Egoistisk å hoppe i fallskjerm som gravid?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Man gir morfin. Så mye som hun trenger. Og så lenge som hun trenger. Man forsøker selvfølgelig å komme ned i doser, men hvis det ikke går, så går det ikke. Hvis dette skjer i god tid før fødsel slik at barnet får en rolig periode i mors liv før fødsel, blir det ingen problemer. Hvis det er kortvarig heftig morfinbruk rett før ungen tas ut, må man være forberedt på pusteproblemer hos barnet, men det går seg raskt til. Hvis det har vært langvarig morfinbruk på slutten av svangerskapet, legger man barnet inn på nyfødtavdelingen og gir det morfin i nedtrappende doser for å unngå abstinens. Senfølger har det ikke.

Takk for info. Det var godt å høre.

[Teofelia]

Oppfølgingsspørsmål siden jeg er i det nysgjerrige hjørnet i dag: Kan man legge en gravid kvinne i narkose uten (mer enn normal) risiko?

[Katta]

Man kan legge en gravid kvinne i narkose og det regnes som trygt, men det er forsåvidt en økt risiko blant annet fordi hun har tregere tømming av magesekken og dermed aldri er helt fastende og at det er litt vanskeligere med blodtrykksreguleringen. Og man kan sikkert ikke bruke alle medikamenter heller. Men dette er ikke verre enn at det går fint når det tas hensyn til selv om man selvfølgelig ikke gjør det om man ikke må. Narkose under keisersnitt kan gi slappe barn som ikke puster, men det kommer seg etter litt tid.

(jeg høres kanskje ut som jeg tar litt lett på barn som ikke puster selv, men så lenge jeg vet der er på grunn av medisiner mor har fått, får man bare puste for dem til de overtar selv).

[Teofelia]

Igjen takk for godt svar.

[ullmor]

Jeg tror mange kan ha godt av å se at man ikke trenger å lime seg fast til sofaen ved positiv graviditetestest.

[Milfrid]

Jeg har kraftig utviklet høydeskrekk og synes alle som hopper i fallskjerm er spik spenna galne, men utover det så tenker jeg ikke særlig mye over problemstillingen kjenner jeg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg tror mange kan ha godt av å se at man ikke trenger å lime seg fast til sofaen ved positiv graviditetestest.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg tror mange kan ha godt av å se at man ikke trenger å lime seg fast til sofaen ved positiv graviditetestest.

Jeg var kjempeaktiv i forrige svangerskap og trente mange ganger i uken, tross bekkenløsning. (jeg mener selv at treningen hjalp og at det begrenset bekkenløsningen og at treningen ga en ekstra bonus gjennom kroppskontroll, god selvfølelse og positiv energi)

Jeg er dessverre ikke like aktiv dette svangerskapet, fordi jeg har vært så plaget med skikkelig vonde kynnere. Den aktiviteten som ville vært bra for bekkenløsningen min setter i gang kynnere som er så vonde og skumle at jeg tror du ville blitt ordentlig redd. Med en SA friskt i minne (som kom etter uker med masse aktivitet og der jeg ikke sparte meg i det hele tatt) så har jeg vært på den forsiktige siden, ja. Det er ikke kult med kynnere som er så heftige at det kjennes ut som livmorhalsen blir kortere for hvert skritt man tar.

Jeg er muligens skikkelig pysete, man blir kanskje det etter å ha vært UFB og ha mistet. Jeg mener det finnes et hav av nyanser mellom å hoppe i fallskjerm og å legge seg pal på sofaen. Jeg er så vant til å trene og å være ik aktivitet at det er rett og slett fysisk ubehagelig å være så mye i ro som det jeg er nå. Men så fort jeg tar den turen hele meg lengter etter, så får jeg stikkinger, smerter, kraftige rielignende kynnere og noen ganger er det så mye at jeg blir kjemperedd. Jeg er 100 % sykemeldt, men det er heller ikke for å ligge pal på sofaen. det er for å kunne ta ting i det tempoet jeg greier.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg tror mange kan ha godt av å se at man ikke trenger å lime seg fast til sofaen ved positiv graviditetestest.

Jeg tror ikke det er så mange som gjør dét.

[ullmor]

Madam Mim
Det høres plagsomt ut, men veldig bra at du tar hensyn til kroppen din og ikke presser deg. Krysser fingre for at formen din blir bedre etterhvert!

