Hemmeligheter i parforhold

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er at jeg har tillit til at denne personen er så glad i meg at han/hun er i stand til å kjenne den siden av meg som er sårbar også - uten at vedkommende noensinne vil bruke det på en dårlig måte.

Det handler om tillit til vennen og slik jeg ser det er det generelt ikke noe som er knyttet til bestemte temaer, men til følelsen og erfaringen man har med personen. For deg er en nær venn en du stoler på om som du kan dele intime betroelser med, men andre er kanskje mer åpne og kan dele med flere eller har rett og slett ikke det samme behovet for å dele ting fordi det ikke er noe tema som trenger å bli delt. Jeg tror ikke man kan samenlikne slik vennskapsnærhet med andre enn seg selv og sine venneforhold.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Mener du egentlig at introverte mennesker ikke kan ha så nære relasjoner som ekstroverte kan?

Jeg tror det kan være vanskeligere for introverte å ha det, og så mener jeg at det kan være mye mindre viktig for introverte å ha det. Jeg har for eksempel en hel del greier som jeg mener at er en sak mellom meg selv og meg selv, som den typiske ekstroverte ville ønsket feedback på.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg er privat og introvert så det holder, og det er veldig få jeg slipper langt innpå meg. Men det er altså noen. De får av og til se mine aller såreste ting og aller svakeste sider. Jeg har hatt perioder der ingen har fått komme så nær også. Jeg kan ikke se at man kan komme ifra at dette handler nærhet/distanse.

... og med vennskapserfaringer og erfaringer med tillit. For den som er blitt sveket tar det lang tid å tørre å åpne seg igjen.

[Nessie]

Men for meg trenger jeg ikke være nær noen for å fortelle at jeg har kløe i underlivet. Å dele slike ting gjør meg nada. Det kan jeg glatt gjøre på et "symøte" med vennene mine liksom (har dog aldri gjort det, men som et eksempel). Sånn sett har jeg alltid vært lite privat av meg.

Men når det gjelder til å prate om hvordan jeg har det, om følelser og klare å være sår - det er det få som får se.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

... og med vennskapserfaringer og erfaringer med tillit. For den som er blitt sveket tar det lang tid å tørre å åpne seg igjen.

Jo, men for mitt vedkommende har det aldri dreid seg om det. Det har mer handlet om hva jeg har regnet som min egen sak, hva jeg har trodd at andre mennesker evt. kunne hjelpe meg med, og hva det er rimelig å belemre andre med av bekymringer og elendighet.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men for meg trenger jeg ikke være nær noen for å fortelle at jeg har kløe i underlivet. Å dele slike ting gjør meg nada. Det kan jeg glatt gjøre på et "symøte" med vennene mine liksom (har dog aldri gjort det, men som et eksempel). Sånn sett har jeg alltid vært lite privat av meg.

Men når det gjelder til å prate om hvordan jeg har det, om følelser og klare å være sår - det er det få som får se.

For meg er det motsatt.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jo, men for mitt vedkommende har det aldri dreid seg om det. Det har mer handlet om hva jeg har regnet som min egen sak, hva jeg har trodd at andre mennesker evt. kunne hjelpe meg med, og hva det er rimelig å belemre andre med av bekymringer og elendighet.

Det er klart, det trenger ikke ligge noe traumatisk eller vondt bak.

[Olympia]

Jeg får rett og slett lite ut av å snakke med noen om de innerste delene av mitt følelsesliv. Jeg trenger ikke hjelp av noen med det heller, og det er et område av mitt liv som jeg håndterer veldig godt på egen hånd.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

For meg er det motsatt.

Ja, og da tenker jeg at det er veldig individuelt hva som er "nært".
Om en person vet at jeg har sopp så vet den jo bare en ting om meg liksom. Og det bryr meg midt på leggen. Men jeg er skikkelig dårlig på å blottlegge mine følelser. Men jeg tror ofte at folk tror det motsatte om meg, fordi jeg er så åpen om mange ting, og sjelden blir flau.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg får rett og slett lite ut av å snakke med noen om de innerste delene av mitt følelsesliv. Jeg trenger ikke hjelp av noen med det heller, og det er et område av mitt liv som jeg håndterer veldig godt på egen hånd.

Amen!

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Ja, og da tenker jeg at det er veldig individuelt hva som er "nært".
Om en person vet at jeg har sopp så vet den jo bare en ting om meg liksom. Og det bryr meg midt på leggen. Men jeg er skikkelig dårlig på å blottlegge mine følelser. Men jeg tror ofte at folk tror det motsatte om meg, fordi jeg er så åpen om mange ting, og sjelden blir flau.

Jeg er også litt sånn... Men når jeg åoner meg, så gjør jeg det også... Til dem jeg stoler på og føler står meg nært nok.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg får rett og slett lite ut av å snakke med noen om de innerste delene av mitt følelsesliv. Jeg trenger ikke hjelp av noen med det heller, og det er et område av mitt liv som jeg håndterer veldig godt på egen hånd.

For meg blir det bare klamt og ekkelt. Jeg synes ofte at det å vise følelser fører med seg ting som feks medfølelse og ting i den gata, og det takler jeg dårlig. Det har jo noe med personlighet å gjøre det og.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

For meg blir det bare klamt og ekkelt. Jeg synes ofte at det å vise følelser fører med seg ting som feks medfølelse og ting i den gata, og det takler jeg dårlig. Det har jo noe med personlighet å gjøre det og.

Ja, slik har jeg også opplevd det før. Før jeg skjønnte at det ikke var nødvendig å dele slikt med noen (få). Det ligger sikkert i at introverterte folk ikke trenger reaksjoner i den grad ekstroverte trenger dem.

