Store barneflokker

[Esme]

Søkte litt på PubMed over hvilke studier som er gjort jeg da, og jeg fant at i en del studier så er det å vokse opp i en stor familie risikofaktor for dårlig psykisk helse.

Det er dog ikke så mange studier som korrigerer for lav sosioøkonomisk status (som jo et stort barneantall kan medføre), men jeg fant en, og der fant man ikke en sånn sammenheng.

Taanila A, Ebeling H, Kotimaa A, Moilanen I, Jarvelin MR.
Is a large family a protective factor against behavioural and emotional problems at the age of 8 years?
Acta Paediatr. 2004 Apr;93(4):508-17.
PMID: 15188979 [PubMed - indexed for MEDLINE]

Så: så lenge den store familien ikke får dårligere sosioøkonomisk status, så ser det ut til at det ikke er en risikofaktor for adferdsproblemer og dårligere psykisk helse.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om man først skal bruke andre storfamilier som eksempler, tror jeg at mange i større grad kjenner seg igjen i dette:
http://www.inthetrenchesofmotherhood.com/

Nå ble jeg sittende og lese til øyet ble stort og vått. Vakkert!

[kie]

Her er den mer personlige bloggen hennes.
http://www.notesfromthetrenches.com/

Denne, som hun skrev til minstebarnet på toårsdagen, husker jeg fikk meg til å sippe litt.
http://www.notesfromthetrenches.com/...month-of-life/

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tror dere at barna får dekket alle sine behov i familier det det er enormt mange barn? La oss ta utgangspunkt i 6-14, f.eks.

Ja det tror jeg absolutt, men de får dem dekket på en litt annen måte uten at det trenger å være dårligere.

Jeg vil tro at man i større grad lærer seg å bli selvstendig og ta ansvar når man er i en stor barneflokk. Man får nok også en større sosial trening, og måte lære seg å måtte hevde seg blandt fler.

Så tror jeg de som er få barn, får mer foreldreoppmerksomhet. De blir sett og hørt og fulgt opp på en annen måte.

Alt dette er selvfølgelig igjen avhengig av foreldrene! Og det er fordeler og ulemper med alt - man kan ikke si at det ene er bedre enn det andre.

Men i en del sammenhenger - som i skolen som blir nevnt her - har man nok etterhvert lagt opp til at foreldrene kun har 2 barn, slik at det stilles veldige krav til å oppfølging. Det tror jeg ikke kan sammenlignes med slik det var for 20-30 år siden. Mine foreldre var "flinke" de, men det innebar nok kun å stille opp på skolen når det var nødvendig - max 2-3 ganger i året. (inkl foreldresamtaler og avslutninger).

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Så tror jeg de som er få barn, får mer foreldreoppmerksomhet. De blir sett og hørt og fulgt opp på en annen måte.

Alt dette er selvfølgelig igjen avhengig av foreldrene! Og det er fordeler og ulemper med alt - man kan ikke si at det ene er bedre enn det andre.

Mine foreldre fikk et eget tre plantet utenfor barneskolen der vi alle har gått. da hadde de hatt barn uten opphold på barneskolen i 25 år, og vært med FAU like lenge. I tillegg har de vært med i styret for korpset, drevet barneteatergruppe, vært aktive i ungdomslaget, samtlige juletrefester, 17.mai-tilstelninger, og for to år siden passerte min fars gamle Volvo 2 millioner kjørte kilometer, der storparten har vært turer til og fra aktiviteter. Vi vokste opp 2, 5 mil fra kommunesenteret der alle aktiviteter var og ble kjørt/hentet alle sammen flere ganger i uken.

Det er nok foreldrene det kommer an på, neppe antallet barn. Jeg gikk i klasse med enebarn og tobarnsfamiliebarn som aldri ble kjørt, hentet, fulgt opp eller sett.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om man først skal bruke andre storfamilier som eksempler, tror jeg at mange i større grad kjenner seg igjen i dette:
http://www.inthetrenchesofmotherhood.com/

Ja, 7 og 18 er likt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, 7 og 18 er likt.

7 er i det minste innenfor det intervallet du selv foreslo, som var 6 - 14.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, 7 og 18 er likt.

Jeg trodde vi snakket om store barneflokker, med utgangspunktet du selv ga i begynnelsen av tråden Jeg påpekte at jeg tror de fleste storfamilier (også de med tosifret antall barn) kjenner seg mer igjen i forhold til den familien jeg linket til enn Duggar-familien. Antall barn var i grunnen ikke hovedpoenget. Heller hvordan de har det.