Appelsin
Vel, det er en del som blir overforsiktige når de blir gravide og for dem kan det være positivt å se at det går an å være aktiv selv om en er gravid. KT er aktiv i ekstrem grad.

Har du forresten møtt på "hysteriske" gravide i jobben din mtp aktivitet kontra inaktivitet og helsen til både mor og barn? Er det mye usikkerhet blant gravide når det gjelder dette?

[Malama]

I den grad jeg er limt til sofaen kommer det av at jeg blir svimmel og kvalm av å reise meg, pluss at jeg (antakelig delvis grunnet lavt matinntak grunnet kvalmen) ikke eier overskudd, så jeg blir sliten bare av å spise frokost jeg...

Å hoppe fallskjerm ville ikke falt meg inn, jeg er fornøyd med å gå en tur med hunden, lekeplassen med Knerten, trille ham en tur etc... Fallskjerm er ikke aktuelt uansett, men jeg håper det snart kommer overskudd til at en 15-20 min tur med hunden ikke medfører utmattelse...

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Appelsin
Vel, det er en del som blir overforsiktige når de blir gravide og for dem kan det være positivt å se at det går an å være aktiv selv om en er gravid. KT er aktiv i ekstrem grad.

Har du forresten møtt på "hysteriske" gravide i jobben din mtp aktivitet kontra inaktivitet og helsen til både mor og barn? Er det mye usikkerhet blant gravide når det gjelder dette?

Nei, jeg synes ikke det. Jeg har jo ikke jobbet som fastlege så veldig lenge da, men hovedbekymringen dreide seg rundt svineinfluensaen i den verste perioden.
Sånn ellers ble jeg faktisk overrasket over mange som ikke var bekymret, verken for det ene eller det andre. Ei skulle på død og liv til Afrika i et malariaområde, flere andre på døgnlange flyturer til andre verdensdeler. Jeg nektet dem ikke å reise, men det var faktisk nokså problematisk i forhold til vaksiner og forebyggende medisiner og sånt, og de dro selv om jeg følte jeg var tydelig i min anbefaling.

Ellers stilte en del spørsmål rundt idrettsaktiviteter i svangerskapet, men det var som regel fordi de følte seg i fin form og ønsket å trene det de vanligvis gjorde, så langt ut i svangerskapet som mulig.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Ellers stilte en del spørsmål rundt idrettsaktiviteter i svangerskapet, men det var som regel fordi de følte seg i fin form og ønsket å trene det de vanligvis gjorde, så langt ut i svangerskapet som mulig.

Hva er de generelle anbefalingene om trening sent i svangerskapet?

Jeg lurer på om det er tydelige forskjeller mellom landsdelene, høy og lav utdannelse osv i holdninger, trygghet og usikkerhet i svangerskapet.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg tror mange kan ha godt av å se at man ikke trenger å lime seg fast til sofaen ved positiv graviditetestest.

Jeg tror ikke veldig mange gjør det. Jeg synes trenden er helt motsatt. Mer at jeg-er-gravid-men-det-skal-IKKE-hindre-meg-i-å-gjøre-noe-som-helst. Det være seg reising, ekstremsport, spising av sjøldau ku osv. Man kan godt ane tonen på diverse fora. En viss respektløshet overfor offentlige anbefalinger viser at man tenker sjæl og ikke lar seg dirigere av noen. Girlpower. Jeee!

[Appelsin]

Sånn generelt sies det at dette skal man ikke gjøre:

"Aktiviteter som innebærer høy risiko for å falle eller for slag/spark mot magen, bør du unngå. Kontaktidretter som handball, fotball, basket og ishockey betraktes som risikoidretter. Idretter med høy risiko for å falle som turn, sprangridning, alpinsport er heller ikke å anbefale. Dykking bør unngås under svangerskapet fordi fosteret er i økt risiko for dekompresjonskomplikasjoner. Opphold i høyder over 2500 meter bør også mane til forsiktighet i intensiteten av de fysiske aktivitetene."

Fallskjermhopping blir ikke trukket ut spesielt (I wonder why),
men trenden i teksten er vel rimelig klar.
Kilden er den amerikanske fødselsmedisinforeningen,
og Norsk legehåndbok (NEL).

