Er det flaks å være ressurssterk?

Jessica - det er nettopp det - det har vært tøft for dere. Men dere har jo greid dere? Det er det jeg snakker om.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jessica - det er nettopp det - det har vært tøft for dere. Men dere har jo greid dere? Det er det jeg snakker om.

Ja, men vi ser veldig godt at vi kunne gått på en skikkelig smell. Dersom vi hadde store huslån, som de fleste har, og dersom min svigermor hadde dødd et år etter det hun gjorde. Mange tilfeldigheter gjorde at vi klarte oss, men det var nære på. Flere banker ville ikke gi oss huslån så vi kunne overta min svigermors hus. Vi leide hos svigermor. Heldigvis kjente de oss lokalbanken her og det ble redningen. Vi har ryddig økonomi og jeg kunne legge fram regnskap for året før og budsjettet vårt, men det hjalp ikke på de store bankene. Skandiabanken som vi da hadde hatt i flere år, og som vi hadde et ryddig forhold til så ikke på slike ting. Samme med Postbanken. De regnet attføring som null inntekt. Jeg kunne sagt masse, men det er flaks som er årsak til at vi har klart oss tross alt. Kundekonsulenten i Postbanken var opprørt da vi ikke fikk lån. Hun hadde møtt oss og sett regnskapet og budsjettet, men Postbanken sentralt sa NEI. Kundekonsulenten anket avgjørelsen umiddelbart for hun var helt uenig, men vi fikk blankt avslag. I svigermors hus, som vi til slutt fikk overta, kunne vi leie ut ei leilighet. Det ville være billigste måte for oss å bo på, men det var ikke interessant. Det at jeg var på attføring var eneste årsak.

[Maverick]

Vanskelig problemstilling. Jeg hadde tryna så det sang om jeg ikke hadde hatt en svært stødig familie rundt meg i kompliserte tider. Det var flaks. Samtidig har det vært noen problemstillinger hvor jeg selv har måttet gå the extra mile på egenhånd, men jeg tror fortsatt ikke at jeg hadde hatt det "i" meg om jeg ikke hadde hatt de strålende menneskene rundt meg. Ergo fortsatt flaks.

Masse ære og respekt til de som har reist seg i vanskelige tider på egenhånd, men jeg har full forståelse for at ikke alle klarer det.

[Gaia]

Jeg tror det handler litt om flaks, men jeg tror faktisk også det handler en del om de valgene man tar og i hvilken grad man evner og har viljen til å bite tennene sammen og gjør ting som der og da kanskje ikke er så lystbetonte fordi det man får ut av det er verdt innsatsen.

Selvfølgelig er det slik at noen har bedre utgangspunkt enn andre, men nettopp det at det finnes nok av mennesker som har skuslet bort sine gode utgangspunkt og tilsvarende nok av mennesker som har kommet seg opp og frem til tross for dårlig utgangspunkt er vel en relativt sterk indikator på at det ikke bare handler om flaks.

"Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" syns jeg faktisk er ganske betegnende. Hvis man går på tryne så vil man i mange settinger ha valgmulighete for hvordan man skal takle motgangen. Og hvordan man velger å takle denne sier ganske mye om hvorvidt man er en ressurssterk person eller ikke.

[Jessica]

fant dette på ordnett.no:

ressurssterk godt utrustet økonomisk, evnemessig e.l.: ressurssterke bedrifter / ungdom fra ressurssterke hjem / ressurssterk ungdom

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også.

...og ikke minst sine egne feil. Og man kan ta egne feil som lærdom og erfaring fremfor å la seg knuse av dem og oppfatte det som noe udelt negativt.

[kie]

It is unwise to be too sure of one's own wisdom. It is healthy to be reminded that the strongest might weaken and the wisest might err. (Mahatma Gandhi)

kie - jeg får ikke tak i hva du mener.

Mener du at noen sier at en som er ressurssterk aldri havner i en krise eller har det vanskelig eller kan ta skade? Det er ingen som sier det noe sted her altså.

Det mange sier er at det er forskjell på hvordan folk tar vanskeligheter og utfordringer. Noen takler ingenting, andre takler hva som helst, de fleste ligger et sted mellom disse. Og mange burde prøve hardere enn de gjør.

Også er det min resignerte erkjennelse at det kan se ut som om noen ikke klarer ting som andre fint klarer. Ikke fordi jeg syns det er greit men fordi jeg blir halvgal av frustrasjon av å stå og se folk gjøre helt idiotiske valg helt bevisst og dermed har funnet ut at jeg finner mer ro i å tenke at de antagelig ikke er i stand til annet.

