Bør lærere tåle å bli spyttet på?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, dette har du helt rett i.

Det er også noe Norges nyutnevnte superlærer satte søkelys på i sin aller første artikkel i Dagbladet for en uke (?) siden.

I tillegg til at det er nyttig at lærere vet mer om dette, ville det vært meget ønskelig med større tilgang på ekspertisen inn i skolen - spesialpedagoger, sosialpedagoger, vernepleiere - og ikke minst et bedre organisert samarbeid med BUP og barnevern.

Det manglende samarbeidet mellom BUP og skole, f.eks er til å gråte av. Jeg tror jeg har grått, faktisk.

Veldig enig jeg også. I tillegg så økes jo kravene og jeg har inntrykk av at man forventer stadig bredere kompetanse.

Jeg skulle ønske man hadde mer tilgang på tverrfaglighet i skolen, jeg. F.eks. barnevernspedagoger tror jeg ville ha kunnet tilføre mye.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har ofte opplevd at det elever har sagt i møte med PPT ikke gir et riktig bilde av hvordan eleven oppfører seg i klasserommet i det hele tatt. Faktisk tenker jeg ofte at psykologene på PPT/BUP burde hospitere i klasserommet av og til, sånn for å se hvordan verden ser ut på den andre siden av skrivebordet, eller RL som det også kalles... Det er ikke bare lærere som trenger kompetanseheving, det er iallfall helt sikkert.

Det er jeg veldig enig med deg i. Jeg vil også dra det litt lenger og si at når det gjelder barn med vansker så er det dumt at veiledning/kompetanseheving for foreldre ikke sitter litt løsere. Som forelder kan det være rimelig frustrerende når alle fagfolk rundt barnet veiledes og sendes på kurs i forhold til vanskene, mens de som har hovedansvaret nærmest må ha feilet for å få tilgang på det samme. Man trenger jo ikke å være dårlig for å kunne bli bedre og noen elever/barn krever mer spesialisert kompetanse enn det som er vanlig. Heldigvis kan det se ut til at det er i endring noen steder.

Når det gjelder forskjellig inntrykk: Noe av det viktigste for å finne frem til hva som er rett tiltak/tilbud synes jeg kan være at de voksne rundt barnet "sammenligner notater", slik at man får en noenlunde felles virkelighetsforståelse. Er problemet at en elev i kraftig opposisjon spiller de voksne ut mot hverandre så hjelper det jo lite om en av partene (da snakker jeg ikke om lærere spesielt) fyrer oppunder ved å la den oppførselen lønne seg for eleven.

Når det gjelder konklusjoner du mener jeg trekker så lurer jeg på om du kanskje leser litt mer bastante konklusjoner enn det som ligger bak f.eks. de spørsmålene jeg stiller? Bortsett fra det registrerer jeg jo at vi ikke er fullt så uenige som jeg først trodde.

[Pebbles]

rine - enig med mye av det du påpeker over her. jeg er forresten vant til at PPT observerer barn i klasserommet. Også her på vgs har vi hatt besøk av PPT i undervisningen flere ganger. Det er jo ofte helt essensielt for en helhetlig forståelse av de unge fra PPT sin side.

Det jeg har savnet, er et samarbeid med BUP. Etter at det ble slutt på at skolen henviste barn til BUP opplevde jeg at BUP ble helt utilgjengelige for oss. Skolen jeg jobbet på tidligere fikk "Vi snakker ikke med skolen" som svar på en henvendelse ang. elev vi bekymret oss veldig, veldig for i en periode.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Min store synd her er tydeligvis å uttale meg om hva som etter min erfaring oftest ligger til grunn for atferdsvansker. Jeg synes faktisk at yrkeserfaring kan få lov til å gjelde litt i slike diskusjoner. Hva den enkelte har opplevd er selvfølgelig interessant, og ikke minst lærerrikt, men ikke søren om jeg går med på at det er disse historiene som gir et mest riktig inntrykk av norsk skolehverdag.

Piss. Det er akkurat dette som får meg til å tenke "inkompetent lærer". For du ser ikke dine egne begrensninger. I utgangspunktet har du som lærer en pedagogisk utdanning. Men det gjør det ikke til verken allvitende, synsk eller ekspert i psykologi.

Du er ikke kompetent til verken å stille diagnoser eller generelt å vurdere hva som ligger til grunn for atferdsproblemer.