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg tror ikke veldig mange gjør det. Jeg synes trenden er helt motsatt. Mer at jeg-er-gravid-men-det-skal-IKKE-hindre-meg-i-å-gjøre-noe-som-helst. Det være seg reising, ekstremsport, spising av sjøldau ku osv.

Det er altså mitt inntrykk også. Og sånn sett er Kari Traa midt i trenden.

[Tjorven]

Jeg fikk beskjed av legen at jeg umiddelbart måtte slutte å spille volleyball da jeg ble gravid med snuppa. Jeg spilte aktivt på det tidspunktet. Men jeg kunne godt trene andre ting hvis jeg ville, men ikke ting som kunne resultere i harde støt mot magen.

[Harriet Vane]

Jeg hadde egentlig skrevet et langt innlegg på telefonen da de yngste håpefulle skrudde av routeren.

Det jeg skrev var at jeg har inntrykk av at Niobe og Appelsin har rett. Man skal ikke la seg merke av at man er gravid og man skal bare fortsette like ufortrødent, gjerne med økt styrke, med alt man har gjort før.

En god venninne, som ble mor for første gang i fjor, jogget seg gjennom svangerskapets 5 første måneder, til tross for stadige blødninger, fordi HUN ble sprø av å ikke jogge. Hun fødte en bitteliten gutt 6 uker for tidlig. En slektning travet rundt på hardt butikkgolv og jobbet lange daglig-leder-dager til tross for kynnere og smerter. Hun fødte også flere uker for tidlig. Og jeg vet om flere av samme sorten.

Jeg vet ikke hva det er, jeg, men er det slik at ca 35-årige førstegangsmødre er så vant til å bare ta hensyn til seg og sitt at de ikke greier å inkorporere hensyntagen til et barn før det faktisk er der?

Eller er det at de synes alle vennene som har fått barn før dem virker så treige og teite som hele tien driver og tar hensyn til unger at de skal bevise at når DE får barn, så skal det ikke være til hinder? (For helt ærlig, så er noen av de gamle førstegangsforeldrene litt som baksetesjåfører som endelig får lappen og plutselig skal omsette alle ekspertkommentarene sine til virkelighet og fallhøyden blir stor)

Er det slik at de vellykkede godt voksne mødrene er så vant til å bare stable stadig nye krav og elementer oppå sitt eksisterende liv, at de ikke helt forstår at et barn (i magen eller utenfor) innebærer omprioritering, ikke sandwhiching?

Eller er dette, uavhengig av alder, en ny måte flinkisjentene kan konkurrere på: se hvor lite et barn påvirker mitt allerede travle liv! Se hvor vellykket, sprek og flink jeg er!

Mine venninner er ikke ondsinnete egoister, men jeg tror kanskje det ligger et element av fryktfortrenging i "å fortsette som før". Å ikke lytte til kroppen/instinktene eller la smerte og/eller bekymring styre er modig hvis man ikke har andre å ta hensyn til og en god egenskap når man skal lede et stort prosjekt, gå over Grønland eller lignende. Men det er IKKE en god egenskap når du skal beskytte et lite barn.

De to jeg forteller om har begge strevd for å bli gravide. For min del er det da ulogisk å ikke være ekstra forsiktig når man endelig har fått det til og har et levedyktig foster i magen. Men for disse to var det å fortsette i fullt tempo en måte å normalisere det som hadde vært unormalt på. Selv om det var både teit og ulogisk. De er også damer som ikke krever særlig mye på egne vegne og som påstår det går bra med dem, om det så sto om livet.

Nei, det er bare å drodle videre. Jeg har ikke noe entydig svar.

[Pelle]

Jeg kjenner også til slike tilfeller, Mim. Ene hadde begynnende svangerskapsforgiftning, men nektet å la seg sykemelde, selv om legen insisterte. Endte med barn født 10 uker før tiden.

Da jeg selv var innlagt på sykehus med høyt blodrykk (som gravid) delte jeg rom med en dame med enda høyere trykk, som kun var i uke 28. Hun nektet å ligge i sengen og ta det med ro fordi "hun følte seg helt fin". Barnet ble forløst like etter. Det kunne selvsagt skjedd uansett, men det kan jo være smart å følge legenes råd om å ta det med ro også...

[rine]

Jeg troor ikke det er et økende problem i Norge at gravide nekter å la seg sykemelde.