[Katta]

Jeg tenker at man skal være litt forsiktig med å generalisere ut fra det man har opplevd selv. Hvis man har opplevd at man har fått motgang i bøtter og spann og likevel kommer ut av det sterkere, med godt mot og et fint liv så er det kjempebra. Selvfølgelig. Og det sier jo noe om en innstilling og en indre styrke som absolutt er på plussiden. Men det betyr ikke at det er mulig for alle som har den rette innstillingen. Det kommer også litt an på hva som treffer en og ikke minst i hvilken rekkelfølge, jfr Jessicas innlegg lengre opp. Påkjenninger som dødsfall i familie, sykdom, arbeidsledighet og barn med spesielle behov kan fint håndteres hvis de kommer i den rette rekkefølgen. Men hvis de kommer i feil rekkefølge, kan det bli veldig vanskelig å skape seg et godt liv. I hvertfall ut fra sine opprinnelige ønsker og mål.

[kie]

Jeg tenker på den bastante inndelingen i folk som sterke eller svake. Jeg tror vi er litt av alt, jeg. Og at det som er "kryptonitt" for en person kanskje ikke er det for en annen. Uten at det nødvendigvis betyr at den andre er sterkere jevnt over.

Her om dagen kom jeg til å tenke på det med ressursstyrke. Jeg var ganske oppgitt og frustrert over noe. Nærmere bestemt at jeg ikke har lappen. Jeg var med moren min på kjøretur og dermed svingte hun innom en kjøreskole og strente inn som den reneste Solan med Ludvig (meg) på slep for å finne ut av priser, nødvendighet av kurs osv. I mellomtiden fikk jeg en lengre formaning om at når man stamper i egen frustrasjon så risikerer man å bli både martyr og sutrete. (Snakk om å få passet påskrevet. ) Og at det er godt for psyken å gjøre litt for å løse noe, selv om målet virker uoverkommelig. Delmål 1 nå er å bli med noen som har lappen og lære å starte en bil.

En del sånne erfaringer gjennom oppveksten har gjort meg ganske god på å finne løsninger og fikse og ordne. Og når jeg, som nå, var stuck i frustrasjonen uten å faktisk gjøre noe med den, var hun kjapp til å røske i meg. Slik vi er mot hverandre i familien min. Jeg er ressurssterk i den forstand at jeg har både indre og ytre regulering som forhindrer at jeg blir sittende og marinere i egen selvmedlidenhet. Og når den indre svikter på en dårlig dag, så funker den ytre.

Det vil være feil av meg å i ettertid påstå at jeg er sterkere enn andre som kanskje ikke har akkurat det. Men jeg tror også det ville ha vært ganske typisk dersom jeg i ettertid har selektiv hukommelse og tenker at "men jeg tok meg sammen, jeg!" uten å huske på at jeg er omgitt av folk som gir meg et velrettet tupp i baken dersom jeg trenger det. Og at nettopp disse tuppene i baken har vært en del av min oppdragelse og har vært med på å forme meg slik at jeg selv som regel er den som tar meg selv i nakken. Ikke alle er så heldige.

Da forstår jeg hva du mener kie.

Og jeg ser at jeg er fullstendig uenig med deg. Jeg vil uten skygge av tvil si rett ut at jeg er veldig mye sterkere enn de aller fleste jeg kjenner. Ikke på ett område men generelt. Jeg har også svake sider (mange). Jeg er sårbar og alt det der. Men jeg greier mye mer enn de aller fleste nesten uansett hva som skjer. Og jeg har opplevd plenty nok til å kunne slå det bastant fast.

MEN - jeg krever ikke at alle da skal klare det samme. Det er helt ok at ikke alle er som meg. (Det er vel strengt tatt ganske fint at ikke alle er som meg. )
Og det er mange der ute som er mye flinkere enn meg til mange ting. Men summa summarum om man havner ut i lyn og torden så tror jeg at de aller fleste vil være best tjent med en som meg på laget sitt.

Det samme kan jeg uten å blunke si om flere av mine medforumister.

Det som er et sentralt poeng for meg er dog dette: Det å takle kriser bedre enn de fleste er ikke egentlig noe ideal. Det er en egenskap. Som andre egenskaper. Det er til tider en praktisk egenskap, men det har sine ulemper også.

Det er lett å få et romantisk glimt i øyet av løvetannbarn og folk som ikke dør samme søren hvor mange ganger man skyter dem - det virker som om mange ønsker å ha den egenskapen.

Jeg for min del kjenner at jeg ville byttet den mot de diplomatiske egenskapene og den lune roen til Skilpadda anyday.

Ikke at jeg mener Skilpadda er svak altså.