En dyktig lærer innser når noe ligger utenfor hans / hennes kompetansefelt, og ber om hjelp fra andre personer eller instanser. En inkompetent lærer tror at han / hun vet og kan alt, og alle andre er iddioter.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Piss. Det er akkurat dette som får meg til å tenke "inkompetent lærer". For du ser ikke dine egne begrensninger. I utgangspunktet har du som lærer en pedagogisk utdanning. Men det gjør det ikke til verken allvitende, synsk eller ekspert i psykologi.

Du er ikke kompetent til verken å stille diagnoser eller generelt å vurdere hva som ligger til grunn for atferdsproblemer.

En dyktig lærer innser når noe ligger utenfor hans / hennes kompetansefelt, og ber om hjelp fra andre personer eller instanser. En inkompetent lærer tror at han / hun vet og kan alt, og alle andre er iddioter.

Enten har du ikke lest tråden, eller så er du usedvanlig trang i nøtta.. Jeg har sagt at jeg samarbeider med andre og at den informasjonen jeg får om elevene fra folk som er mer kompetente enn meg (f.eks psykologer) også gjelder som min erfaring. Kan virkelig ikke skjønne at den biten der skal være så vanskelig å forstå...

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Det med dialog skole-hjem: Ja, det stemmer jo selvsagt at mange foreldre opplever det slik. Man havner i en sårbar situasjon når man kontaktes fra skolen om noe som "ikke er som det skal". Jeg har selv vært på foreldresiden, og det er lett å føle at man pekes på, selv om ikke skolen egentlig mente å fordele "skylda". Det er ofte vanskelig å skille mellom hva som egentlig sies og hva man føler ligger bak ordene.
At vi snakker til foreldre som vi snakker til ungdommene, vel, det skjer sikkert, men jeg kan si at i vår skolekrets, med en høyt utdannet foreldreskare, hadde nok ikke det vært gangbart.

Jeg har forøvrig ikke latterliggjort noe som helst, jeg skrev at jeg ble lattermild, det er noe helt annet.

Det er mulig at det var mitt innlegg som sporet deg i denne retningen, men dette er enda en sånn "greie" jeg forundres over. Jeg opplever ofte at det er dette, og kun dette, skolen betrakter som "skole-hjem-samarbeid". Altså at skolen tar kontakt med foreldrene for å ta opp noe vanskelig. At hjemmet må samarbeide med skolen.

Men hva med motsatt? Skolen må også samarbeide med foreldrene. Der opplever vi at det butter mange ganger. Ressurssterke foreldre tar gjerne opp saker med skolen selv, både vanskelige saker og andre ting. Hvordan blir man møtt da?

Nå sier jeg ikke at det var noe sånt du mente, for som sagt var det nok jeg som sporet deg inn på denne vinklingen. Men jeg syns det er interessant, for dette har jeg møtt mange ganger i forhold til skolen.

Hvordan blir vi møtt som foreldre, når VI ønsker å ta opp noe med SKOLEN? Min erfaring: veldig ofte med mistenksomhet. Dette kan arte seg på forskjellige måter avhengig av person, selvsagt.

Stiller man spørsmål blir det ofte tolket som mistillit. "Tror du ikke jeg kan jobben min?" Har man meninger om noe, som ikke er i samsvar med det læreren har sagt eller gjort, blir det også betraktet som mistillit - og ikke nok med det, for alle vet jo at hvis foreldrene ikke har tillit til skolen, så fyller de barnas hoder med motvilje hjemme, så derfor går det galt på skolen også!

Derfor er det viktig å tenke på hvordan den profesjonelle parten tar i mot henvendelser også, ikke bare hvordan man gjør henvendelser.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er mulig at det var mitt innlegg som sporet deg i denne retningen, men dette er enda en sånn "greie" jeg forundres over. Jeg opplever ofte at det er dette, og kun dette, skolen betrakter som "skole-hjem-samarbeid". Altså at skolen tar kontakt med foreldrene for å ta opp noe vanskelig. At hjemmet må samarbeide med skolen.

Men hva med motsatt? Skolen må også samarbeide med foreldrene. Der opplever vi at det butter mange ganger. Ressurssterke foreldre tar gjerne opp saker med skolen selv, både vanskelige saker og andre ting. Hvordan blir man møtt da?

Nå sier jeg ikke at det var noe sånt du mente, for som sagt var det nok jeg som sporet deg inn på denne vinklingen. Men jeg syns det er interessant, for dette har jeg møtt mange ganger i forhold til skolen.

Hvordan blir vi møtt som foreldre, når VI ønsker å ta opp noe med SKOLEN? Min erfaring: veldig ofte med mistenksomhet. Dette kan arte seg på forskjellige måter avhengig av person, selvsagt.

