta. Bortsett fra da jeg ammet selvsagt.

[007]

Jeg tok forresten ikke tatoering før jeg var 28 og har aldri angret. Men jeg tok hull i ørene på datteren min da hun var 4 år (og jeg var 32...) og det er det teiteste jeg har gjort.

[Marge]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 21 år, men som Sitron så står jeg for alle valgene mine og kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen din. Samtidig har ikke jeg vokst opp i et alkoholisert hjem, og jeg har en ressurssterk familie som støtter meg. Da jeg ble gravid pløyde jeg igjennom alt som fantes av litteratur om graviditet, fødsel, amming og barneoppdragelse og følte derfor at jeg hadde et veldig godt grunnlag som nybakt mor. I tillegg tror jeg at det er veldig individuelt hvor fort en tenåring modnes inn i rollen som foreldre, noen tar det veldig kjapt, mens andre tar det gradvis, og jeg tror egentlig ikke at alderen er noen pekepinn på hvor god forelder man er. En god venninne som vokste opp under svært dårlige vilkår er i dag en helt fantastisk mamma. Hun har fra første dag lagt sjelen sin i å ikke gi ungene sine den samme oppveksten som hun fikk, jeg synes det er beundringsverdig, for henne er det en selvfølge.

[Crimina]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Joda, men folk forandrer seg jo. Tatoveringer er jo totalt irrelevant i forhold til det å få barn. Jeg hadde glatt tatt flere i dag, det er ikke alderen min som har noe å si der.

Og som Lykken festet jeg masse før jeg fikk eldste. Jeg bodde i London og det var tut og kjør torsdag til søndag i flere år. Jeg har riktignok festet etter jeg fikk barn og, men jeg tror nå jeg er en av de som har gjort det mye mindre enn de fleste andre.

Så at man utvikler seg er helt normalt, det er nødvendigvis ikke noe som har størst innvirkning på barna.

Jeg vet at tatovering ikke har noe med det å få barn. Mener jo å få frem at jeg gjorde mange dumme ting, som ikke hadde noe med barna å gjøre. Ting jeg ikke ville gjort i dag. Jeg kjenner mange som har tatt tatoveringer i ung alder som har angret seg veldig. Tror det er ganske vanlig, ser jo bare hvor umoden min 16 åring er. Ting som h*n ønsker å gjøre som jeg vet han vil andre på senere i livet. Mest sannsynlig i alle fall.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Jeg vet at tatovering ikke har noe med det å få barn. Mener jo å få frem at jeg gjorde mange dumme ting, som ikke hadde noe med barna å gjøre. Ting jeg ikke ville gjort i dag. Jeg kjenner mange som har tatt tatoveringer i ung alder som har angret seg veldig. Tror det er ganske vanlig, ser jo bare hvor umoden min 16 åring er. Ting som h*n ønsker å gjøre som jeg vet han vil andre på senere i livet. Mest sannsynlig i alle fall.

Å tatovere seg er en dum ting? For no tull. Det er en dum ting om du gjør det bare fordi atte. Det er ikke en dum ting om det er en vel gjennomtenkt greie som man kan stå for. Ser du forskjellen? Ikke alle unge foreldre gjør teite ting fordi de på det gitte tidspunkt ikke evner å tenke.

[Crimina]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Å tatovere seg er en dum ting? For no tull. Det er en dum ting om du gjør det bare fordi atte. Det er ikke en dum ting om det er en vel gjennomtenkt greie som man kan stå for. Ser du forskjellen? Ikke alle unge foreldre gjør teite ting fordi de på det gitte tidspunkt ikke evner å tenke.

Det er jo det jeg har prøvd å få frem og jeg var redd for at noen skulle misforstå meg. Jeg vet at ikke alle unge mennesker gjør dumme ting, eller angrer seg.

For MEG var det en dum ting å tatovere meg før jeg ble eldre. Det var en lite gjennomtenkt avgjørelse. Men det er ikke dermed sagt at det er en dum ting for alle andre.

Håper jeg gjorde meg litt bedre forstått nå.

Jeg har et praktfull løsning på alle problemene. La oss starte en barneproduksjonsfabrikk! Minste alderen for å søke jobb på fabrikken setter vi til 25 år.

For å få toppkvalitet på ferdigproduserte varer bør vi ha et datablad som beskriver alle nyansene gjeldende produksjonen, utviklingen og gjenvinningen. Dessuten bør vi tenke på en lettleselig og lettforståelig bruksanvisning. Jeg synes at vi må ha en garanti på 25 år på begge produktene vi leverer. Utvalget vil bestå av hankjønn og hunkjønn, alt annet blir vi dessverre nødt til å kvitte oss med. Jeg vil anbefale å kalle resirkulasjonen for abort. Etter vi oppnår gode resultater med konseptet kan vi notere oss på Børsen og satse på å vokse.

Man lærer så lenge man lever, ikke sant? Jeg synes forslaget mitt er genialt! Hva synes dere?

Kan jeg være produksjonsleder, daglig leder og "hansomtarimotbestikkelsene"?

[Kirsebær]

Alle tar andre valg når de er 19 enn når de er 30. Det er naturens lov, tror jeg. Man tar valg ut ifra erfaringer og modenhet, og man kan rett og slett ikke forvente at en ungdom tar de samme valgene som en voksen, uansett hvor moden denne ungdommen er. Dette betyr jo ikke at ungdommen ikke kan ta de "rette" valgene, jeg bare forventer det ikke på samme måte som av en person med litt flere år på baken.

Jeg har god balast med meg hjemmefra og ville fått mye hjelp og støtte fra det holdet om jeg skulle fått barn som tenåring, jeg hadde ikke kunnet tatt valget om saft på natten (hvis det var noe jeg vurderte) fordi min mor ville vært der og frarådet det. Jeg hadde ikke kunnet hatt barnevakt hver helg for å feste, fordi både familie og omgangskrets ville stoppet meg.
Men mest av alt ville jeg aldri fått en unge. Fordi alt jeg kunne og alt jeg visste om meg selv tilsa at jeg ikke hadde noe ønske om å ta meg av et barn på det tidspunktet. Og oppvekst og familieforhold har sikkert en finger med i spillet når du valgte å få barn tidlig også.

Alt vi lever, alt vi opplever spiller inn på det som skjer videre. Og så lenge barnet får den nødvendige omsorgen så tror jeg ikke vi skal sikte på at alle foreldre skal være voksne, alle foreldre skal ta alle "perfekte" valg for barnet sitt.

[Lhi-My]

Jeg har i en periode jobbet som veileder i barnevernet for bl.a. unge mødre. Min erfaring derfra er at det er store individuelle forskjeller og at mye henger sammen med den ballasten man selv har med seg fra sin oppvekst. Det er vel ingen bombe, men det er vanskelig å bli mor i ung alder når man selv har hatt en vanskelig oppvekst og kanskje ikke har de beste rollemodellene. Har man ikke sett hvordan man er en god mor, er det ekstra utfordrende å bli en god mor selv også. Selvsagt er det store individuelle forskjeller, men man ser nok ofte at barn med vanskelig oppvekst ofte strever ekstra når de selv blir foreldre - og da spesielt hvis det skjer i ung alder.

Ellers er det vel en selvfølge at de aller fleste lærer med tida, men jeg har gud hjelpe meg møtt en del godt voksne mødre som slett ikke har gjort noen spesielt god jobb også. Dessuten kan man diskutere hva definisjonen på en god mor er også. Det er ikke nødvendigvis de som gjør som helsestasjonen sier som er de beste mødrene.