[Jessica]

Jeg har også blitt tuppet i baken av min mor og det tror jeg har blitt min styrke. Det er greit å dulle med barna sine, men man skal også kreve og forvente. Dette er en balansegang for det viktige er at man opplever mestring og da må den tuppen i baken føre til en positiv opplevelse av mestring. Det at en lærer at det nytter ikke å gi opp, men det er lov å gi litt opp innimellom... om dere skjønner.

Å være sterk er utrolig slitsomt til tider, men å ikke takle ting er neimen ikke bedre. Jeg er så ydmyk og takknemlig for at jeg har en sterk psyke og takler all den motgangen jeg får, samtidig som jeg "ligger nede" i angst og fortvilelse innimellom. Det at jeg klarer å ikke bli der nede for lenge er jeg takknemlig for. Det er ingen selvfølge. All respekt til de som kjemper, men ikke klarer å "reise seg". De ressursene en har rundt seg når livet er strevsomt er også veldig avgjørende for hvordan man takler ting.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg har også blitt tuppet i baken av min mor og det tror jeg har blitt min styrke. Det er greit å dulle med barna sine, men man skal også kreve og forvente. Dette er en balansegang for det viktige er at man opplever mestring og da må den tuppen i baken føre til en positiv opplevelse av mestring. Det at en lærer at det nytter ikke å gi opp, men det er lov å gi litt opp innimellom... om dere skjønner.

Jepp. Jeg vet ikke om jeg hadde vært like sterk som jeg har vært om jeg ikke hadde fått det handlingsmønsteret innprentet.

Det jeg måtte lære meg da ting ramlet sammen, var å være svak. Det var vanskelig, det. Å være svak. Men på en måte så har det også gjort meg sterkere på en mer bunnsolid måte. Det er mulig mye av mitt selvbilde var knyttet til all den styrken og evnen til å ordne opp osv. Da jeg "mistet" det for en periode ble jeg kraftig utfordret og det tror jeg faktisk var bra for meg.

Da jeg blogget om noe av dette fikk jeg forresten denne fine innlinken. Så kanskje jeg ikke var så sterk i utgangspunktet. Kanskje jeg også var en idiot som løp rundt i superheltkappe til det en dag sa stopp. I så fall tror jeg at jeg er sterkere nå enn jeg var da. Selv om jeg altså har fått antakelsen om egen styrke kraftig utfordret i en periode og ikke lenger er like skråsikker.

[007]

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Ingen drahjelp her heller.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Jo, og da er du kanskje født sånn? At du har medfødte egenskaper som gjør deg sterk? Eller en blanding av tillært og medfødt.
Jeg tror at dersom du f.eks er så uheldig å bli født av ressurssvake foreldre som kanskje igjen er født av ressurssvake foreldre så krever det mye mer av deg enn andre å kunne mestre sånt som ikke er så vanskelig for de som har hatt bedre utgangspunkt. Men det kan også slå ut motsatt eller noe midt i mellom, der føler jeg at både omstendigheter, flaks og personlighet spiller inn.
Er du vokst opp for lut og kaldt vann, uten grenser og oppfølging, uten at noen lærer deg noe så vil det ikke være rart om du fulgte dårlige spor og ikke hadde verktøy som viste deg hvordan du brøt et mønster. Når foreldrene dine kun har sittet i sofaen hele livet og drukket øl, hevet trygd og er en del av en omgangskrets som lever på samme viset og som også skryter og oppmuntrer til å snyte på "sossialen" og i det hele tatt. Som ikke forteller deg som teit tenåring at det langsiktig ikke er så lurt å bli gravid for å få leilighet og barneutstyr dekket av NAV og at barnevernet må følge deg nøye fra start. Eller at du ikke bør vanke ute med narkokompiser og når det er for sent hjelper deg ut av det. At du får dårlig selvtillit av å se deg rundt på skolekompiser som fikser det meste og med god hjelp og ballast hjemmefra. At du burde ha gjort lekser de siste 12 årene. And so on. Det krever enormt å hoppe vekk fra sånt, og jeg tror desverre det ikke er alle forunt å ha de egenskapene og kreftene til det.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Virkelig? Aldri?
Ikke et dytt i riktig retning eller konstruktivt råd fra en venn, kollega, kjæreste, ektefelle eller noe som helst utover foreldrene dine heller?