Stiller man spørsmål blir det ofte tolket som mistillit. "Tror du ikke jeg kan jobben min?" Har man meninger om noe, som ikke er i samsvar med det læreren har sagt eller gjort, blir det også betraktet som mistillit - og ikke nok med det, for alle vet jo at hvis foreldrene ikke har tillit til skolen, så fyller de barnas hoder med motvilje hjemme, så derfor går det galt på skolen også!

Derfor er det viktig å tenke på hvordan den profesjonelle parten tar i mot henvendelser også, ikke bare hvordan man gjør henvendelser.

Vi blir kontaktet av foresatte, både pr telefon, mail og sms, men hyppigst fra de foreldrene som har barn med spesielle behov. Disse har vi jo dessuten ukentlig kontakt med uansett, ved at vi sender mail eller tar en telefon for å oppsummere uka. Foreldre til "normalelevene", hvis det er lov å kalle dem det, tar også kontakt, men du verden så sjelden det er om noe faglig (det savner jeg litt, jeg husker hvor opprømt jeg ble for noen år siden da en far spurte om infinitiv-a i nynorsk ).
Vanligvis tar disse foreldrene kontakt for å informere om forhold som har gjort/kan gjøre at eleven presterer dårligere, få utsettelse på innleveringer, bekymring over dårlige karakterer, for lite søvn, ja, det meste. Hos oss har vi iallfall en politikk om å være på tilbudssida når det gjelder alle slags forespørsler, spesielt i 8.klasse, der det er mye nytt for elevene. Hyppige møter med foreldre om de ønsker det. Samtidig er det en avveiing, for det er nok ikke alle foreldre som ser at vi kanskje har noen andre barn i klassen også i tillegg til deres....man kan bli litt spist opp om man ikke setter noen grenser etterhvert.

[Perhonen]

Denne tråden inneholder enormt mange gode tanker og erfaringer i forhold til arbeid med barn med ulike vansker i skolen. Spørsmålet jeg stiller meg, etter blant annet Kie sier noe om at man må kjenne seg selv og sine egne begrensninger i forhold til egen kompetanse, hvor og når får dere hjelp når dere ser at dere "ikke strekker til" ? På hvilken måte får dere hjelp? Feks hadde jeg en sønn med angstproblematikk i skolen for noen år siden. Bup "lovte" kontaktlærer opplæring i mestring og kunnskap om blant annet panikkangst, mestringsangst, sosialangst. Arbeidet med dette startet da gutten gikk i 7.klasse. Han er nå atten år, og skolen har såvidt jeg vet fortsatt ikke fått opplæring. Lærerne selv uttalte at det var vanskelig å jobbe med barnet da de ikke hadde god nok kunnskap om hvordan de skulle håndtere problematikken. Som blant annet handlet om forutsigbarhet i skolehverdagen. Skifting av klasserom feks fikk ham til å gå hjem igjen, i stedet for å lete etter klasserommet der de andre var. Endring av gruppesammensetninger, angsten slo til osv osv. Små og håndterbare ting for de fleste av oss, kjempevanskelig for ham.
Det ble søkt time hos logopedisk senter i forhold til ekspressive og impressive språkvansker. Det gikk et halvt år før han fikk time. Bup skulle også veilede støttekontakt, som aldri fikk veiledning. Som mor skulle jeg få veiledning, fikk aldri. Og hva gjør man som lærer for en stor gruppe elever når en elev rammes av angstanfall og styrter på dør, og forlater både ytterjakke og skolesekk. Det er ikke bare å løpe etter.
Korriger meg om jeg tar feil, men jeg tror at med de utfordringene skolen har i dag trengs det ikke bare mer utdanning, men også fler faggrupper inn i skolen. Flere ansatte/lærere pr elev. Kontaktlæreren til gutten jeg har i ungdomsskolen i dag fortalte at på grunn av nedskjæringer hadde han tredve elever i et fag i fjor, mot 70 i år. Uten å få flere timer av den grunn. Det må gjøre noe med arbeidsdagen til den enkelte lærer og kvaliteten på det arbeidet som gjøres. I en skole hvor elevene har svært ulike behov, og ofte ekstra behov for å bli hørt og sett så har jeg stor forståelse for at lærerne ikke rekker det. Jeg er i den situasjon at jeg har en liten gruppe å jobbe med, har daglig kontakt med foreldre, blir godt kjent med både barnegruppe og foreldregruppe og kan følge begge deler tett. Jeg bruker av ubundentiden min til kontakt blant annet via mail med foreldrene. En lærer har ikke mulighet til å følge opp sine elever på samme måter. Det handler om menneskelige og økonomiske ressurser. Og hva hjelper det vel om en elev får den ene diagnosen etter den andre når skolen aldri får hjelp??

