Er det så enkelt?

[Anuk]

Nei, det hadde ikke vært et lett valg. Det måtte nok være fordi jeg tross alt syntes det var bedre å miste en nyre, enn å miste noen jeg var utrolig glad i. (og det er ikke SÅ mange av dem)

[Katta]

Nå er det med levende donor noe som kun brukes for nære pårørende, man blir jo ikke plutselig ringt opp fra blodbanken med beskjed om at det er noen som trenger ei nyre. Og for nærmeste familie hadde det vært et lett valg, men jeg hadde ikke akkurat gledet meg.

Når det gjelder organdonasjon etter død er dette et lett valg for meg. Da kan de plukke de organene de kan bruke.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg kan ikke nok om dette, men jeg mente man måtte som et minimum holdes kunstig i livet til donasjonen (organet er tatt ut av kroppen) er gjort, selv om dette omtales som død? Er det ikke ved dette det stopper opp for mange etterlatte når de får spørsmålet?

Akkurat dette vet jeg ikke noe om, men det er uansett en helt annen problemstilling enn å være i live og sunn og frisk.

Jeg oppfattet HI dit hen at hun trodde det å være organdonor medførte at man kunne bli bedt om å gi fra seg en nyre mens man ennå var frisk og sprek.

[Pegasus]

Jeg hadde ikke nølt med å gi en nyre til sønnen min f.eks. Det er strenge kriterier for å kunne få lov til å gi nyre, og hvis jeg ble godkjent av legene, ville jeg følt meg trygg på at det var greit. Men jeg håper det aldri blir behov for!

[Hilda]

Jeg hadde gitt hjertet mitt for familen.
Men..
Jeg er ikke registrert organdonor. Om det skulle skje noe med meg så vil jeg at det som kan reddes skal reddes å deles ut.

[Blondie]

Er reglene forandret siden dette diskuteres? Jeg har en svoger som har vært alvorlig nyresyk i tjue år og før jeg ble gift med mannen fikk jeg ikke engang lov til å sjekke om min nyre passet hans. Man måtte være i nær familie for å kunne være levende donor.

Jeg hadde helt klart vært levende donor for mine nærmeste (inkludert min svoger hvis det hadde vært match), men jeg har aldri tenkt på det som noe problemstilling å gi til andre, fremmede. Etter min død er alle mine organer fritt vilt for alle.

Svigermor donerte bort sin nyre til sin sønn og hun var syk i et år etterpå. Det er en stor greie.

[Pasta]

Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg har ingen forutsetning for å svare.
Det jeg tror er at det hadde vært en svært vanskelig avgjørelse, og jeg hadde nok kun gjort det for noen som sto meg svært nært. Det vil si mann, barn, foreldre eller bror.

[trøtt]

Jeg kan ikke si sikkert hva jeg ville gjort hvis jeg var i den situasjonen, men jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at jeg hadde gjort det for mine barn og for min mann. Jeg tror nok jeg ville gjort det for brødrene mine, men der stopper det for meg.

[Bergenseren]

Moren min syntes det er helt forferdelig at jeg går rundt med et donorkort i lommeboken, men for meg har det vært naturlig å tenke at jeg kan donere hvis jeg omkommer i en ulykke og det er noen som trenger en nyre eller noe som jeg da ikke trenger lenger. Jeg håper jo at hvis jeg plutselig skulle trenge en nyre eller et hjerte at det haddevært noen som "passet for meg"... eller familien min. Hvorfor miste to personer, eller tre, -eller kanskje tiliogmed fire?

[Crimina]

Jeg har aldri vært i en sånn situasjon jeg heller.

Jeg hadde nok ikke gjort det for hvem som helst. Men jeg hadde gjort hva som helst for barna mine.

Jeg har ikke donorkort, og jeg har ikke tatt stilling til om de kan plukke ut det de vil om jeg skulle dø i ung alder. Jeg har heller ikke tatt stilling til om barna mine kan brukes som donor om noe skulle skje. Om de eldste selv ønsker å få seg donorkort, så skal de selvsagt få det.

Det er veldig fy fy å si at man ikke står som donor. Men jeg har bare ikke kommet dit enda. Og jeg ser jo at det lyser fordommer lang vei mot slike som meg. Jeg sier ikke at jeg ikke vil eller kan, men jeg har bare ikke tatt stilling til det enda. Det ssnakkes jo mye om at både det ene og det andre må respekteres.

Men for alt jeg vet, så kan det godt være jeg hadde sagt ja, OM ene barnet mitt ble holdt kunstig i live, og jeg fikk beskjed av legen at et annet barn trengte et hjerte. Da kan det godt være jeg hadde sagt ja. Det samme om jeg hadde blitt spurt etter en bilulykke.

Løpet er jo aldri kjørt sånn sett, selv om man ikke har donorkort på seg. Men det gjør nok arbeidet lettere OM noe skulle skje.

Og nei, jeg ser ikke på det som noe selvfølge at jeg skal motta noen organer av andre om jeg skulle bli syk.

Men å ofre et organ, mens jeg enda lever, det ville jeg hatt litt problemer med. Det tror jeg at jeg kun ville gjort for barna mine, siden de er dem som står meg mest nær. Jeg tror nesten jeg ville ofret livet mitt for dem. Resten av familien står meg ikke så nær, og jeg ville nok hatt problemer med å ofre et organ til noen som ikke betyr så mye. Sikkert fordi jeg er litt pyse, redd for smerte og operasjoner.

