Spinoff: Idretter med slankepress

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg fikk litt lyst til å fortelle hvorfor Mazunen går på turn. Det er ikke noe hun har skreket seg til, men noe jeg har bestemt.

Jeg vet at hun selv om hun er slank og langbeint ikke har anlegg til å bli eliteturner. Det er heller ikke noe poeng for meg.

Nettopp fraværet av naturlig talent og anlegg er min motivasjon. Jeg tror det grunlaget hun får fra turn vil hjelpe henne til å fiks ting lettere enn hun ellers vill.

Jeg kjenner mange som har hatt traumer om hest og tau osv i gymtimer. Her lerer hun å satse og bruke et satsbrett. Hun lærer å slå hjul, stå på hender osv. Med instruktører som evner å se hva de gjør feil og derved hjelpe dem til å gjøre det rett.

For meg handler det om å utnytte sitt potensial. Så gym blir gøy og ikke pes.

Det går forresten gutter på turn sammen Mazungen selv om jenter er i overtall. Mazungen begynner nåpå 7-9 års gruppering og jeg er ikke så sikker på hvor lenge vi fortsetter. Men det hun har fått allerede er gull verd.

Turn har jeg heller ingen betenkeligheter med. Det er mulig jeg ville forsøkt å holde igjen med tanke på konkurranseturn, hvis det skulle bli aktuelt. (Jeg begynte såvidt på konkurranseturn selv som barn, men droppa ut og fortsatt med turn "bare for moro skyld" noen år til). På samme måte som jeg ville vært skeptisk til prøvedansing for operaballetten.

Men angående ansvarsfraskrivelse: såklart man har et ansvar i hjemmet. Det er likevel slik at en sårbarhet kan finnes, som kan trigges av et ekstremt prestasjonsmiljø. Foreldre har ikke full kontroll over all sårbarhet som kan finnes. Tross alt, det er ikke alt som er "foreldrenes skyld". Noe sårbarhet kan vi påføre barna våre uten at vi vil det, og til tross for at vi prøver å gjøre det motsatte. Noe kan komme via vennekrets eller skole. Og noe kan komme via idrett. Såklart ingen skal fraskrive seg noe ansvar, verken foreldre eller idretter.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg fikk litt lyst til å fortelle hvorfor Mazunen går på turn. Det er ikke noe hun har skreket seg til, men noe jeg har bestemt.

Jeg vet at hun selv om hun er slank og langbeint ikke har anlegg til å bli eliteturner. Det er heller ikke noe poeng for meg.

Nettopp fraværet av naturlig talent og anlegg er min motivasjon. Jeg tror det grunlaget hun får fra turn vil hjelpe henne til å fiks ting lettere enn hun ellers vill.

Jeg kjenner mange som har hatt traumer om hest og tau osv i gymtimer. Her lerer hun å satse og bruke et satsbrett. Hun lærer å slå hjul, stå på hender osv. Med instruktører som evner å se hva de gjør feil og derved hjelpe dem til å gjøre det rett.

For meg handler det om å utnytte sitt potensial. Så gym blir gøy og ikke pes.

Det går forresten gutter på turn sammen Mazungen selv om jenter er i overtall. Mazungen begynner nåpå 7-9 års gruppering og jeg er ikke så sikker på hvor lenge vi fortsetter. Men det hun har fått allerede er gull verd.

Det hærtes ikke så dumt ut egentlig. Innser at jeg ikke har tekt så langt som dette med fritidsaktiviteter enda... når bgynner man med slikt? Må kanskje begynne å sjekke hvilke muligheter vi har i nærområdet...

[Claire]

Jeg forstår rett og slett ikke den frykten for å la barn delta i prestasjonspregete idretter eller idrett på høyt nivå. Og da at man spesielt peker ut enkelte idretter som man egentlig har veldig lite førstehåndskunnskap om. For meg er frykten større for at de skal havne i tvilsomme miljøer, begynne med stoff, fly på fylla hver helg, eller sløve foran PC-en fullstendig blottet for tiltakslyst. Min erfaring er at det å bedrive aktiv konkurranseidrett i barne- og ungdomsårene er 99 % positivt.

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Men angående ansvarsfraskrivelse: såklart man har et ansvar i hjemmet. Det er likevel slik at en sårbarhet kan finnes, som kan trigges av et ekstremt prestasjonsmiljø. Foreldre har ikke full kontroll over all sårbarhet som kan finnes. Tross alt, det er ikke alt som er "foreldrenes skyld". Noe sårbarhet kan vi påføre barna våre uten at vi vil det, og til tross for at vi prøver å gjøre det motsatte. Noe kan komme via vennekrets eller skole. Og noe kan komme via idrett. Såklart ingen skal fraskrive seg noe ansvar, verken foreldre eller idretter.

