Hva er galt med barnevernet, og hvordan kan man fikse det?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men Bina, sånn som det er nå så finnes ingen tidslimit. Foreldre som er totalt uskikket får uendelig mange sjanser. er det riktig da?

Hva er "totalt uskikket"? Hvis det var en enkel definisjon på dette, så ville jeg vært enig i at de som var "totalt uskikket" burde fratas barna permanent, og da burde man bare gjøre det umiddelbart, ikke vente verken 1 eller 3 år.

Men fordi "totalt uskikket" er et diffust begrep så blir det vanskelig. Folk som bruker narkotika kan bli rusfrie. Mange av dem blir det også. Og en del får tilbakefall og begynner på igjen. Hvordan kan man gardere seg mot det? Hvordan kan man vite på forhånd hvem som vil bli rusfrie, hvem som vil falle tilbake, og hvem det over hode ikke er håp for?

Jeg tror dessuten at vi er tjent med å se litt mer nyanser i forhold til "barneverns-kasusene" også. For det kan like godt være meg eller deg. Pr. i dag er mitt liv ordentlig og organisert. Jeg er gift, begge to har jobb og tjener alminnelig bra, vi har god helse, vi har to barn som skikker seg greit.

Men ting kan endre seg. Jeg kan skade meg eller bli kronisk syk. Jeg kan bli skilt. Eller en av oss kan dø. Jeg kan bli sittende alene med barna, jeg kan miste jobben, jeg kan miste inntekt og omsorgsevne. Jeg kan slite med sykdom og smerter eller psykiske plager.

I en slik situasjon håper jeg at jeg ville vært klok nok til å kontakte barnevernet. Og jeg håper at barnevernet ville vært kloke nok til å se hva både jeg og barna trengte, og at de primært ville hjelpe barna i hjemmet.

Jeg kjenner en del personer som har kontakt med barnevernet. I to tilfeller som jeg kjenner til er det rus inne i bildet (alenemor som ruser seg), og i ett av de tilfellene er barna tatt fra mor for en periode. Så kjenner jeg til fire tilfeller hvor det har vært egentlig helt "alminnelige" familier, men hvor det av ulike årsaker har oppstått problemer med tenåringen som kommer ut av kontroll. Tre av disse ungdommene har bodd kortere eller lengre tid i ungdomshjem.

Ser man dem fra utsiden ville jeg aldri ha gjettet at de fire familiene er inne i barnevernssystemet. Jeg ville aldri ha forestilt meg det, og heller aldri bedømt disse å være uskikket. Men kanskje de er det?

Og så kjenner jeg en god del personer som har hatt kontakt med barnevernet av andre årsaker, oftest er det de selv som har tatt kontakt emd barnevernet.

Og i tillegg kjenner jeg en god del personer hvor barna slett ikke har det optimalt, men hvor barnevernet ikke er inne i bildet. Det kan være ressurssvake foreldre, som ikke er kjent med systemet og hvilken hjelp de kan få, eller som rett og slett er redde for å gå til barnevernet i frykt for å bli stemplet som totalt uskikket, og fratatt barna.

Jeg er opptatt av at terskelen for å ta kontakt med barnevernet heller burde bli lavere enn høyere. Og alle "trusler" om omsorgsovertagelse øker terskelen.

[annemede]

Jeg mener ikke at tidslimiten skal være på et år. Bare så det er sagt. Men jeg tror man bør våge en diskusjon om at fde biologiske foreldrene kanskje ikke alltid bør få et uendelig antall med sjanser.
Ang fosterforeldre og adopsjon så er jo det da et spennende tema, da kanskje flere kunne tenke seg å være fosterforeldre om man kunne få et større "eierforhold" til barnet?

[annemede]

Men når er man rusfri da? Man klarer å holde seg rusfri i 2 mnd, får barnet tilbake, sprekker. Barnet blir borte, holder seg rusfri i 2,5 mnd, får barnet tilbake, sprekker. Barnet tas fra igjen. Holder seg rusfri igjen til barnet kommer tilbake, sprekker nok en gang. Hvor sunt er dette for barnet da?

[annemede]

Og så synes jeg det er en uendelig stor forskjell på å kunne se selv at man trenger hjelp, eller at man velger å ta i mot hjelp kontra å mene at man fikser alt selv når det er tydelig at man ikke gjør det.