Jeg kunne nok klart å gitt blod, eller beinmarg til andre, men det blir vel annerledes. Dette går man vel ikke tom for. Men jeg vet at blodet mitt er uaktuelt å bruke akkurat nå. Så derfor er jeg ikke blodgiver heller.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Nin, her.

Ja. For meg er det så lett, skulle bare mangle.

Enig.

[emm]

Det er ikke vanskelig å forestille seg at for barna mine ville jeg gitt hva som helst av meg selv.

Jeg ville ikke løpt unødig risiko for perifer familie, av hensyn til mine egne nærmeste. Men jeg vet ikke hvor stor risk det er ved slike donasjoner? Det er vel lite sannsynlig at legene ville foreslått noe med stor risk for den friske.

Jeg vil også donere bort det som kan brukes hvis jeg likevel skulle dø, i teorien kan jo da hvem som helst få disse organene.

Smerte, sykehus, rekonvalesens osv er jeg ikke redd for, så det ville ikke stoppet meg.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Akkurat dette vet jeg ikke noe om, men det er uansett en helt annen problemstilling enn å være i live og sunn og frisk.

Jeg oppfattet HI dit hen at hun trodde det å være organdonor medførte at man kunne bli bedt om å gi fra seg en nyre mens man ennå var frisk og sprek.

Ja, jeg tror vel det var senarioet. Jeg bare kom til å lure på det, for det er mange som har problemer med den biten at donor faktisk lever når vitale organer blir fjernet fra kroppen.

[SpetakkelRandi]

hvis det er en jeg er veldig nær(en nær venn eller et familiemedlem) så ja, det er en enkel avgjørelse for meg.

[Kate]

Jeg hadde gitt en nyre til barnet mitt når som helst, men ikke for noen andre.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg hadde glatt ofret ei nyre for ungene mine eller mannen min - og for næreste familie utenom dette.

Det er mulig jeg hadde måtte gå mange runder med meg sjøl i tenkebokser når det kommer til vilt fremmede.

Når jeg er død, om det skulle være noe som kunne brukes av organer da - så er det fritt fram.

Signerer på alle tre punkter!

[Go\jenta]

Jeg hadde gjort det for ungene mine selvfølgelig,- og for aller nærmeste famile. utover dette må jeg tenke på at jeg er mor, og barna mine trenger meg i mange år til, så min egen helse er viktig.

[Izzy]

Jeg har sagt til min samboer og mamma at dersom det skulle skje noe med meg så vil jeg være organdonor.
Hadde jeg klart å redde noen i familien ved å gi en nyre så hadde jeg nok gjort det uten så mye overtalelse. Men neon ukjente, neppe!

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Etter min død kan hvem som helst få plukke hva de nå måtte trenge. Jeg ville nok ikke vært levende donor for hvem det skulle være, men for nær familie hadde jeg ikke tenkt meg om en gang. Det er en håndfull mennesker som betyr mer for meg enn noen andre, og de gjør jeg hva som helst for.

Akkurat det jeg skulle skrive også. Om jeg skulle hatt en tatovering (noe som aldri vil skje uansett på min kropp) så skulle det stått "Please recycle". I levende live vil det alltid være verre å ta slike avgjørelser. Men jeg er registrert som benmargsdonor da, samt blodgiver, og det ville jeg gjort hvilken dag som helst ved behov.

[Odelia]

Det er vel ikke aktuelt å være levende (frisk) organdonor for ukjente så dette er ikke en problemstilling jeg har tenkt over (og svaret hadde, slik jeg ser det nå, ikke vært positivt). Benmarg- og bloddonor kunne jeg fint ha vært for ukjente, men siden jeg har vært prøver/gravid hele 20-årene blir jeg ikke godkjent av blodbanken enda.

Å donere en nyre for de det er akuelle for (nærmeste familie) hadde jeg stilt meg positiv til - selv om det er en omfattende prosess (dette tok jeg stilling til da min mor fikk alvorlig nyresvikt). Og så hadde jeg håpet at noen hadde gjort det samme for meg dersom for eksempel den siste nyren jeg da hadde igjen (etter å ha donert bort den andre) skulle svikte en gang. For meg hadde det kanskje kostet å være dårlig en god stund etterpå - for mottakeren hadde det i motsatt fall kostet livet, og vil uansett bl.a. innebære at han/hun må gå på immunsuppressiva resten av livet. For min del altså langt mindre å ofre enn det alternativene til mottakeren innebærer.

Når jeg er død (eller mens jeg holdes kunstig i live til de har fått hentet ut det de trenger) kan de få bruke det de ønsker til donasjon. Dette har jeg informert mine pårørende om, og jeg har også et donasjonskort som jeg bærer med meg. Det er dog ikke aktuelt å donere kroppen min til forskning eller medisinstudiet foreløpig. Hvorfor dette sitter så langt inne klarer jeg ikke å sette fingeren på, men i hovedsak ønsker jeg at familien min skal ha en grav å besøke (om jeg blir kremert eller begravet på det som i dag er vanlig måte her).

Jeg savner forøvrig et register hvor man kan registrere seg som organdonor - og ikke bare disse lappene man selv må sørge for å ha med seg (og uansett er det jo pårørende som til syvende og sist har ordet slik ordningen er i dag).