[ullmor]

Medfølelse kan være fint, men ikke våg å synes synd på meg! Bare en ting er verre, nemlig når folk har bestemt seg for hvordan jeg har det og hvordan jeg reagerer på ting, hva jeg føler. Som regel stemmer det ikke en plass!

[Toffskij]

Jeg er særdeles lite interessert i medlidenhet og råd fra gud og hvermann. Derfor åpner jeg ikke for å få dem fra kreti og pleti heller.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg er særdeles lite interessert i medlidenhet og råd fra gud og hvermann. Derfor åpner jeg ikke for å få dem fra kreti og pleti heller.

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

Jeg opplever ikke at jeg får råd presset på meg, men at det å snakke om vanskelige ting er en hjelp til selv å finne ut hva jeg vil gjøre.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jo, men for mitt vedkommende har det aldri dreid seg om det. Det har mer handlet om hva jeg har regnet som min egen sak, hva jeg har trodd at andre mennesker evt. kunne hjelpe meg med, og hva det er rimelig å belemre andre med av bekymringer og elendighet.

Nettopp.

Og jeg har vel faktisk, når jeg teller etter, ingen dårlige erfaringer med å ha blitt "sveket" av venner jeg har betrodd meg til. Likevel skal det veldig mye til før jeg betror meg til noen om noe som har med sårhet og svakhet å gjøre - ikke fordi jeg tror de vil skade eller såre meg hvis de får vite det, men fordi jeg ikke ønsker å blottlegge min egen svakhet selv om ingen "utnytter" den. Og ofte fordi jeg, som Tinetoff sier, ikke ønsker å belemre andre med egne problemer.

Og for min del synes det også helt opplagt at "nærhet", i den betydningen smilefjes bruker ordet, har med hvor nær man slipper noen, og hvor nær innpå andre man kommer. Jeg har venner som slipper meg veldig nær, og venner som ikke gjør det, og jeg kan ha veldig gode vennskap med folk jeg aldri snakker om nære/private ting med, men jeg vil jo karakterisere dem som mindre nære vennskap da.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

Det er ett av kriteriene for å være en nær venn, vil jeg si, ja. I alle fall for min del.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja! Mannen er min aller, aller beste venn, jeg forteller han det meste, vi deler det meste, men jeg skjønner jo at jeg må ha et annet nettverk enn bare mannen min. Den dagen han evt. går fra meg, dør i en arbeidsulykke, blir alvorlig syk osv - så trenger jeg jo andre enn bare mannen. Ellers blir jeg veldig ensom og alene og det høres ikke noe OK ut.

Signerer. Mannen min er også min beste venn, men jeg har andre venner også. Og vennskap av forskjellige grader.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det er sikkert kul umulig å skjønne hva jeg mener men jeg prøver likevel:

Jeg synes ikke man blir en nærmere venn av å bli sluppet nærmere innpå noen, med tanke på hva man får fortalt.

Jeg synes ikke at min venninne som forteller meg om hennes manns utroskap og sin intimfrisyre er en nærmere venninne enn min venn som ikke snakker med meg om den slags, men som likevel lar meg ta del i livet hans og det som er viktig for han å prate om.

Jeg er nok ganske mer introvert og lykket mht hva jeg deler. Jeg er ekstremt god til å holde på hemmeligheter, feks, og forteller aldri noe mine venner har delt, og som ikke er ment for andres ører, med andre. Ei heller til mannen min. Men tilsvarende krav på privatliv mener jeg jo at mannen min også har, så det fører jo til at jeg ikke er av dem som utleverer mannen min heller til vennene mine. Jeg vil at han skal kunne se dem i øynene uten å lure på om de er informert om alle hans kvaliteter og eventuelle mindre kvalitative sider.

Jeg har mer enn en gang fått vite ting om venninners ektefeller som har fått meg til å bli litt og kanskje se dem med litt andre øyne enn før. Og jeg liker det ikke. Det er en ting når det er ektefeller man ikke ser så ofte, men kan bli rimelig vanskelig når det er folk man skal forholde seg til videre også.

Ergo er det sikkert de av vennene mine som synes jeg deler lite, men samtidig er det jo venner jeg synes deler vel mye. Men vi går jo kanskje ekstra godt sammen fordi jeg blir en god lytter for de som prater masse.

Jeg siler hva jeg deler med andre, men det betyr ikke at jeg ikke deler. Og jeg forstår litt hva Floksa mener når hun sier at det ikke er alt hun føler for å vite. Det har hendt jeg flere ganger at jeg har tenkt "too much information!" Men det går kanskje litt på at de føler at vi er nærmere venner enn jeg føler vi er?

Men det aller, aller veste er når andre deler andres hemmeligheter, og man ender opp med å vite essensielle ting om andre, som man vet inderlig vel at de ikke ville likt at man visste. Jeg har flere slike hemmenligheter jeg holder for andre, og det er utrolig ubehagelig å vite, uten at den andre vet at man vet.

Og det jeg deler med mannen min er ting som blir sagt i fortrolighet, og opplyst at er fortrolig. Eller ting som jeg innser burde være fortrolig, selv om det ikke blir sagt eksplisitt at det var det. Ellers er det jo hauger av ting som jeg innser at min kjære ikke er interessert i, og venninners underlivsproblemer er definitivt i den kategorien.

Ut over det så er jeg vel sånn at jeg ikke forteller ting til venninnene mine som jeg ikke tåler at de sier videre, uten å påpeke at de ikke skal si det videre. Etter en stund har man jo erfaring mht hvem som holder tett og hvem som ikke gjør det.