Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det jeg tror trenger å plukkes fra hverandre i denne sammenhengen er ikke hvor mange som har funksjonshemmede barn eller pleietrengende foreldre. Der stiller kjønnene stort sett likt. Det man må se på er hvorfor kvinnene er overrepresentert blant dem som jobber deltid.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er jo mystisk at hver gang noe skal gjøres i heimen, eller barn trenger ekstra oppfølging, så er det damene som reduserer stillingsprosenten, og på sikt ender opp som små fattige gamle damer. Skilt blir de gjerne også, for jo mindre likestilt de er og jo mer barn med spesielle behov de har, jo oftere skiller man seg. Og da blir de hvertfall fattige.
Det er jo fordi menn tjener mer, både som sådan og i samme jobb. Fordi dameyrker blir sett på som en tilleggsinntekt i heimen og ikke noe man kan leve av.
Jeg vil aldri råde mine døtre til å ta trøste&bære-yrker, men oppfordre dem til å være i stand til å forsørge seg selv.

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Altså, det er ikke gitt at man blir minstepensjonist fordi om man ender opp med et barn med funksjonshemning/spesielle behov. Men det er så enormt stor forskjell på hvordan de forskjellige kommunene håndterer slikt, og det er så enormt stor forskjell på hvilke svar foreldrene får på søknader - og ikke minst, hvilke søknader foreldrene makter/orker/har kapasitet til å sende, at det neppe gir noe grunnlag for sammenligning ift. hvem som jobber redusert eller ikke..

Denne sidedebatten fikk meg til å tenke; hvorfor er det jeg som tar kontorløpejobben, og ikke husbonden? Hvorfor er det jeg som har fulgt litjtausa rundt på alle slags pedagogiske opplegg, og ikke husbonden?

Den aller viktigste grunnen er at det er jeg som har pedagogisk bakgrunn, det er jeg som sitter med utdanningen som hjelper meg med å trykke på de riktige knappene. Lønns- og utdanningsmessig ligger jeg høyere enn husbonden. Husarbeidet gjør han 90 % av.
Og det samme kan jeg tenke meg er grunnen til at mange andre par tar et tilsvarende valg. Hvis man er utdannet innen pleie og omsorg, så kan man gjøre en bedre jobb for sin syke mor, enn hvis man er utdannet bilmekaniker. Hvis han er rørlegger og hun er småbarnspedagog, så vil det være mer naturlig at hun tar møtene med barnehagen. Ja, han kjenner barnet like godt, men hun vet bedre hvilke knapper hun skal trykke på for å oppnå det de vil.


m^2: det er himmelvid forskjell på fysiske og psykiske "sykdommer". Jeg opplever også at mange rettigheter faller ned i fanget på meg, uten at jeg behøver å spørre engang. Vi fikk hjelpestønad ved å skrive under på et ark, utfyllingen og innsendingen av skjemaene tok hjelpeapparatet seg av. Mens når det er mer uspesifikke syndromer, særlig slikt som ligger innenfor autismespektret, hvor alt blir personavhengig, så er ikke veien så rett fram.

Det er veldig lett å be om hjelp til lille skatt: Se - armen er skjev, vi vil ha fysioterapeut. Og så kommer fysioterapeuten og drar og tøyer litt. Det er ikke like lett å skaffe hjelp til en utagerende ungdom, da blir man bare bedt om å tilrettelegge hverdagen og blablabla. Dette var også tydelig i søknaden om hjelpestønad for litjtausa. Der står det at vi bruker tid til pleie av høreapparatet. Men det vi virkelig bruker tiden til er å følge opp den sosiale utviklingen.