Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Perhonen]

Kie, siden jeg ikke fikk prikket deg, du skrev et veldig bra innlegg. Hatten av.
Jeg gikk tidligere på midlertidige kontrakter, og jobbet innimellom opptil 70 timers uke i lange perioder for så å være nede i 4 timer pr uke, når det passet sjefen sånn. Jeg var da ansatt som tilkallingsvikar, og ble brukt til tilkalling til det meste. Og var etter ti år på dette viset fullstendig utslitt og med store slitasjeskader på grunn av ensidig arbeid. Husker så innmari godt jeg ba om å få ei helg fri etter en lengre arbeidsperiode og fikk nei, og beskjed om at hvis det ikke passet meg kunne jeg finne meg noe annet å gjøre. På en liten plass med svært stor arbeidsledighet. Han visste akkurat hvor han skulle sette til skrustikka.
Nå snakkes det om å innføre karensdager og ansvarliggjøre den enkelte arbeidstaker, som i mange tilfeller virkelig sliter for å få endene til å møtes. Og det er mange også i dag, selv om mange andre tjener godt. Mange jobber deltid,fordi de ikke får annet, mange jobber på midlertidige kontrakter og som tilkallingshjelp. Vikar. Kanskje burde arbeidsgivere enda mer enn i dag ansvarliggjøres i forhold til sykefravær. Jeg tror (ikke vet) at de bedriftene som er med på en IA avtale faktisk blir ansvarliggjort selv på en annen måte, samtidig som også arbeidstaker ansvarliggjøres. Jeg har nå hatt 4 møte med min leder, og det gjør også godt for den psykiske helsen. Jeg kjenner igjen andre som jobber under så dårlige forhold at det tar helt knekken på dem, og dette er ansatte i enheter som har opp mot 15% sykefravær. Kommunale enheter. Da er det ikke snakk om at det er den enkelte ansattes ansvar, det blir snakk om å se på arbeidsforholdene over hele enheten. Og det er alles ansvar og især arbeidsgiver. Kanskje er rett og slett kravene til effektivitet og til innsparinger så store i dag at det tar både fysisk og psykisk knekken på folk. Jeg kjenner foreldre som tar med seg syke barn på jobb fordi arbeidsgiver ikke godtar at de er hjemme med syke barn. Jeg har nå snart jobbet tre år i barnehage, og dette gjentar seg stadig vekk. Småbarn som blir levert først om morgenen og hentet sist fordi foreldrenes arbeidsgiver forventer max uttelling fra dem enten de har barn eller ei. Det sliter enormt og i sær på småbarnsforeldre, og foreldre med barn med ulike spesielle behov. I tillegg har mange voksne omsorgsansvar for voksne "barn" med spesielle behov, og omsorgsansvar og oppfølgingsansvar for egne foreldre. Mange sliter i perioder da en eller flere i familen er syke og kanskje også pleietrengende. Mange står på i jobb mens de har barn på sykehus, de står på for syke samboere og ektefeller. En kollega av meg måtte være hjemme i to uker nå nettopp med et barn som var nyoperert og som måtte ha tilsyn, hun fikk ikke sykemelding, og hadde ikke råd til å ta fri, så hun fikk sydd sammen et opplegg som "ikke lignet grisen" med hjelp av besteforeldre, tanter og onkler, og "finsnekring" av egen arbeidsdag. Utmattende. Årsakene til sykefraværet i Norge er sammensatt, men jeg tror først og fremst arbeidsgiverne og kravene til effektivitet og kostnadsbesparelser må ta en stor del av skylden.