Denne sårbarheten trigges vel så mye om ikke mer av hjemmemiljøet. Dersom det er slanking og en misførnøyd mamma (det er flest mødre desverre) som klager over vekten og klesstørrelsen store deler av barnas oppvekst. Dette er ikke til å komme fra og desverre arver våre barn våre spisemønstre og som regel også vårt kroppsideal og våre spiseforstyrrelser. Det at man har satt fokus på idrett og på mediene er vel og bra, men det er langt fra den måten man kan begrense problemene best. For å kunne forebygge må foreldrene gå i seg selv og det de projiserer ut, barn er mestere i å få med seg hva som sies og de stemninger som er i hjemmet. Alt for lett å glemme, kanskje fordi det krever at man selv ekjenner ansvar for at barnet opplever seg selv som tykk selv om det ikke har overvekt?

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

...som da med fistel i stemmen svarte at jenta vår hadde ikke vært på alle øvelsene den våren så hun fortjente ikke flagg.

Eventuelt

[Acsa]

Jeg er enig i at mye av ansvaret ligger i hjemmet, og hos foreldrene og hva slags holdninger til egen og andres kropper de formidler. Men det er jo noen idretter hvor hvordan kropp du har blir tydeligere enn i andre idretter lenge før man kommer til et nivå hvor det kan være relevant å snakke om noe annet enn hvorvidt man synes det er gøy. F.eks ballettdrakt vs. fotballshorts og t-skjorte. Storesøster 5 år kom hjem fra dansetrening i rosa ballettdrakt og spurte hvorfor hun hadde større mage enn jentene hun danset sammen med. Storesøster 9 år har aldri spurt om noen sånt når hun kommer hjem fra Tae-Kwon-Do, iført en løs hvit drakt. Der trener de sammen på tvers av kjønn og aldersklasser og da blir uansett ikke kroppssammenlikning spesielt relevant.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det hærtes ikke så dumt ut egentlig. Innser at jeg ikke har tekt så langt som dette med fritidsaktiviteter enda... når bgynner man med slikt? Må kanskje begynne å sjekke hvilke muligheter vi har i nærområdet...

Jeg har tenkt at ungene har godt av å ha en fast aktivitet fra de er 3-4 år. Snuppa begynte på danseskole da hun var 3,5 og har elsket det hele veien. Nå har hun i tillegg fått med seg utrolig mange andre av jentene på avdelingen sin, og jeg ser at de storkoser seg med ballett.

Knerten skal også få begynne på et eller annet. De har gutteklubb på danseskolen til snuppa. Det hadde vært drømmen om de kunne gått på hvert sitt dansekurs på samme skole og samtidig. Ellers har jeg tenkt at ishockey er tingen for ham. Vi har en ishall rett i nærheten. Men vi får se hva han har lyst til når den tid kommer.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Vi tok begge jentene ut av turngruppa her i fjor. Jeg fikk et sjokk på avslutningen hvor gale mødre dyttet andre unger for at deres håpefulle skulle få best mulig plass under øvelsene osv osv. Det var en som rev et flagg ut av hånden til eldste, og ga det til sin datter. Jeg satt litt laidback på sidelinjen og var vitne til galskapen, konfronterte moren helt rolig som da med fistel i stemmen svarte at jenta vår hadde ikke vært på alle øvelsene den våren så hun fortjente ikke flagg

Jeg trodde det var sånn de bare gjorde i Amerika.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har tenkt at ungene har godt av å ha en fast aktivitet fra de er 3-4 år. Snuppa begynte på danseskole da hun var 3,5 og har elsket det hele veien. Nå har hun i tillegg fått med seg utrolig mange andre av jentene på avdelingen sin, og jeg ser at de storkoser seg med ballett.

Knerten skal også få begynne på et eller annet. De har gutteklubb på danseskolen til snuppa. Det hadde vært drømmen om de kunne gått på hvert sitt dansekurs på samme skole og samtidig. Ellers har jeg tenkt at ishockey er tingen for ham. Vi har en ishall rett i nærheten. Men vi får se hva han har lyst til når den tid kommer.

Men min er bare 1,5 så jeg har et par år på meg da...til å finne "den perfekte aktivitet" for Knerten.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Jeg er enig i at mye av ansvaret ligger i hjemmet, og hos foreldrene og hva slags holdninger til egen og andres kropper de formidler. Men det er jo noen idretter hvor hvordan kropp du har blir tydeligere enn i andre idretter lenge før man kommer til et nivå hvor det kan være relevant å snakke om noe annet enn hvorvidt man synes det er gøy. F.eks ballettdrakt vs. fotballshorts og t-skjorte. Storesøster 5 år kom hjem fra dansetrening i rosa ballettdrakt og spurte hvorfor hun hadde større mage enn jentene hun danset sammen med. Storesøster 9 år har aldri spurt om noen sånt når hun kommer hjem fra Tae-Kwon-Do, iført en løs hvit drakt. Der trener de sammen på tvers av kjønn og aldersklasser og da blir uansett ikke kroppssammenlikning spesielt relevant.