http://www.aftenposten.no/nyheter/os...cle3499776.ece Fant denne historien på nettet ( link på siden til konfliktrådet) der en elev blant annet beskriver at hun ble agressiv i forhold til lærerne på skolen på grunn av hun ble mobbet både på skolen og i fritiden. Hvordan skal man kunne forstå og rydde opp i alle slike situasjoner hvis man er en lærer på 30 elever? Det er rett og slett umulig å forvente det. Vi trenger fler lærere og mer midler og kunnskap pr elev og pr klasse. Ikke stadig fler nedskjæringer.

[kie]

*trampeklapp*

Du peker på noe veldig viktig, synes jeg.

En ting jeg har tenkt litt på: Det stilles til tider enorme og ganske urealistiske krav til lærere i dag. Forventningene er noen ganger skyhøye og kanskje sitter også påstander om "inkompetanse" løst dersom en lærer ikke løser en bestemt oppgave eksemplarisk.

Jeg tror at en lærer som av leder, foreldre eller rett og slett sin arbeidsplass sin kultur stadig møter "dette burde du fikse" lett kan gå veldig i forsvar dersom noen kommer inn på temaer som handler om forbedring av lærerutdanningen, kompetansebygging og det å kjenne sine begrensninger. Altså: Hvordan møtes lærere som sier at "akkurat her kommer jeg til kort"? Er det en fair ting å si? Eller kan det fort bli en "udugelig lærer"-greie utav det? Jeg prøver å forstå hvorfor det noen ganger på meg kan virke som om noen lærere går veldig i forsvar og leser anklager om inkompetanse der det ikke var intensjonen. Og hvorfor det ikke er greit å si at det noen ganger er et misforhold mellom kravene i yrket og den ballasten man har gjennom sin utdanning og sine rammevilkår.

Og er det litt som det oppleves av en del foreldre når det kommer til atferd hos barn? At det er mer forståelse for at man trenger opplæring og ikke kan alt i utgangspunktet dersom et barn f.eks. får diabetes, men så fort problemet utarter seg i forhold til atferd så forventes det at gode foreldre og gode pedagoger ikke har behov for spesialisert kunnskap? Jeg har i alle fall opplevd store forskjeller i holdninger når det gjelder opplæring av foreldre til barn med f.eks. diabetes og foreldreveiledning til foreldre som har barn med f.eks. ADHD eller sliter med atferdsvansker ellers. Er det litt sånn i skolen også?

Og før noen evt. blir fornærmet: Legg merke til at det er mange spørsmålstegn og få påstander i innlegget mitt.

[kie]

Jeg nevnte forresten denne diskusjonen for søsteren min som studerer spes.ped. I følge henne har en stor del av elevene med atferdsvansker også faglige vansker. Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men hun snakket litt om hvordan det å møte opp til oppgaver man ikke mestrer hver eneste dag påvirker atferden og hvilken rolle man inntar.

[Perhonen]

Et barn med diabetes kan dø på grunn av manglende kunnskap. Et barn med Adhd er bare et problem. Dessuten er det viktig at man som behandler hos blant annet bup vektlegger hvor man best bruker sine ressurser.
Litt kynisk ja. Og problemet ligger dessverre i økonomiske og menneskelige ressurser der også. Jeg bad om veiledning og oppfølging i forhold til medisinering, men fikk timene utsatt gang på gang på grunn av menneskelige ressurser. Med syv ubesatte lege/psykolog stillinger innfor bup der vi tilhørte skjønner jeg godt at også de rev seg i håret. Så når ressursene ikke fins rundt omkring, hvem skal da hjelpe skolen? Hvor skal pengene tas i fra? Kanskje ville mindre klasser ført til at det ble mindre spytting? Og hva skal en lærer gjøre om han ikke tåler å bli spyttet på? Sykmelde seg? Få eleven utvist? Gå i fra klassen og smelle døra etter seg?

