Er en kvinne en eiendel fordi hun blir fulgt til alters av sin far?

[gajamor]

Går man ned til alteret? Jeg trodde man gikk opp? Opp kirkegangen, opp til alters.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Går man ned til alteret? Jeg trodde man gikk opp? Opp kirkegangen, opp til alters.

Opp eller ned? Det spørs hva som venter på deg ved alteret.

[Anuk]

"koselig tradisjon" eller ikke. Noen ganger tror jeg det er sunt å tenke litt gjennom hvorfor man egentlig gjør som man gjør, og om man egentlig vil at tradisjoner skal holdes i hevd eller om man skal gjøre noen justeringer.

Personlig synes jeg det er mye rundt "gifte-tradisjonen" som burde tas opp til vurdering. Det er da patetisk at kvinner som er godt opp i 30-åra, mor og samboer i årevis, skal tre i hvit prinsesse-kjole og bli fulgt opp til alteret av sin far!? Vil man ha guds velsignelse over samlivet sitt på et slikt tidspunkt, så burde man vel gå sammen opp til alteret?

[noen]

Når det i følge pollen om dette på FP er 66 som er fulgt av far/stefar og én som er fulgt av mor, er det ikke så veldig vanskelig å se at dette er noe mer enn en "koselig tradisjon" og "vi valgte det fordi det var slik vi tilfeldigvis ønsket det". For meg er dette en påminnelse om den makten far hadde i familien og som jeg er glad for at vi i stor grad har kommet vekk fra. Jeg skal ikke gå i fakkeltog i kamp mot denne praksisen, men jeg blir litt oppgitt når folk ikke ser dette i en litt større sammenheng enn sitt eget bryllup.

[007]

Jeg var bare barnet da jeg giftet meg (20 år) og syntes det var fantastisk romantisk å bli fulgt av min far. Pappa var passe lunken og jeg måtte både overtale og nesten dra han med meg oppover kirkegulvet. Selv var jeg full av råååsa drømmer, hjerte/smerte, marengs og love, kiss&romance.

Nå, etter at jeg ble voksen, ser jeg at det for meg er helt teit og stikk i strid mot alt jeg mener og står for. Jeg hadde ikke gjort det på samme måten en gang til, for å si det sånn.

[Maryan]

Jeg ble fulgt opp kirkegulvet av pappa.
Pappa har aldri eiet meg - like lite som mamma har eiet meg.
Mannen eier meg heller ikke nå.

Likevel syntes jeg det var godt å ha pappa ved min side der jeg gikk. Han representerer en del av familien min. En del som jeg ikke ga opp da jeg giftet meg. Han fulgte meg frem til mannen min som nå er den som går ved min side.
Man er jo ikke en eiendel fordi om man har en støttespiller (eller flere) ved sin side i livet.
Pappa gående ved min side opp kirkegulvet blir for meg et symbol på at jeg aldri går alene i livet. Derfra tok mannen over rollen som min nærmeste støttespiller.
Jeg er ingen eiendel, sees ikke på som noen eiendel og anser heller ikke meg selv som en.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Maryan, her.

Jeg er ingen eiendel, sees ikke på som noen eiendel og anser heller ikke meg selv som en.

Nå er det vel ingen her som ser på deg som en eiendel heller?

[nolo]

Hvis jeg skulle giftet meg i dag, hadde jeg nok ikke hatt Pappa med meg opp kirkegulvet, men på den tiden kjente jeg pappa bedre enn min tilkommende, og jeg gjorde det litt for min far sin del, for han syns tradisjoner og seremonier er finfint. Og jeg syns det var fint selv også.

[Maryan]

Sitat HI:

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg kjente at jeg ble litt provosert av det hele. Jeg anser meg selv virkelig ikke som noen eiendel, ei heller min far eller mann har tenkt denne tanken.

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Nå er det vel ingen her som ser på deg som en eiendel heller?

På grunn av HI valgte jeg å skrive dette.

[Nessie]

Jeg synes noe av det beste var å se på min (kommende) mann som sto der jeg da, se tårene i øynene og holde blikket oss imellom. Der står min mann liksom.

[Floksa]

Jeg og mannen gikk sammen.
Ingen skulle gis bort eller noe, vi skulle få vår kjærlighet velsignet

Å skulle blande pappa bort i det ville vært veldig, veldig rart

[Harriet Vane]

For meg synes det helt fremmed å ikke tenke over betydningen av hva man gjør. Å bevisstløst gjøre ting fordi det bare er sånn er helt absurd i min verden.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

"koselig tradisjon" eller ikke. Noen ganger tror jeg det er sunt å tenke litt gjennom hvorfor man egentlig gjør som man gjør, og om man egentlig vil at tradisjoner skal holdes i hevd eller om man skal gjøre noen justeringer.

Personlig synes jeg det er mye rundt "gifte-tradisjonen" som burde tas opp til vurdering. Det er da patetisk at kvinner som er godt opp i 30-åra, mor og samboer i årevis, skal tre i hvit prinsesse-kjole og bli fulgt opp til alteret av sin far!? Vil man ha guds velsignelse over samlivet sitt på et slikt tidspunkt, så burde man vel gå sammen opp til alteret?

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Når det i følge pollen om dette på FP er 66 som er fulgt av far/stefar og én som er fulgt av mor, er det ikke så veldig vanskelig å se at dette er noe mer enn en "koselig tradisjon" og "vi valgte det fordi det var slik vi tilfeldigvis ønsket det". For meg er dette en påminnelse om den makten far hadde i familien og som jeg er glad for at vi i stor grad har kommet vekk fra. Jeg skal ikke gå i fakkeltog i kamp mot denne praksisen, men jeg blir litt oppgitt når folk ikke ser dette i en litt større sammenheng enn sitt eget bryllup.

