Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Dixie Diner]

Etter å ha lest hele tråden her, er jeg ganske sikker på at vi nok IKKE ville gått for en 50/50-løsning. Men det spørs hvor gamle ungene hadde vært, om de evt. kunne velge selv osv. Flere faktorer som spiller inn.

Jeg er i hovedregel ikke noen fan av halvdeling av nettene. Men for noen fungerer det virkelig, virkelig bra - og for disse er det en glimrende løsning. Jeg kjenner dog maaange som sitter fast i en 50/50 løsning som kjennes mer og mer ut som en skrustikke for alle parter og hvor barna virkelig ikke har det godt. For dem er det ca den verste løsningen de kunne hatt.

Kamelen å svelge ved et brudd er at den ene forelderen stort sett må gi fra seg kontroll. Det fordrer en tillit til den som man skal overlate ansvaret til. En tillit som er vrien å oppvise i en bruddsituasjon. De som kommer over kneika og greier å samarbeide som foreldre etter bruddet gir ungene sine den beste ordningen uansett hva slags avtale de skriver - er min mening.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av United, her.

Sånn jeg tolket deg, Floksa. Du tør skrive om følelser, selv de som ikke er pk. Og, som du sier, hvordan man handler når man er i situasjonen kan være helt annerledes. Så får man bare krysse fingrene for at man slipper finne det ut.

Takk for det


Så flott at så mange VET med sikkerhet at de kommer til å oppføre seg som små engler og forsake sine egene behov og sette barna forran alt i en situasjon som vel er for mange det tøffeste som finnes.....
Og ikke minst at de VET hva som vil være best for mine barn dersom situasjonen vil oppstå Dere er go`e altså!

Jeg endre selvfølgelig med dette svaret mitt til:

Jeg og mannen har faktisk snakket om dette. Fordi et brudd vil bli veldig tungt, da vi er i en situasjon som ikke er helt "vanlig". Han er pumpet full av hvilke rettigheter han har, for jeg har forklart han at jeg ikke kommer til å ivareta hans rettigheter ved et evt brudd. Det får han greie selv. Så har han fått mitt ord på at jeg IKKE kommer til å flytte tilbake til mitt hjemsted. Jeg kommer til å bli boende her i nærheten slik at begge kan opprettholde et forhold til barna. Så tar vi det derifra, men begge ønsker at barna skal ha et godt og fungerende forhold til begge. Mannen er klinkende klar over at han er i en situasjon ved et brudd som gjør at han ikke kan ha daglig omsorg for barna.

Sånn, var det pk nok for røkla?

[Blåbær]

Jeg tar hovedomsorgen, slik ting er nå iallfall.
Skulle noe annet fungere måtte vi flyttet nærmere byn og mannen byttet jobb.
Vi er iallfall enige om at ved evnt. samlivbrudd vil vi bosette oss nær hverandre.

Nå høres det kanskje ut som vi er nær samlivbrudd, langt i fra, vi liker bare å ta alle slike hypotetiske diskusjoner.

Og jobb er ett tema dersom det er lite alternativer til andre typer jobber innenfor det enn er utdannet som.

[Blondie]

Vi snakket om dette da jeg ble gravid i 1998. Hos oss hadde det blitt en 50/50-løsning, forhåpentligvis med bosted for begge foreldre i nærheten og innen samme skolekrets.

[him]

Jeg blir helt av dere som blir av floksa sine innlegg. (Neida, men den setningen så utrolig fornøyelig ut. )

Jeg synes jo det er ganske realistisk at man innser at man neppe er blid, glad og 100% positivt innstilt til partneren sin ved en skilsmisse? Klart det finnes noen skilsmisser hvor folk faktisk skilles som venner, men i de fleste skilsmisser eksisterer det en form for konflikt som gjør det vanskelig å samarbeide. Det at man tror at en eventuelt skilsmisse blir en stor konflikt er jo ikke det samme som at man har bestemt seg for at den skal bli det?

Og denne holdningen om at utroskap ikke har noe med barna å gjøre synes jeg også er lite gjennomtenkt. De fleste opplever vel at en partner som er utro har sviktet hele familien. Vedkommende har jo satt både partnerrollen, foreldrerollen og familierollen i fare. Utroskap er som å spille med penger. Av og til vinner man, som oftes taper man, men den innsatsen man legger i potten kan alltid tapes. Og er man utro så legger man ikke bare partnerrollen i potten.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Hvorfor vet du at et brudd vil komme som følge av utroskap? Du vet med sikkerhet at mannen din kommer til å elske deg resten av livet, og du i ham? At eventuell forelskelse i noen andre vil føre til utroskap?

Alt i denne diskusjonen er synsing. Det er jo ingen fasit. Når jeg ser på svarene her, så vil jeg jo alikevel si at det er Floksa sin versjon som ligger nærmest realitetene når man snakker om skilsmisse. Det er de færreste skilsmisser som er "lykkelige" - i den forstand at de er konfliktfrie.

Opprinnelig lagt inn av Svanen, her.

Og "noen" bestemmer seg for å gjøre alt for å unngå "krig", og likevel ender opp med å komme midt i krigen...

Dette er jo et kjempeviktig poeng. I et forhold er man to mennesker, i en skilsmisse er man også to mennesker. Det betyr rent praktisk at en av partene ikke kan "bestemme" seg for et "voksent oppgjør".

[Che]

Jeg vet at mannen har villet "krevd" 50/50. Jeg har ikke tenke så mye på det, men 50/50 og oss foreldre i samme nabolag (samme skolekrets iallefall) er det jeg automatisk tenker....Men klart: Mye kan spille inn. Om det viser seg at gubben er et naut som flytter direkte inn til en ny dame f.eks, så har jeg nok krevd større del i starten iallefall...