En kompis av meg jobbet som miljøarbeider noen år i skolen. Og stortrivdes. Da det ble nedskjæringer gikk hans stilling først. Dette er en mann som har utdanning som barnevernspedagog, og med flere vekttall i psykologi på universitetet. Skolen skal først og fremst formidle læring og ikke drive miljø arbeid. Kanskje på tide våre politikerere begynner å se på hva skolen faktisk er og trenger og ser at det holder ikke med en lærer pr 30 elever til å løse de sammensatte problemene mange elever har. Her hvor jeg bor var helsesøster lenge en god forebyggende faktor for mange elever. Hvor er helsesøster nå, jo hun er oppsagt. Det kommer en annen innom to timer pr uke...for å veie og måle og dele ut vaksiner. Mer en det rekker hun ikke.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg nevnte forresten denne diskusjonen for søsteren min som studerer spes.ped. I følge henne har en stor del av elevene med atferdsvansker også faglige vansker. Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men hun snakket litt om hvordan det å møte opp til oppgaver man ikke mestrer hver eneste dag påvirker atferden og hvilken rolle man inntar.

Jeg lærte om betydningen av å være i flytsonen... En elev som ikke opplever mestring får heller ingen flyt. Noen ganger kan vel også faglige vansker føre til adferdsvansker. Og angst/skolevegring.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kanskje på tide våre politikerere begynner å se på hva skolen faktisk er og trenger og ser at det holder ikke med en lærer pr 30 elever til å løse de sammensatte problemene mange elever har.

Veldig enig.
Flere i min familie jobber i skolen i et område der det er mange sosiale problemer. Hver gang man hører om gjengoppgjør etc. i nyhetene, så er det som regel et eldre søsken eller noen andre i familien til en av elevene.

I tillegg er det mange traumatiserte barn. Det kan være ganske fortvilende å håndtere all bagasjen elever som f.eks. har sett flere familiemedlemmer bli drept eller som har vært barnesoldater osv. har. For ikke å snakke om de utfordringene som dukker opp i konfliktsituasjoner da. Da er det ikke alltid greit å ha inspeksjon i friminuttene, liksom. Og BUP og andre faginstanser mangler ressurser. Så da blir det jo skolen som må deale med det som måtte oppstå.

Det er godt samarbeid og dyktige folk i disse instansene, altså. Og samarbeidet med politi, barnevern og andre er godt. Men behovet er så mye større enn det man får hjelp til.

[Perhonen]

Hadde besøk av en kompis (han jobber med rusmisbruk) i dag som snakket om rusproblematikk blant unge og skolens store betydning i forhold til forebyggende arbeid. Han snakket om at en tung rusmisbruker koster samfunnet opptil 15 millioner pr år. En misbruker. Med en slik kostnad, og et syn på skolen som forebyggende, skjønner jeg ikke hvorfor de ikke bevilger mer penger til skolen.

[kie]

Ja. Jeg tror også det bak mange tilfeller der ting går virkelig galt er en historie der en skole ropte varsko uten hell.

[Perhonen]

Mange ganger roper nok skolen varsku, og mange andre også. Men hva hjelper det når det ikke fins penger? Skolen mangler ressurser, barnevernet mangler ressurser, bup mangler ressurser, det er lange ventelister over alt. Mange mange unge venter på hjelp. Mange familier venter på og trenger hjelp. Hvor går det galt? Prioriteres arbeidet feil? Kan pengene og de menneskelige ressursene som allerede fins utnyttes bedre? Hvilke arbeidsoppgaver skal prioriteres før andre? Hva er viktigst?

Helse og sosialdepartementet fastlo for noen år tilbake at så mange som 20% av barn og unge utvikler angst/depresjon/adferdsvansker. Arbeidet i forhold til forebygging måtte begynne alt i barnehagen. På min grunnutdanning lærte vi svært lite om dette. Ut fra det jeg har forstått fra lærere, lærer heller ikke de noe særlig om det. I barnhagen tenker mange at de ser at noe er galt, men de vet ikke hva eller hva de skal gjøre. De tenker at de overlater problemet til skolen, og så er problemet løst. Og slik går nå årene. En barnehage jeg jobbet i erfarte at barn i barnehagealder som ble henvist til bup kunne risikere å vente i to år før de fikk time. Og ja, årene går. Problemet eskalerer i barneskolen, for kanskje slå ut for fullt i ungdomskolen når ungdommen gjerne får puberteten på toppen av de andre problemene.
Lærerne skal, slik jeg har forstått det, først og fremst formidle kunnskap, og ikke jobbe med hverken psykiske vansker eller adferdsvansker. Allikevel havner største byrden faktisk på skolen, lærerne og barnas medelever, for ikke snakke om det enkelte barnet selv. Det er ikke lett for barnet selv heller å lever i et kaos av tanker og følelser og håpe at noen kan hjelpe en.