De jeg vet om som har flere barn enn f.eks. 15, har gjerne en kombinasjon av barn i alle aldre (det er ikke 18 i barnehagealder, liksom), en del av barna har flyttet hjemmefra osv. Noen har fortsatt med adopsjon en stund etter at de selv ikke er fruktbare lenger. Det er sjelden 18 hjemmeboende barn samtidig.

Jeg lurte jo på relevansen med å dra inn Duggarfamilien i første omgang og kan ikke helt se poenget med mindre det kan relateres til utgangspunktet du selv ga i begynnelsen av tråden.

Så; hva diskuterer vi egentlig?
Det du i første omgang tok opp eller Duggarfamilien og eventuelt lignende familier?

[Olympia]

For meg som synes at allerede tre barn er maaange, så høres seks uoverkommelig og 18 helt absurd ut.

Som Polyanna allerede var inne på, så handler det om kapasitet, det gjør det i hvert fall for min del. Generelt sett tror jeg at de fleste barn i store familier får behovene sine dekket akkurat like bra som de som ikke har mange søsken. Men behovene blir kanskje i større grad dekket av søsken enn av foreldrene. Uten at jeg anser det som negativ i det hele tatt.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men jeg skjønner fremdeles ikke at man må sitte alene med ett og ett barn to timer om gangen? Og har man 10 barn i grunnskolen samtidig? Unger må da greie å gjøre litt selv? Vi gjorde lekser rundt kjøkkenbordet, og mor og/eller far var i samme rom og kom og hjalp når det trengtes. Men ingen satt med oss på rommet vårt to timer hver kvald. Hvis man trenger så mye hjelp er man enten for lite selvstendig eller bør ha spesiell oppfølging?

Jeg tror kanskje du vil få en overraskelse når ditt barn begynner på skolen. Skolen i dag er organsiert svært annerledes enn da vi gikk på skolen, og det er forventet at foreldrene skal delta i leksene. Det er ikke bare snakk om å være tilstede, men lekser av type hvor foreldrene SKAL lese for barna f.eks., eller høre på mens barnet leser et visst antall ganger. Og det lar seg ikke uten videre rasjonalisere vekk.

Jeg har et par venner med tre barn i barneskolen, og de bruker MYE tid på lekser, enda ingen av ungene har spesielle behov. Men det er altså forventet at foreldrene skal delta aktivt i barnas arbeid.

[Harriet Vane]

Jeg fortsetter å være naiv en liten stund til, og satser på at min datter, i likhet med meg, kommer langt med å kunne lese og skrive når hun begynner på skolen, ha evnen til å jobbe fort og konsentrert og i tillegg være svært selvstendig. :lar ungen seile sin egen sjø:

Jeg regner med at det går seg til. :fleksibel:

[007]

Jeg har 3 barn, og dersom jeg hadde hatt oversudd og vært mindre opptatt av egentid, skulle jeg gjerne hatt flere. Jeg tror det må være positivt å vokse opp i en stor søskenflokk - de fleste jeg kjenner fra store søskenflokker har veldig positive opplevelser.

Ang. skolen: jeg har 2 skolebarn (2. og 7. klasse). Det kreves helt klart mye av foreldrene i dagens skole, men jeg tror også det er viktig å fokusere på at barna skal bli selvstendige og ta ansvar for egen læring. Det er viktig å være tilstede, hjelpe dem å fokusere og holde på konsentrasjonen. Men jeg sitter ikke pal, og jeg kan hjelpe flere samtidig. Som oftes sitter barna ved kjøkkenbordet og gjør lekser mens vi lager middag. Storebror hjelper lillesøster mye, og av og til er leksene gjort når vi kommer hjem fra jobb (barna er hjemme 2 timer før oss).

Det må være godt å ha flere søsken en kan identifisere seg med og ha felles minner og barndomsopplevelser sammen med. I tillegg er det ofte lettere å be egne søsken om å være barnevakt når en selv har fått egne barn, samt at en er flere som deler på ansvar og hjelp til gamle foreldre.