Ser det poenget, men sammenligne kropper kommer de nok til å gjøre uansett. Dessverre. Enten det kommer til syne i form av tettsittende treningsklær eller ulike grader av spenst, smidighet og hurtighet. Det er tydeligvis mange med negative opplevelser her, men jeg har en datter som snart er 18 og har deltatt i dans, turn, cheerleading, ridning i alle år, og vi har aldri opplevd noe negativt kroppsfokus.

Og hvorfor ikke heller la dem gå i en trang dansekjole og være stolte og fornøyde med seg selv, hvis det er det de vil? Jeg synes ikke det er noen god måte å angripe kroppshysteri på å kle barna i løstsittende klær - det er jo en måte å skjule kroppen på. Og da gir vi dem indirekte rett i at de bør skjule kroppen sin. Det er etter min mening bedre å lære dem å være fornøyde med den kroppen de har - uansett idrett de måtte foretrekke. De fleste kraftige, tettbygde kropper fungerer like godt som spinkle i de fleste idretter.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Jeg forstår rett og slett ikke den frykten for å la barn delta i prestasjonspregete idretter eller idrett på høyt nivå. Og da at man spesielt peker ut enkelte idretter som man egentlig har veldig lite førstehåndskunnskap om. For meg er frykten større for at de skal havne i tvilsomme miljøer, begynne med stoff, fly på fylla hver helg, eller sløve foran PC-en fullstendig blottet for tiltakslyst. Min erfaring er at det å bedrive aktiv konkurranseidrett i barne- og ungdomsårene er 99 % positivt.

Det er på grunn av min bakgrunn i konkurranseidretten som barn og ungdom at jeg ønsker å få barna mine interessert i det. I utgangspunktet er jeg ganske ukritisk til hva slags idretter de måtte velge seg, men jeg har noen innvendinger mtp farer for (sen)skader og andre fysiske belastninger som følger enkelte idrett.

Jeg tror også på at noe av det viktigste for å holde barnas interesse for idretten vedlike, er å velge noe som barnet er flink til, og som det greier like godt som de andre. Det er morsomt å hevde seg, og morsom å "få til noe", uansett om det er ballett eller vannpolo. Det sies at prestasjon ikke er viktigere enn deltakelse, men her har jeg mine tvil. Det er ikke morsomt å drive med noe som man ikke får til særlig bra, derfor synes jeg det er viktig at foreldrene (når barna er større og har lyst å drive med noe) prøver å lede barna til den idretten som de vil fysisk kunne mestre. (Dvs. ikke basket til gutten på 1.55 cm eller ballett til noen som ikke har koordinasjon).

Idretten har gitt meg så mye som barn og ungdom og nå som voksen at jeg aldri ville latt den sjansen gå forbi for at barna mine skal ha glede av det også. Jeg vil mye heller ha en fjortisballerina med superhøye ballettambisjoner enn en fjortenåring som ikke driver med idrett. Jeg tar heller sjansen på at hun kommer inn i et miljø hvor det kan være kroppspress (as if denne ikke har kommet til arenaer utenfor idretten for lengst) enn at jeg tar sjansen på at ungen ikke driver med noe overhodet.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg trodde det var sånn de bare gjorde i Amerika.

Du kan så si. Jeg vet ikke om dette er spesielt for RS og turnmiljøet, det jeg reagerte på var en ganske stor foreldregruppe (mødre) som gikk helt av skaftet. Ettersom det ser ut til å være slik på dette stedet så velger vi noe annet, det kan jo være at turnmiljøet et annet sted er helt topp.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Denne sårbarheten trigges vel så mye om ikke mer av hjemmemiljøet. Dersom det er slanking og en misførnøyd mamma (det er flest mødre desverre) som klager over vekten og klesstørrelsen store deler av barnas oppvekst. Dette er ikke til å komme fra og desverre arver våre barn våre spisemønstre og som regel også vårt kroppsideal og våre spiseforstyrrelser. Det at man har satt fokus på idrett og på mediene er vel og bra, men det er langt fra den måten man kan begrense problemene best. For å kunne forebygge må foreldrene gå i seg selv og det de projiserer ut, barn er mestere i å få med seg hva som sies og de stemninger som er i hjemmet. Alt for lett å glemme, kanskje fordi det krever at man selv ekjenner ansvar for at barnet opplever seg selv som tykk selv om det ikke har overvekt?

