Nordmenn sutrer seg til sykmelding

Billa - vi diskuterer vi - vi er bare ikke enige med deg om alt sammen.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Billa - vi diskuterer vi - vi er bare ikke enige med deg om alt sammen.

Jada, VI diskuterer her på FP. Men jeg tenkte i litt større kretser enn akkurat på dette nettforumet da Jeg har all respekt for at vi ser ulikt på ting. Det er bra, det skaper utvikling når ikke alle er enige

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jada, VI diskuterer her på FP. Men jeg tenkte i litt større kretser enn akkurat på dette nettforumet da Jeg har all respekt for at vi ser ulikt på ting. Det er bra, det skaper utvikling når ikke alle er enige

Å.
Jeg tenkte ikke på at man kanskje diskuterer ting andre steder nei.

[Perhonen]

Kie, siden jeg ikke fikk prikket deg, du skrev et veldig bra innlegg. Hatten av.
Jeg gikk tidligere på midlertidige kontrakter, og jobbet innimellom opptil 70 timers uke i lange perioder for så å være nede i 4 timer pr uke, når det passet sjefen sånn. Jeg var da ansatt som tilkallingsvikar, og ble brukt til tilkalling til det meste. Og var etter ti år på dette viset fullstendig utslitt og med store slitasjeskader på grunn av ensidig arbeid. Husker så innmari godt jeg ba om å få ei helg fri etter en lengre arbeidsperiode og fikk nei, og beskjed om at hvis det ikke passet meg kunne jeg finne meg noe annet å gjøre. På en liten plass med svært stor arbeidsledighet. Han visste akkurat hvor han skulle sette til skrustikka.
Nå snakkes det om å innføre karensdager og ansvarliggjøre den enkelte arbeidstaker, som i mange tilfeller virkelig sliter for å få endene til å møtes. Og det er mange også i dag, selv om mange andre tjener godt. Mange jobber deltid,fordi de ikke får annet, mange jobber på midlertidige kontrakter og som tilkallingshjelp. Vikar. Kanskje burde arbeidsgivere enda mer enn i dag ansvarliggjøres i forhold til sykefravær. Jeg tror (ikke vet) at de bedriftene som er med på en IA avtale faktisk blir ansvarliggjort selv på en annen måte, samtidig som også arbeidstaker ansvarliggjøres. Jeg har nå hatt 4 møte med min leder, og det gjør også godt for den psykiske helsen. Jeg kjenner igjen andre som jobber under så dårlige forhold at det tar helt knekken på dem, og dette er ansatte i enheter som har opp mot 15% sykefravær. Kommunale enheter. Da er det ikke snakk om at det er den enkelte ansattes ansvar, det blir snakk om å se på arbeidsforholdene over hele enheten. Og det er alles ansvar og især arbeidsgiver. Kanskje er rett og slett kravene til effektivitet og til innsparinger så store i dag at det tar både fysisk og psykisk knekken på folk. Jeg kjenner foreldre som tar med seg syke barn på jobb fordi arbeidsgiver ikke godtar at de er hjemme med syke barn. Jeg har nå snart jobbet tre år i barnehage, og dette gjentar seg stadig vekk. Småbarn som blir levert først om morgenen og hentet sist fordi foreldrenes arbeidsgiver forventer max uttelling fra dem enten de har barn eller ei. Det sliter enormt og i sær på småbarnsforeldre, og foreldre med barn med ulike spesielle behov. I tillegg har mange voksne omsorgsansvar for voksne "barn" med spesielle behov, og omsorgsansvar og oppfølgingsansvar for egne foreldre. Mange sliter i perioder da en eller flere i familen er syke og kanskje også pleietrengende. Mange står på i jobb mens de har barn på sykehus, de står på for syke samboere og ektefeller. En kollega av meg måtte være hjemme i to uker nå nettopp med et barn som var nyoperert og som måtte ha tilsyn, hun fikk ikke sykemelding, og hadde ikke råd til å ta fri, så hun fikk sydd sammen et opplegg som "ikke lignet grisen" med hjelp av besteforeldre, tanter og onkler, og "finsnekring" av egen arbeidsdag. Utmattende. Årsakene til sykefraværet i Norge er sammensatt, men jeg tror først og fremst arbeidsgiverne og kravene til effektivitet og kostnadsbesparelser må ta en stor del av skylden.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

En kollega av meg måtte være hjemme i to uker nå nettopp med et barn som var nyoperert og som måtte ha tilsyn, hun fikk ikke sykemelding, og hadde ikke råd til å ta fri, så hun fikk sydd sammen et opplegg som "ikke lignet grisen" med hjelp av besteforeldre, tanter og onkler, og "finsnekring" av egen arbeidsdag. Utmattende. Årsakene til sykefraværet i Norge er sammensatt, men jeg tror først og fremst arbeidsgiverne og kravene til effektivitet og kostnadsbesparelser må ta en stor del av skylden.

