Denne er jeg spent på jussen i

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dette er ikke spekulasjoner - dette er fakta:

I saker hvor barn har vært utsatt for vold eller vitner til vold er det utarbeidet retningslinjer for domstoler og advokater i forhold til samværsproblematikk. Disse retningslinjene er i stor grad vinklet mot å finne løsninger for å gi samvær. Ikke for å frata.

Det legges i domstolene minimal vekt på om en forelder har mishandlet den andre forelderen i samværsspørsmål.

Det skal svært mye og også mye dokumentert til for å ende med samvær under tilsyn. De fleste voldsutøvere får altså ikke dette. De fleste voldsutøvere har faktisk normalt samvær.

Det gir oss ingen indikasjon på hva som har skjedd i denne konkrete saken, men det gir oss et tips i hvilken retning man skal spekulere om man nå skal det.

Så kommer poenget:

Det spiller ingen rolle. Det er ikke relevant for annet enn å evt beskrive graden av mors bekymring hvorvidt far er voldelig eller ei.

Poenget er at barna har daglig omsorg hos mor. Det er altså mor som bestemmer hvor barna skal være. I dette ligger det også at mor har ikke lov til å avlyse et samvær nårsomhelst ved alvorlig bekymring - hun har faktisk plikt til dette. Fordi barnas sikkerhet er hennes ansvar. Og dersom hun ikke utøver dette ansvaret så risikerer hun omsorgsovertagelse fra barnevernet.

Jeg skal konkretisere: Dersom du er en god mor, men lar barna dine reise på samvær med en gal far så risikerer du at barna dine ender i fosterhjem.

Så kommer det man burde ha en debatt på:
Hva skal mor gjøre når far tar barna uten videre?

Han hadde skrevet dem inn på skole. Han hadde meldt adresseendring. Han hadde med andre ord beviselig aktivt påvirket flytteprossessen.

Hva far skulle gjort er åpenbart. Han skulle latt barna uttale seg til fagpersoner om de vil flytte slik det ville skjedd om han fulgte spillereglene. Far hadde et valg her om å oppføre seg ryddig. Han valgte å gi beng. Da etterlot han mor med kun to valg:

Gjøre ingenting. Ergo gi fra seg barna sine.
Gjøre noe. Som etter første og vennlige forsøk åpenbart måtte medføre en økt grad av tvang/makt/whatever.

Dette er de eneste valgene mor hadde. En rettslig prossess kunne ikke gitt mor andre rettigheter enn de hun allerede hadde her.

Jeg vil ikke bidra til spekulasjonene i den aktuelle saken, men det jeg har uthevet finner jeg prinsipielt interessant. Til grunn for dette, antar jeg, ligger prinsippet om at man kan være en skikket forelder uavhengig av om man har mishandlet den andre forelderen. Er dette i tråd med allmenn rettsoppfatning? Jeg er usikker på hva jeg selv mener.