[amor]

Samlivsbrudd var et faktum for 2 år siden. Det første året bodde alle våre fem barn hos meg. Det siste året har eldstejenta bodd hos sin pappa. De fire andre hos meg.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Og denne holdningen om at utroskap ikke har noe med barna å gjøre synes jeg også er lite gjennomtenkt. De fleste opplever vel at en partner som er utro har sviktet hele familien. Vedkommende har jo satt både partnerrollen, foreldrerollen og familierollen i fare.

Enig. Den som er utro setter seg selv og hele familien i en situasjon der man risikerer en skilsmisse som blir stygg og full av vonde følelser. Dette er selvsagt også et svik mot barna.

[Jinx]

Hadde blitt 50-50-.Men ganske avhengig av at begge jobbene våre hadde vært fleksible siden jeg jobber skifte og han pendler.

[Lorien]

Huff, en forferdelig tanke, men om det noensinne skulle skje, ville vi nok gått for 50-50, tror jeg.

[Ole Brumm]

50/50 om det hadde vært praktisk gjennomførbart.

[Tjorven]

Jeg skjønner Floksa godt i denne tråden, jeg. Jeg kan være skikkelig bitch når jeg går inn for det, og bli fullstendig irrasjonell. Mannen min er IKKE sånn.

Så hvis vi går fra hverandre blir det nok ikke pent. Dessverre. Jeg har selvinnsikt nok til å innse det.

Men det er lov til håpe at det ikke skjer.

[Nessie]

Jeg svarte Begge steder - 50/50-deling .
Jeg tror i alle fall det ville ha blitt det? Men det avhenger jo litt av logestikken også. Og hvor en av oss ville flyttet etc.

[Olifant]

Vi hadde nok uten tvil prøvd oss på 50/50 og gjort alt som stod i vår makt for å få det til å fungere så greit som mulig. Bosatt oss i samme nabolag, ideelt sett delt en tomannsbolig eller ligende. Dersom vi hadde sett at dette fungerte dårlig for barna så ville vi jo måttet foreta justeringer underveis. Det er jo umulig å vite hvordan tonen vil være ved et evt brudd men jeg vet at ingen av oss er spesiellt hevngjerrige typer så jeg tror og håper vi ville klart å komme frem til en løsning sammen.

Jeg er selv skilsmisse barn og har ingen minner om denne "koffert-følelsen" jeg ser det refereres til. Jeg hadde under 200 meter å gå så jeg beholdt nabolaget, venner og alt annet som var kjent og kjært. Jeg hadde eget rom begge steder og dobbelt opp av mye slik at jeg ikke dro frem og tilbake på mye utstyr. Samtidig var både mamma og pappa tydelige på at jeg bodde begge steder så jeg kom ofte innom mamma når jeg var hos pappa og omvendt. Jeg ser i ettertid at det at det ble såpass tilrettelagt for meg var av stor betydning og at jeg var heldig som var i en situasjon der pappa gikk inn for å kjøpe seg noe såpass nært og at ingen av de fikk nye partnere å ta hensyn til før jeg var 17.

Jeg har selv barn i min omgangskrets som er frem og tilbake men som ikke har eget rom og der ser jeg at barna ofte føler seg veldig på besøk hos søsken og ikke finner helt roen.

[Blondie]

Jeg vet også med meg selv at jeg nok kommer til å være både irrasjonell og ganske så bitch hvis det er mannen som ønsker seg ut av forholdet. Han kan være tilsvarende vanskelig og er det jeg som avslutter så tror jeg det nok ikke ville blitt så pent. Jeg håper jo at vi hadde evnet å skjerpe oss for barnas del, men er ikke så sikker. Det kommer an på årsaken til bruddet, tror jeg.

[Lorien]

Huff, nå har jeg grublet og tenkt og forestilt meg, og får rett og slett helt vondt i magen ved tanken på å ikke skulle ha ungene mine sammen med meg hver dag. Er det lov å ombestemme seg, og si at jeg hadde gått for fast bosted hos meg, og "standard samvær" med pappaen en natt i uka og annenhver helg? :skrape:

Nei, jeg aner i grunnen ikke hvordan vi ville løst det. Jeg håper det ALDRI kommer dithen!

[Nessie]

Jeg tror ikke min mann ville ha motsatt seg at barna var mer hos meg enn hos han heller. 60/40 feks. Men i utgangspunktet ser jeg ikke hvorfor jeg nødvendigvis skal ha rett til å ha barna mer enn han. Men igjen. Det avhenger litt av HVORFOR vi skulle ha gått fra hverandre også?! Samt alder på barna.

Jeg har både erfaring med, og kjennskap til, familier med 50/50, som fungerer fint.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg tror ikke min mann ville ha motsatt seg at barna var mer hos meg enn hos han heller. 60/40 feks. Men i utgangspunktet ser jeg ikke hvorfor jeg nødvendigvis skal ha rett til å ha barna mer enn han.

Nå dreier vel ikke dette seg om hva foreldrene har rett til, men om hva som er best for barna. For noen barn er det sikkert 50/50, for andre er det en dårlig løsning.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Nå dreier vel ikke dette seg om hva foreldrene har rett til, men om hva som er best for barna. For noen barn er det sikkert 50/50, for andre er det en dårlig løsning.

Ja, men jeg synes i grunn det er litt vanskelig å si det NÅ. Hva som er best for barna. For det avhenger av situasjonen før/under bruddet også. Og årsakene til det, synes jeg.

Hos oss er det jeg som kanskje er det tydeligste "omsorgspersonen" ovenfor barna. Jeg og mannen er ganske ulik. Men selv om jeg er det så synes jeg ikke det nødvendigvis gir meg mer rett til å ha barna mest.