Bare kjapt innpå for å si at det kan være hun har krav på pleiepenger!

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Bare kjapt innpå for å si at det kan være hun har krav på pleiepenger!

Enda kjappere - hva er det? Er ikke det sånn hundre kroner dagen minus skatt eller noe?

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Bare kjapt innpå for å si at det kan være hun har krav på pleiepenger!

Fra hvem? Hun har spurt nav, fastlegen og sykehuset. Det må jeg finne ut mer om. Tusen takk Billa.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ellers: Jeg synes "konflikter på arbeidsplassen" i denne tråden er kraftig undervurdert i forhold til hvor syke folk faktisk kan bli av det. Og da blir jo ikke folk sykmeldte på grunn av konfliktene (eller mobbingen) i seg selv, men av konsekvensene av det. Uavhengig av skyldfordeling også, kanskje. Jeg synes det er dritskummelt at folk som jobber med mennesker, og spesielt de som jobber med barn, ikke skjønner hvor ødeleggende slikt er og at konsekvensene faktisk er helt reelle.

.

Jeg går ut fra at det er jeg som er "folk" her , og jeg kan forsikre deg om at jeg vet like mye om konsekvenser av mobbing som du gjør. Sikkert mer. I og med at jeg er i arbeidslivet (og har vært det lenge) kan jeg forsikre deg om at jeg kjenner til mange merkelige ting som blir slengt i mobbesekken: Misnøye, krangler, misunnelse, sutring - veldig ofte blir slikt kalt for mobbing. Konflikt og uenighet medfører ansvar selv. Mobbebegrepet er dermed mye greiere å ty til. Mobbing finnes, også blant voksne, men slett ikke i så stor grad som man kan tro når man leser diverse artikler om emnet, mener jeg.

[rine]

Jeg glemte denne:

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er noe med hvordan folk som har muligheter omtaler og møter folk som ikke har de samme mulighetene som gir meg frysninger. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Jeg vil ikke at vi skal skape et sånt samfunn for neste generasjon heller. Og jeg får litt fnatt av påstander i samfunnsdebatten som vitner om omtrent like god innsikt overfor de som ikke er like heldige som en selv (enten det gjelder økonomi, jobbmuligheter eller helse), som "La dem spise kake!" var i sin tid. For noen er "det er bare å bytte jobb"/"det er bare å gå ned i stilling" omtrent det samme som "La dem spise kake!"

For meg vil en slik utvikling være et gedigent tilbakeskritt og jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som er "rike", på muligheter, penger, kontakter, helse eller annet, er så nådeløse og arrogante i møte med de som er "fattige". Og det forundrer meg at politikere som jeg tidligere har trodd sto for omtanke, toleranse og verdighet nå viser hvor kyniske, evt. lite innsiktsfulle, de egentlig er. Det virker som om det har blitt PK å hetse, tingliggjøre og være utrolig nedlatende overfor de som er verre stilt enn seg selv. Og jeg liker det virkelig ikke.

At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig. Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd. Jeg lagde en tråd om mine tanker om dette tidligere i høst. Siden den ikke inneholdt trusler om å redusere velferdsgodene fra noen, vekket den bare sånn passe med engasjement her inne. Hvis du leser HI i tråden, skjønner du sikkert mer av hvorfor innlegg som dine og SF provoserer meg aldri så lite.

Her

Hvor er det du mener jeg ikke gir enkeltindividet ansvar, rine? Når jeg krever at de følger opp massiv behandling for å faktisk bli friske fra sin sykdom? Jeg krever at en som er syk faktisk skal få hjelp - og følge opp den hjelpen vedkommende får for å bli frisk og komme seg på jobben. Men jeg ser et poeng i å få folk friske også. Ikke bare skremte.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg glemte denne:


At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig.