Å fikse ting på egen hånd har jeg en del erfaring med. Men jeg ser jo at jeg i de situasjonene hadde god nytte av verktøy jeg lærte hjemmefra. Hva som er tillært og hva som kom kun fra meg uten påvirkning utenfra, vet jeg ikke. Ei heller hvordan jeg ville ha reagert om foreldrene mine hadde sviktet helt. Men jeg synes det er viktig å erkjenne at jeg ikke bare er "self made" i forhold til det jeg har fått til. Erkjennelsen av at familien min har hatt betydning påvirker jo også hvordan jeg vurderer viktigheten av å selv gjøre en god jobb som forelder.

Jeg synes det er fantastisk hvor mye man kan gjøre helt på egen hånd og uten noen som helst positiv bagasje, men selv om det er mulig så vet jeg ikke om det er særlig ønskelig. Samtidig gir jo historier om folk som klarte seg tross alt mye håp og inspirasjon, både for de som selv ikke har noe særlig ok ballast hjemmefra og for de som har det.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg trodde jeg var ressurssterk, jeg. Det har alle andre rundt meg trodd også. Jeg har vært den som har ordnet og fikset siden jeg var liten. Den siden ved meg har blitt dyrket frem av mine foreldre også. Det var en høyt verdsatt egenskap hjemme hos oss. Jeg har lang erfaring med å være ressurssterk, med å presse meg osv.

Så var jeg plutselig ikke det mer. Det var situasjonsbetinget og forbigående, men det har vært en nyttig erfaring. En erfaring som har gitt meg en ydmykhet jeg kommer til å ta med meg videre i livet og som forhåpentligvis kommer til å gjøre meg mer forståelsesfull og empatisk overfor mennesker som kanskje ikke er på sitt mest ressurssterke når jeg treffer dem. Uten at jeg trenger å plassere merkelappen "ressurssvak" permanent på dem og innbille meg at de er av et annet kaliber enn meg. Før dette hadde jeg også mange "det var tøft, men jeg tok meg sammen"-erfaringer. Nå har jeg det pluss en erfaring og et minne om den gangen det var annerledes. Det tror og håper jeg vil gjøre meg mer forsiktig med å tenke at "noen er sånn" og "andre er slik". Jeg har vært en "sånn" hele livet, men plutselig en dag så var jeg "slik", gitt. Og jeg fikk ikke til å forandre det uansett hvor mye jeg brukte gamle strategier med å ta seg sammen, holde ut osv. Jeg satt dønn fast i "slik".

Jeg har sett det skje med andre før. Advokater, psykologer, gründere som har nådd kjempelangt, "løvetannbarn" som plutselig en dag går på en smell osv. Folk som har alle de egenskapene som gjør at de er i "sånn"-båsen. Og plutselig en dag så er de "slik" de også. Forbigående, som regel. Å selv være et "sånn"-menneske før jeg en dag plutselig snublet inn i "slik"-båsen har gitt meg en større forståelse av at det handler om å være menneskelig. Og at vi alle kanskje er både "sånn" og "slik"?

Og at noen ganger... noen ganger så møter man sitt "kryptonitt", uansett hvor sterk man beviselig har vært i mange andre situasjoner.

Jeg tror det er mye mindre "oss" og "dem" her i livet enn vi liker å tro. Derfor vil jeg prøve å bruke mine mange ressurssterke dager i livet på en måte jeg selv vil sette pris på å bli møtt når jeg er på mitt mest ressurssvake.

Amen.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Virkelig? Aldri?
Ikke et dytt i riktig retning eller konstruktivt råd fra en venn, kollega, kjæreste, ektefelle eller noe som helst utover foreldrene dine heller?

Å fikse ting på egen hånd har jeg en del erfaring med. Men jeg ser jo at jeg i de situasjonene hadde god nytte av verktøy jeg lærte hjemmefra. Hva som er tillært og hva som kom kun fra meg uten påvirkning utenfra, vet jeg ikke. Ei heller hvordan jeg ville ha reagert om foreldrene mine hadde sviktet helt. Men jeg synes det er viktig å erkjenne at jeg ikke bare er "self made" i forhold til det jeg har fått til. Erkjennelsen av at familien min har hatt betydning påvirker jo også hvordan jeg vurderer viktigheten av å selv gjøre en god jobb som forelder.

Jeg synes det er fantastisk hvor mye man kan gjøre helt på egen hånd og uten noen som helst positiv bagasje, men selv om det er mulig så vet jeg ikke om det er særlig ønskelig. Samtidig gir jo historier om folk som klarte seg tross alt mye håp og inspirasjon, både for de som selv ikke har noe særlig ok ballast hjemmefra og for de som har det.

Selvsagt er det best å komme fra en familie som i mer eller mindre grad fungerer. Men alle gjør ikke det og noen greier seg uten også.

Men man kan nå bli en bedre forelder enn ens foreldre var heldigvis.