Ja, jeg benktet jo ikke at sårbarheten kommer fra hjemmemiljøet. Jeg kan jo også legge til at slik sårbarhet ikke trenger å være direkte knyttet til foreldrenes holdninger til mat og slanking. Vel så mye til foreldrenes måte å verdsette barnet og bygge selvtillit. Spiseforstyrrelser handler ikke alltid om slanking per se. Men det er klart de kommer lettere til uttrykk når utseende og prestasjon vektlegges (enten det nå er fra foreldrenes hold, reklameplakatene, eller idrettsmiljøet).

Må også legge til at jeg ikke har noe i mot ballett eller idrett sånn generelt. Personlig ønsker jeg andre interesser for barna mine, og det er jo et valg jeg og mannen min tar.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Denne sårbarheten trigges vel så mye om ikke mer av hjemmemiljøet. Dersom det er slanking og en misførnøyd mamma (det er flest mødre desverre) som klager over vekten og klesstørrelsen store deler av barnas oppvekst. Dette er ikke til å komme fra og desverre arver våre barn våre spisemønstre og som regel også vårt kroppsideal og våre spiseforstyrrelser. Det at man har satt fokus på idrett og på mediene er vel og bra, men det er langt fra den måten man kan begrense problemene best. For å kunne forebygge må foreldrene gå i seg selv og det de projiserer ut, barn er mestere i å få med seg hva som sies og de stemninger som er i hjemmet. Alt for lett å glemme, kanskje fordi det krever at man selv ekjenner ansvar for at barnet opplever seg selv som tykk selv om det ikke har overvekt?

Dette er noe jeg har med meg hele tiden. Jeg har mange komplekser når det gjelder egen kropp og til tider har jeg noen kilo ekstra. Samtidig tør jeg å vise barna kroppen min med hårvekst og kilo og alt som er der. Jeg sier bare positive ting om den når de hører det, og nå som jeg er på vei ned i vekt spiser jeg samme mat som de andre og veier ikke maten så jentene ser det. Enda ligger det i bakhodet at: "Kanskje de merker det jeg tenker inni meg?"

Det jeg strever med er to bestemødre som jevnlig snakker nedsettende om egen kropp og vekt og "roser" meg hvis de ser at jeg har gått ned i vekt. Jeg prøver å få de til å forstå at sånne kommentarer vil jeg ikke at de skal si foran barna, men jeg tror ikke de skjønner hva jeg snakker om.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det er direkte ansvarsfraskrivelse fra foreldrenes side å hevde at det er fortrinnsvis idrett som gjør at barn og unge utvikler spiseforstyrrelser. Foreldre er de som sitter med det største ansvaret og det finnes utøvere i vekt spesifikke idretter som ikke er spiseforstyrret på samme måte som det finnes barn av mødre på slankern som heller ikke er spiseforstyrret.

For noe tull. Det er derimot ansvarlig å velge bort idretter hvor slankepresset oftere forekommer. Ballett er sikkert uskyldig nok på barnestadiet, men skulle barnet velge å fortsette vil fokuset på kropp og vekt bli mer betydelig.

[Blondie]

Tiåringen min stortrives forøvrig nå på orientering og vi voksne er veldig komfortable med fokuset på treningen.

(dette med mat og slanking og slikt. Jeg er hjertens enig og det er den største grunnen til at jeg er så skeptisk til rigide kostholdsplaner ala Fedon. Vi fokuserer heller på sunn mat til alle. Jeg er vokst opp med ei mor som spiste kokt torsk hver dag i flere år og jeg har på ingen måte fått noe sunt forhold til mat og kropp.)

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

For noe tull. Det er derimot ansvarlig å velge bort idretter hvor slankepresset oftere forekommer. Ballett er sikkert uskyldig nok på barnestadiet, men skulle barnet velge å fortsette vil fokuset på kropp og vekt bli mer betydelig.

Så du mener at det at mamma slanker seg fra barnet er født ikke har større innvirkning på barnet?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Tiåringen min stortrives forøvrig nå på orientering og vi voksne er veldig komfortable med fokuset på treningen.

Jeg er stort fan av orientering, men jeg ser at også der er de beste veldig tynne (siden det er en fordel når man skal løpe fort hit og dit og opp og ned). Jeg er bekymret for hvordan dette påvirker de som satser på orientering inn i puberteten/tenårene.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Så du mener at det at mamma slanker seg fra barnet er født ikke har større innvirkning på barnet?

Det har hun vel ikke sagt.

Det kan være mange grunner til at noen føler et slankepress, og selv om man mener at den største innvirkningen er hva mor gjør, kan vi vel ikke av den grunn se bort fra at det også kommer påvirkning fra andre steder.

[Olympia]

Jeg synes det kommer innvirkninger fra hele samfunnet, og idrett er bare en liten del av det, og en idrettens påvirkning ser jeg på som ganske harmløs, i forhold til "jenteblader", TV-serier osv.