Mener du at solidaritetstankegangen som velferdsstaten er bygd opp om er pinlig?

Sitat:

Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd.

Det høres jo kjipt ut når du formulerer det slik. Jeg er sikker på at det ikke er akkurat det folk kjemper for. Så råttent er faktisk ikke Norge.Det høres mye mer ut som den oljestaten (Dubai?), der de infødte får lønn uten å jobbe fra staten og bare går og slenger, mens de har innleid arbeidskraft utenfra. DA snakker vi om det du snakker om. Vi andre snakker om solidaritetsprinsippet som vår velferdsstat er bygd opp rundt. Javisst, den har en del ulemper som vi bør ta tak i (noen som husker den artikkelen som sto i Times om de narkomane på plata i Oslo?), men jeg synes vi skal ta tak i riktig ende.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg glemte denne:


At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig. Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd. Jeg lagde en tråd om mine tanker om dette tidligere i høst. Siden den ikke inneholdt trusler om å redusere velferdsgodene fra noen, vekket den bare sånn passe med engasjement her inne. Hvis du leser HI i tråden, skjønner du sikkert mer av hvorfor innlegg som dine og SF provoserer meg aldri så lite.

Her

På hvilket grunnlag påstår du at enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ?
Slik jeg ser min egen arbeidsplass, og mine egne kollegaer så jobber de fleste til de omtrent stuper, med økonomiske nedskjæringer, også i forhold til personaltetthet på alle kanter. Jeg kan forsikre deg om at det ikke er luksus for noen av oss. Og ingen går hjem fra jobb eller er borte fra jobb med mindre de er virkelig syke, eller som du beskriver utbrente. Og jeg kan forsikre deg om at å jobbe sammen med noen som er utbrent er "ingen dans på roser". Du skal jobbe sammen med et menneske som eksisterer og fint lite mer. Ingen på min arbeidsplass sliter med god økonomi, det er ingen dyre biler eller fine feriereiser, flotte klær eller dyre hus. Det er en nøktern gruppe arbeidstakere som gjør sitt beste for barna de jobber med, sine kollegaer og sin arbeidsgiver.
Opplevelsen min er at kravene er så store i forhold til økonomi, besparelser og effektivitet at det tar knekken på folk. Man må yte, maksimalt ellers er man verdiløs. Og mener du virkelig det bare er arbeidstakernes skyld? Hvor er arbeidsgivernes ansvar i dette?

Og sammen med Perhonen sitt utmerkede innlegg her føler jeg for å ta med en kontrast som kan være verdt å tenke litt over. På jobben min har vi 2 % sykefravær. Til tross for at jeg nettopp var så lenge syk. Det har sammenheng med interessante arbeidsoppgaver, svært høy grad av tilrettelegging fra ledelsen for at alle skal påvirke hverdagen sin og få gjort det de skal slik det stemmer best for dem. Det er ingen som legger seg opp i at jeg trener fredag formiddag og jobber på kvelden. Det er ikke noen som sier noe på at jeg tar ut lønn for overtid. Jeg har det utstyret jeg skal ha og et flott støtteapparat i administrasjonen som passer på at man ikke driver med noe annet enn akkurat det man skal - alt rundt er ivaretatt.

Det er høy fokus på trivsel - og på fortjeneste. Og begge deler er strålende. Og sykefraværet altså minimalt. Det er altså mulig. Det er ikke slik at vi bare har hatt flaks med å ikke ansette slappinger - det er flere grunner til at ting går bra. De grunnene kan vi spre litt rundt.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig. Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd.

Vet du, dette skjønte jeg ingenting av. Hva er det du snakker om?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hvor er det du mener jeg ikke gir enkeltindividet ansvar, rine? Når jeg krever at de følger opp massiv behandling for å faktisk bli friske fra sin sykdom? Jeg krever at en som er syk faktisk skal få hjelp - og følge opp den hjelpen vedkommende får for å bli frisk og komme seg på jobben. Men jeg ser et poeng i å få folk friske også. Ikke bare skremte.

Jeg tror vi har veldig forskjellig mening (og helt sikkert erfaringer)ang. hva som er sykdom og ikke. Jeg ønsker også å få syke folk friske, men jeg mener at sykelønnen går til utrolig mye mer enn sykdom.