Jeg syns ikke det er nødvendig å snu og vende på alt mulig heller, jeg da, selv om betydningen er endret eller blitt borte underveis, gir det oss trygghet og røtter å følge noen tradisjoner. Det er da mange som velger andre løsninger i forhold til bryllup og samliv, at jeg virkelig ikke ser problemet med at endel ser på det som viktig og godt å følge noen tradisjoner i forhold til det. det betyr ikke at man ikke kan reflektere over det.

[Harriet Vane]

Det var ganske stort å gå sammen med min mann, arm i arm, se på hverandre, klemme litt hardere, se ham bli blank i øynene og gå tett inntil ham. Å vite at dette var noe vi gjorde sammen, for oss.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Jeg syns ikke det er nødvendig å snu og vende på alt mulig heller, jeg da, selv om betydningen er endret eller blitt borte underveis, gir det oss trygghet og røtter å følge noen tradisjoner.

Det som er greia her er jo at det å la faren gi bort bruden til brudgommen er ikke egentlig noen norsk skikk, det er en amerikansk patriarkalsk dillegreie som er adoptert gjennom populærkulturen. Patriarkalske symbolhandlinger som dette er egentlig ganske unorske. Å ta mannens navn er en under hundreårig praksis, adoptert fra sentraleuropa. Å bli gitt bort av brudens far er en enda nyere praksis, adoptert fra USA de seneste år.

I Norge og Norden har tradisjonelt kvinner vært veldig selvstendige, juridisk og praktisk. Denne underordningen er en motegreie som vi bør være bevisste i forhold til.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

"koselig tradisjon" eller ikke. Noen ganger tror jeg det er sunt å tenke litt gjennom hvorfor man egentlig gjør som man gjør, og om man egentlig vil at tradisjoner skal holdes i hevd eller om man skal gjøre noen justeringer.

Personlig synes jeg det er mye rundt "gifte-tradisjonen" som burde tas opp til vurdering. Det er da patetisk at kvinner som er godt opp i 30-åra, mor og samboer i årevis, skal tre i hvit prinsesse-kjole og bli fulgt opp til alteret av sin far!? Vil man ha guds velsignelse over samlivet sitt på et slikt tidspunkt, så burde man vel gå sammen opp til alteret?

ikke tulle med prinsessekjolen da!!!!!

[Strå]

Den gangen vi giftet oss var det et ønske om å sikre oss juridisk i en verden hvor begge hadde skilte foreldre og vi var usikre på om samboeravtalen og testamentet ville bli tatt for god fisk av alle parter ved ev. dødsfall .

Jeg valgte kirken fordi jeg, i tillegg til det juridiske, ønsket Guds velsignelse over ekteskapet vårt. I dag ville jeg aldri valgt slik, jeg tror ikke lenger på statskirkeprester heller. Det der med at pappa gikk sammen med meg opp til alteret og Stråmannen var noe vi overhode ikke tenkte på da. I ettertid har jeg tenkt at det var da pokker så teit og bevisstløst. Men noen eindel er verken han eller jeg .

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Når det i følge pollen om dette på FP er 66 som er fulgt av far/stefar og én som er fulgt av mor, er det ikke så veldig vanskelig å se at dette er noe mer enn en "koselig tradisjon" og "vi valgte det fordi det var slik vi tilfeldigvis ønsket det". For meg er dette en påminnelse om den makten far hadde i familien og som jeg er glad for at vi i stor grad har kommet vekk fra.

Ehh, når det faktisk er tradisjon for at far følger bruden opp kirkegulvet, er det vel nettopp det som er tradisjonen og derfor velger de kvinner som ønsker å følge tradisjonen, at deres far følger dem opp. Hvis de velger mor til å følge dem, har de jo valgt å ikke følge tradisjonen. Hvilken symbolikk som opprinnelig ligger bak tradisjonen trenger faktisk ikke å bety noe som helst for det valget.

Og selv om den opprinnellige symbolikken var å vise at datteren skulle overleveres fra fars makt til mannens makt, hva så? Tradisjoner har gjerne sitt opphav, men det betyr ikke nødvendigvis at man i ettertid er så opptatt av tradisjonens opphav og symbolikk. Tradisjoner har gjerne en tendens til å leve videre som tradisjoner, gjerne så utvannet at man til slutt ikke kjenner til tradisjonens opphav. Kvinner som i dag følges opp kirkegulvet av sin far er akkurat like selvstendige og likestilte som kvinner som velger andre alternativer. Jeg ser virkelig ikke noe poeng i å problematisere dette.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Ehh, når det faktisk er tradisjon for at far følger bruden opp kirkegulvet, er det vel nettopp det som er tradisjonen og derfor velger de kvinner som ønsker å følge tradisjonen, at deres far følger dem opp.

Det er jo faktisk ikke en norsk tradisjon dette. Folk må gjøre hva de vil, men faktum er jo at de som gjør dette følger romantiske filmer fra USA mer enn en norsk tradisjon.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det som er greia her er jo at det å la faren gi bort bruden til brudgommen er ikke egentlig noen norsk skikk, det er en amerikansk patriarkalsk dillegreie som er adoptert gjennom populærkulturen. Patriarkalske symbolhandlinger som dette er egentlig ganske unorske. Å ta mannens navn er en under hundreårig praksis, adoptert fra sentraleuropa. Å bli gitt bort av brudens far er en enda nyere praksis, adoptert fra USA de seneste år.

I Norge og Norden har tradisjonelt kvinner vært veldig selvstendige, juridisk og praktisk. Denne underordningen er en motegreie som vi bør være bevisste i forhold til.

Må tradisjonene ha en viss alder for å ha betydning? Hva er grensen for når man har lov å føle at en tardisjon betyr noe for en da?