[safran]

På vår skole er det "forbudt" å gjøre lekser på SFO fordi foreldrene SKAL delta i leksegjøringen. Helt håpløst når man enkelte dager har fullt program og ikke rekker å gjøre lekser mellom middag, aktivitet og leggetid. Jeg har derfor tatt meg den frihet å likevel instruere mine barn til å gjøre leksene der de dagene vi ikke rekker det hjemme.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg fortsetter å være naiv en liten stund til, og satser på at min datter, i likhet med meg, kommer langt med å kunne lese og skrive når hun begynner på skolen, ha evnen til å jobbe fort og konsentrert og i tillegg være svært selvstendig. :lar ungen seile sin egen sjø:

Jeg regner med at det går seg til. :fleksibel:

Men du har jo ingen garanti for at hun kan det, når hun begynner skolen, selv om du kunne det.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Men du har jo ingen garanti for at hun kan det, når hun begynner skolen, selv om du kunne det.

Hun kan nesten helt allerede. Hun er 4,5 år, så hun har god tid. Regne litt kan hun også.

Intelligens er arvelig.

[Filifjonka]

På ungdomsskolen der trettenåringen min går, kan de sitte og jobbe med lekser etter skolen. To-tre dager i uka er det en sivilarbeider som de kan spørre om hjelp hvis de trenger det. Det er mange som sitter sammen og gjør leksene der, og jeg syns jo det er veldig greit når vi kommer hjem fra jobb og han er ferdig eller nesten ferdig med leksene.
Høres veldig feil ut for meg det der med at leksene er like mye til foreldrene.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

På vår skole er det "forbudt" å gjøre lekser på SFO fordi foreldrene SKAL delta i leksegjøringen. Helt håpløst når man enkelte dager har fullt program og ikke rekker å gjøre lekser mellom middag, aktivitet og leggetid. Jeg har derfor tatt meg den frihet å likevel instruere mine barn til å gjøre leksene der de dagene vi ikke rekker det hjemme.

Dette må da skape store forskjeller? Noen foreldre er analfabeter, andre foeldre har doktorgrad. Hvis det skal være avhengig av foreldre, vil noen få masse hjelp, mens andre ikke vil få hjelp i det hele tatt. Reproduksjon av ulikhet, og manglende mulighetr til dem som har svake foreldre. Enkelte parkeres, mens andre får alle muligheter.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg fortsetter å være naiv en liten stund til, og satser på at min datter, i likhet med meg, kommer langt med å kunne lese og skrive når hun begynner på skolen, ha evnen til å jobbe fort og konsentrert og i tillegg være svært selvstendig. :lar ungen seile sin egen sjø:

Jeg regner med at det går seg til. :fleksibel:

Jeg bare gjentar - vent til hun begynner på skolen før du uttaler deg så sterkt.

Hvis din datter da - om enn aldri så oppvakt - har i hjemmelekse å lese høyt for mamma eller pappa, og at mamma eller pappa skal lese for henne - da mener du at din datter skal "slippe" denne leksen fordi du og dine søsken greide dere bra på skolen uten et slikt system?

Dette handler ikke om barnets behov, men hvilke lekser og hvilke regler som er på skolen. Og skolen i dag stiller mange flere krav til foreldrene enn det de gjorde for 20-30 år siden.

Personlig må jeg si at min førsteklassing heller ikke er noen dumming, tvert i mot ligger han foran snittet i mange fag. Men det hjelper ikke, for lekser må gjøres, og gjør ikke vi foreldre som læreren har sagt, så ender vi med en fortvilet unge, og i neste gang press fra skolen. Så vi MÅ sitte der og lese meningsløse tekster (hadde vi enda fått velge selv hva vi ville lese, eller det hadde vært noe som helst mening i det, men...), for vi kan ikke fortelle vårt barn at det ikke spiller noen rolle hva læreren sier. Vi kan ikke undergrave skolens og lærerens autoritet, vi kan ikke lære vårt barn til å sluntre unna pålagte lekser bare fordi han er smart. Så sitter vi altså der med meningsløse tekster...

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hun kan nesten helt allerede. Hun er 4,5 år, så hun har god tid. Regne litt kan hun også.

Intelligens er arvelig.

Det visste jeg ikke, at hun kunne det.

Vi prøvde og prøvde med min eldste, men hun kom ikke videre enn da hun lærte sin bokstav og noen få bokstaver til, da hun var tre. Selv om jeg skrev og leste da jeg var rundt fire år selv.

Hun må ha dårlige gener fra sin fars side, kanskje. Jeg var nok ikke så flink til å velge far til mine barn. Får skylde det på mine resurssvake foreldre, at jeg ikke fikk han iq-testet først.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Intelligens er arvelig.

Heldigvis.