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Mener du at solidaritetstankegangen som velferdsstaten er bygd opp om er pinlig?

Det høres jo kjipt ut når du formulerer det slik. Jeg er sikker på at det ikke er akkurat det folk kjemper for. Så råttent er faktisk ikke Norge.Det høres mye mer ut som den oljestaten (Dubai?), der de infødte får lønn uten å jobbe fra staten og bare går og slenger, mens de har innleid arbeidskraft utenfra. DA snakker vi om det du snakker om. Vi andre snakker om solidaritetsprinsippet som vår velferdsstat er bygd opp rundt. Javisst, den har en del ulemper som vi bør ta tak i (noen som husker den artikkelen som sto i Times om de narkomane på plata i Oslo?), men jeg synes vi skal ta tak i riktig ende.

Velderdsstaten og solidaritet er en Fin Ting. Jeg er for det. Jeg mener likevel at velferdstaten har bikket over i det pinlige fordi den i altfor stor grad syr puter under armene på folk. Norge er et land der folk definitivt har flere rettigheter enn plikter, sånt er aldri bra.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Vet du, dette skjønte jeg ingenting av. Hva er det du snakker om?

Tror ikke jeg klarer å forklare bedre enn jeg allerede har gjort.

[Katta]

Rine - hva er din definisjon på sykdom/skade/lyte som er utgangspunktet for folketrygdloven?

[rine]

[quote=Katta;2060057]Rine - hva er din definisjon på sykdom/skade/lyte som er utgangspunktet for folketrygdloven?[/quot

[Katta]

[quote=rine;2060066]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Rine - hva er din definisjon på sykdom/skade/lyte som er utgangspunktet for folketrygdloven?[/quot

Hele lovverket rundt sykepenger forutsetter at en person har sykdom/skade/lyte. Det har vært diskutert i årtier hva som er sykdom god nok. Du gir inntrykk av å ha tanker rundt hva som er sykdom i denne sammenhengen, jeg er nysgjerrig hvordan du definerer sykdom.

Jeg lurer også på hva rine mener er sykemeldingsårsak som ikke burde være det.
Og enda mer på hvorfor du mener at du ut fra erfaring fra ditt eget yrkesliv som tross alt er for nesten ingenting å regne i den store sammenhengen mener å vite så mye mer om dette enn alle andre.

[Molo]

Tidlig i denne diskusjonen ble det snakk om de arbeidstakerne som kjempet med nebb og klør for å holde seg på jobb, i 100% stilling, koste hva det koste ville. Sitte i en stilling de kanskje ikke var kapabel til å sitte i på gitte tidspunkt.
I den idéelle verden, hvor det ikke går på økonomi f.eks. hadde nok mange innsett sine begrensninger, gått ned i prosent, evt. funnet en annen jobb de ville fungert bedre i.

I realiteten er det ofte arbeidstakeren selv, gjerne en med "flink pike-kompleks" som er den siste til å innse, og i allefall godta sine begrensninger. Det ender gjerne med at vedkommende går på en pansersmell. At man da skal lese at man kan takke seg selv for at man ikke så faresignalene og har havnet i uføret, er helt meningsløst. Det er steintøft nok å til slutt be om hjelp, gjerne etter å ha presset seg til det umenneskelige for å få ting til å gå rundt.

Har ikke vedkommende veldig oppmerksomme kolleger og ledere kan hun få gå slik i lange tider uten at noen tar affære. Og jeg skal love deg at det ikke er enkelt for pårørende hjemme å sette ned foten og kreve tiltak heller. Psykisk sykdom er skummelt nok i seg selv, om man ikke i tillegg skal bli mistenkeliggjort. Hvor mange tror dere ikke har ønsket at legen hadde sendt dem ut med etpar krykker så de i allefall så litt syk og svak ut?

Jeg vil slå et slag for å forbedre HR/personalpolitikken rundt omkring. Det er utrolig hva som kan tas tak i "fra oven" før det får gått så langt at en arbeidstaker er ute i langtidssykemelding. Og jeg snakker IKKE primært om mistrivsel, mobbing etc., men at vi ser hverandre. At vi jobber sammen i team. At vi avløser, tilrettelegger og finner alternativer.