[era]

En ting jeg synes forsvinner litt her er at 90% av barneværnets arbeid handler om å trygge foreldre i rollen sin, hjelpe med støttetiltak der det er nødvendig og veiledning der det er nødvendig.
Det er mange som får hjelp av barneværnet i vanskelige situasjoner og det er ikke bare"dårlige" foreldre og mennesker som trenger hjep.

Man kan ikke skille det å hjelpe foreldrene og barna helt fra hverandre, om man i vanskelige tilfeller må velge å adskille foreldre og barn totalt er dette en enorm belastning for barnet og har man ikke klart å avhjelpe en negativ dynamikk før barnet er voksen tar det dette mennesket ofte mange mange år å komme videre i livet for etter at barneværnet er ute av saken er det nettop den biolologiske familien barnet har igjenn.
Selv om man kan ha hatt gode relasjoner til fosterforeldre.

Det er selvfølgelig tillfeller av grov ommsorgssvikt vold insest etc. der er det enda mer krevende for barnets binding til foreldrene er der alikevel ,dette trenger barn hjelp til å takle selv om barnet av og til må beskyttes mot foreldrene sine.

Etter de nye lovene fra i sommer åpner man for utvidet bruk av adopsjon (forslaget om automatikk etter et år gidder jeg ikke engang å komentere) man gir også rom for større sammarbeid mellom etatene, informasjon til helsepersonell etc. man åpner for mere informasjon, men man fordrer også utstrakt bruk av hjelpetiltak i hjemmet. Det går også endel på tidsbruk og man åpner og for tilbakemld til melder om man ikke finner meldingen ubegrunnet eller at det av andre årsaker ikke er heldig.
Det er bevegelse i lovverket, heldigvis- men det er få absolutter man må hele tiden bruke skjønn.

Man vil somoftest komme lengere med frivillige tiltak en med tvang og å hjelpe foreldrene til å forstå sitt eget hjelpebehov er en lang og ofte vanskelig, men helt nødvendig prosess- barn elsker foreldrene sine, de vet ikke om noe annet en den virkeligheten de er født inn i, og når barn trenger å få andre virkeligheter for å kunne utvikle seg er det viktig at de ikke har så store tapsopplevelser at de ikke kan ta inn noe annet en sorg sinne osv. da er det veldig mye lettere for alle om man har etablert et sammarbeid med foreldrene istedet for at disse motarbeider tiltakene.

Foreldrene trenger ofte støtte i sammværet med barna feks. å lære å ikke love mer en de kan holde ol.
Jeg vet det er mange som er sinte og synes at barneværnet er mer et foreldreværn, men man må hjelpe foreldrene til å være foreldre for barnas skyld. En annen ting er at barnevernet ikke har egen utøvende makt, er foreldrene uenige i at barnet trenger hjelp utenfor hjemmet er det opp til fylkesnemda og rettsapparatet.

Det gjøres feil og det er fortvilende mange barn som lever sammen med foreldre som skader dem, men husk at barneværnet ikke har noen oppsøkende avdeling og er avhengi av informasjon fra mennesker rundt - noe som ofte er svært vanskelig å få.
Folk er så fryktelig redde for å si fra og vil ikke blandes inn.


Det er mye problematikk også på fosterforeldre siden, jeg har sett sjalusi og skuffelse over barn som ikke er takknemmelige nok eller som er for knytta til sine foreldre, slike situasjoner er svært vanskelige for barna å takle, og det er ikke så ofte at det er pga. av barnet eller foreldrene det er så mye gjennomtrekk i forsterfamilier.

Jeg har sett fantastiske foreldre som selv ber om hjelp med en ommsorg for barna sine som rører meg dypt og jeg har sett en egoisme og umodenhet hos mennesker som skal ta vare på barn i en allerede vanskelig situasjon som har gjort meg kvalm.


Hver eneste sak er forskjellig, mennesker er forskjellig, man er avhengi å ha et lovverk som tar høyde for at ingen sak er lik og man må ha respekt for både barna og foreldrene også når det er vanskelig.

[annemede]

Men hva kan gjøres for å få de dyktige ansatte i barnevernet til å jobbe der lenger? Det er vel relativt stor gjennomtrekk.
Er det tilbud om debriefing etc.? Man kommer vel ikke utenom at det trengs dyktige ledere på de enkelte kontorene som ser de ansatte og som tar vare på dem?

[era]

Dette med at narkomane og andre vanskeligstillte foreldre får sjangse på sjangse og at det er nok å være rusfri en kort perjode for å få barnet tilbake stemmer ikke rett og slett, en av mange meninger og myter som kansje er med på å gjøre det litt vanskeligere å jobbe i etaten, en av grundene til at det er så stor gjennomtrekk er kansje at det er så utrolig mange meninger om hvor rævva jobb man gjør, og det blir tungt for mange i lengden når det er så få resusjer å jobbe med at langt de fleste har gitt opp både overtidsbetaling og arbeidsmiljø lov for lengst.
Å da måtte forholde seg til veldig mye synsing og skrekkhistorier kan i noen tilfelle være dråpen.

Det er mange kritikkværdige forhold, men vanlige folks sensasjonslyst er større.

[annemede]

heldigvis at barevernet også har forandret seg siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Så det du mener er at om folk hadde brydd seg mindre om hva som skjedde i barnevernet så hadde det vært lettere for de som jobbet der, og de hadde ikke sluttet så ofte?

[era]

Nei, jeg mener at om folk hadde brydde seg mer generelt,hadde turt å si fra å gjøre noe istedet for å tro at barneværnet har en magisk krystallkule og kansje forsøkt å ta kontakt med vanskeligstillte foreldre i stedet for å sladre bak ryggen deres og i etterkant velvillig fortelle hiostorier om hvor lite som ble gjort for barna, kansje ikke gjøre det så vanskelig og skammelig å få hjelp fra barneværnet så hadde det vært lettere for alle.

Jeg vil at folk skal bry seg, men jeg tror at om folk holdt seg til fakta og kansje skaffet seg et mere nyansert bilde istedet for å bare fokusere på negative historier og ensidig oppfatning ville det vært lettere for folk som jobber ræven av seg for peanøtte å ikke miste motivasjonen.

[kie]

Nå er det jo slik at barnevernet har fått bredere arbeidsoppgaver.

Sitat:

Helga Solheim, avdelingsdirektør for Barnevernet - region nord, mener at økningen i antall barn med tiltak skyldes først og fremst at det nå er flere og bedre tilbud enn tidligere.

- Vi har mange flere differansierte tilbud i dag enn tidligere. Vi kan sette inn flere hjelpetiltak i hjemmene, slik at barna ikke trenger å flytte ut for å få hjelp, sier Solheim.

Sitat:

Hoff tror den generelle økningen i antall barn med tiltak har sammenheng med terskelen for å ta kontakt med barnevernet er blitt lavere.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=530236

Dette synes jeg er en god utvikling. Mange som tidligere ville ha falt utenfor barnevernets område blir nå hjulpet gjennom forebyggende barnevern. I følge en ansatt ved en utredningsinstans ser man nå f.eks. at flere barn med funksjonshemming får hjelp på den måten når de ellers faller mellom stolene i andre etater. Jeg har også hørt om at barnevernet kan gå inn og se om barnets rettigheter i forhold til andre instanser blir ivaretatt og backe opp foreldre i forhold til å få andre hjelpeinstanser i tale og til å ta ansvar. Eller de kan kanskje gå inn og trå til når nettopp denne kampen for at barnet skal få hjelp er i ferd med å slite ut foreldrene. For å forebygge at slitasjen på foreldrene gjør noe med deres fungering som foreldre.

Selvsagt har vi de mer alvorlige sakene også. Jeg er ikke blind for at det også finnes. Jeg har familie som jobber både i og med barnevernet (skoleansatte etc.)Men barnevernet er så innmari mye mer.

Det som jeg tror kan være problematisk er om denne utviklingen i forhold til forebyggende barnevern bremses av for dårlig kapasitet, ressurser og for lite penger. Jeg har inntrykk av at det er store variasjoner. I noen kommuner er det ikke kapasitet til mer enn brannslukking for de som har det verst. I andre kommuner er man sterke på forebygging også.

Så jeg tror faktisk barnevernet kan gjøre veldig mye bra når de først får verktøyene de trenger for å gjøre det. Jeg skulle virkelig ønske at man sluttet å overfokusere på de absolutt verstingsakene og se på alt "foreldrevern" som et onde. Barn og foreldres interesser er ikke alltid motsetninger og det man ser på som "foreldrevern" kan godt være "foreldrestøtte" og til barnets beste. Det sier vel kanskje også litt at blant de meldingene som kommer inn så er det faktisk foreldre selv som oftest tar kontakt med barnevernet.